Avslutning av Stavkirkeprogrammet
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Solberg
Utgiver: Klima- og miljødepartementet
Tale/innlegg | Dato: 16.10.2015
Tale holdt av Tine Sundtoft ved Stavkirkeprogrammets avslutning i Ringebu stavkirke 15.10.2015 (Sjekkes mot framføring)
Kjære dere
Det er en glede og en ære å kunne være med her i Ringebu kirke i dag for å markere avslutningen av Stavkirkeprogrammet.
Og det er lett å tenke: hva hvis disse veggene kunne snakke?
I hundrevis av år har folk møttes i denne kirken til fest og til sorg. De er blitt forkynt himmelrikets herligheter og helvetets pinsler. De har sett lutherske prester komme og katolske prester gå.
De har sett Svartedauden legge gårder øde. Her har de døpt sine barn. Og her har de begravet sine døde. Bygdas fremste under kirkegolvet eller tett inntil kirken. De fattige mot kirkegårdens ytterkant.
Ute på kirkebakken har kanskje bygdefolket delt historien Snorre forteller, om møtet mellom kong Olav og Dale-Gudbrand på Hundorp i 1021. Kong Olavs mann, Kolbein Sterke, knuste gudebildet av den norrøne Tor. Mus, øgler og ormer krøp ut.
Slik forklarer Snorre hvordan Dale-Gudbrand og bøndene i dalen fant ut at det nok var best å ta imot kristendommen.
To hundre år seinere ble denne kirken ble bygd. Totalt sto det rundt 1000 stavkirker omkring i Norge før Svartedauden år 1350. Det kan ha vært reist over 2000 -- om ikke flere -- før reformasjonen i 1537.
I dag står 28 tilbake. De er viktig kulturbærere og historiefortellere. De representerer nesten 1000 år norsk historie. Fortsatt er de også kilde til ny kunnskap om vår felles fortid.
For eksempel viste arbeidet med denne kirken at tårnhjelm og spir ikke alltid har vært rødt som i dag. Det har vært grønt, kanskje for å gi inntrykk av kobber.
Stavkirkene er Norges unike bidrag til verdensarkitekturen. Vi har et særlig ansvar for å bevare og sikre dem. Det ansvaret har Regjeringen tatt gjennom stavkirkeprogrammet.
Siden 2001 har vi brukt om lag 130 millioner kroner på å istandsette stavkirker og kirkekunst. Det er gjort arbeid på alle kirkene i landet.
I tillegg jobber vi nå med brannsikring. Dette arbeidet vil løpe fram til og med 2020.
Alle kunst og inventar er systematisk tilstandsregistrert. Først og fremst for å avdekke konserveringsbehovet. Av om lag 850 registrerte gjenstander og dekorerte flater, har om lag 130 fått behandling.
Undersøkelser og behandling av gjenstandene har gitt økt kunnskap om kirkerommets utsmykning og religionsutøvelse i middelalderen.
For selv om stavkirkene er gamle, er det ikke slik at de har stått der uforandret i alle disse hundrevis av år. Mye har forsvunnet, og mye har kommet til. Mye er revet. Mye er bygd til.
Kirkebenkene kom for eksempel først inn i kirkerommet med reformasjonen. Under de katolske messene sto menigheten.
Det blir sagt at kirkebenkene kom fordi de lutherske prestene holdt så lange taler. Det var ordet – forkynnelsen – som sto i sentrum. Menigheten måtte få sitte.
Tre har helt fram til 1900-tallet vært det dominerende byggematerialet i Norge. Stavkirkene er gode eksempler på treets unike egenskaper. Som klima- og miljøminister er det derfor spennende å se hvordan det igjen er økt fokus på tre som et klimavennlig bygningsmateriale. Den kunnskapen og erfaringen som sitter i veggene her, er relevant på flere vis.
Jeg vil gjerne få takke Riksantikvaren som har hatt det overordnede ansvaret for Stavkirkeprogrammet. Stor takk også til menighetene og det lokale kirkelige fellesrådet som både skal forvalte kirkelige handlinger og forvalte en historisk kilde på en gang.
Men ikke minst ville dette storstilte stavkirkeprogrammet vært umulig å gjennomføre uten dyktige håndverkere. Mange lokale håndverkere har blitt trukket inn. Slik har lokal kompetanse blitt bygd opp. Den er viktig. Behovet for vedlikehold tar ikke slutt. Kunnskapen om bygningenes egenskaper må holdes i hevd.
Stavkirkene fanger både nasjonal og internasjonal interesse. Fra fagfolk og forskere, og ikke minst fra utenlandske turister. For mange er en eller flere av de 28 stavkirkene et selvfølgelig stoppunkt.
Slik former ikke bare stavkirkene vårt eget selvbilde. Det farger også det bildet utlendinger får av Norge.
Nå kan vi vise fram stavkirkene på en måte vi kan være stolte av. Et slikt arbeid som dette har aldri vært gjort før. For første gang kan vi si at alle landets stavkirker er i god stand.
Det er kulturminnevernet i Norge til ære. I dag kan vi med rette si at stavkirkene er kulturminnevernets flaggskip.