Tale: Markering av Tinfos kulturmiljø
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Solberg
Utgiver: Klima- og miljødepartementet
Tinfos 25.09.2014
Tale/innlegg | Dato: 09.10.2014
For litt over 100 år siden, i Japan, startet to ingeniører en lang reise mot vest. Reisen tok dem gjennom mange land, over høye fjell og store hav. Reisen hadde ett mål; å besøke Tinfos Papirfabrikk og se den unike Holtakanalen.
(Sjekkes mot framføring)
For litt over 100 år siden, i Japan, startet to ingeniører en lang reise mot vest. Reisen tok dem gjennom mange land, over høye fjell og store hav. Reisen hadde ett mål; å besøke Tinfos Papirfabrikk og se den unike Holtakanalen.
Den 900 meter lange Holtakanalen var på den tiden et teknisk eksperiment som vakte oppmerksomhet langt ut over Norges grenser. Den var i sin tid et unikt stykke ingeniørarbeid og er den eneste type inntakskanal av sitt slag i Norge.
Holtakanalen, ja hele Tinfos kulturmiljø, er unikt og av nasjonal verdi. Jeg tror at Tinfos i fremtiden også blir av internasjonal verdi og vil trekke folk fra nær og fjern. Stikkordet er verdensarv. Denne fredningen styrker verdensarvsøknaden vår.
Tinfos kulturmiljø viser hvordan Norge tok et stort sprang og ble en industrinasjon på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Årsaken var Tinfos sin sentrale plassering. Det var uendelig med vannkraft i fossen. Det var vannveier innover i landet med store, rike skoger. Og det var vannveier ut til havet og resten av verden. Fossen var arnestedet for Notodden som industriby. Her ble et av Norges første elvekraftverk bygd, Tinfos I.
Tinfos kulturmiljø representerer Norges tidlige bidrag til den andre industrielle revolusjon; her ble elektrisk kraft brukt for industriproduksjon og det ble bygd boliger og sørget for skole og velferdstilbud for de ansatte.
For etter britisk modell tok industriutbyggerne på denne tiden vare på arbeiderne sine. Tinfos og Norsk Hydro konkurrerte hardt om de beste arbeiderne. Både Hyttebyen/Kanalbyen her på Tinfos og andre liknende boligutbygginger, blant annet på Rjukan, vitner om dette. Arbeiderboligene hadde for eksempel elektrisk strøm lenge før det ble vanlig andre steder.
Likevel vitner Tinfos også om en tid hvor det var større forskjeller og et brattere hierarki i arbeidslivet. Kontrasten mellom de små ensartede arbeiderboligene, de større funksjonærboligene som har fått individuell utforming, og administrasjonsbygningen viser tydelig de sosiale skillelinjene i Tinfossamfunnet. Selv om området i dag ser vakkert og velpleid ut var det ikke bare en idyll å bo og jobbe her. Hus med dårlig isolasjon, lange arbeidsdager og kald, rå trekk fra elva var også en del av hverdagen.
Men uansett funksjon eller stilling; kort vei til jobb hadde de alle sammen. Fra Hyttebyen/Kanalbyen ser man rett ned på tre kraftverk, to av disse er fremdeles i drift. Her kom man seg raskt på jobb, til fots. Som statsråd som også er ansvarlig for miljø, må jeg kunne konkludere med at Tinfos må ha vært et av Norges «grønneste» steder. Lenge før ordet ”klimakrise” var funnet opp var dette samfunnet basert på grønne løsninger som fornybar energi og kort arbeidsreise.
Jeg har hatt en litt kortere reise enn de to japanske ingeniørene hadde for hundre år siden. Jeg konstaterer at Holtakanalen består. Den inngår i det fredete Tinfos kulturmiljøet. Jeg er derfor svært glad for å kunne markere at Tinfos er blitt fredet som det niende kulturmiljøet i Norge. Kulturmiljøfredninger er få og de er eksklusive. For å vise at Tinfos er fredet som kulturmiljø, har jeg med en plakett som jeg gjerne vil overrekke. Kan ordfører Jørn Christensen komme frem, på vegne av Notodden og Tinfossamfunnet?
