En ny klimaorden

Verden har spilt et farlig spill lenge. Få har villet vise kortene sine i klimaforhandlingene. Nå har vi endret spillereglene – og får en helt ny klimaorden.

Under åpningsuken av FNs hovedforsamling i slutten av september var Norge og jeg nok en gang så heldige å bli invitert til møter med de landene i verden som slipper ut mest klimagasser. Dette er en tillitserklæring, fordi vi får muligheten til å påvirke og komme med forslag til løsninger når Kina, USA, India og de andre mektige landene møtes i spillet om verdens klima. I løpet av møtene i New York synes jeg faktisk vi kom et godt stykke videre.

I kortspill vil man som kjent vente lengst mulig med å vise kort. Klimaforhandlingene er på mange måter også et spill, der ingen vil fire på sine krav før det er absolutt nødvendig. Posisjonene har ligget fast lenge. Heldigvis ser vi nå at noe er i ferd med å skje. Landene viser noen av sine kort.

Jeg har det siste året deltatt på en rekke internasjonale møter for å bidra til å løse opp i flokene. Under klimaforhandlingene i Lima i fjor ble vi enige om et vedtak som har vist seg å være veldig klokt. Fra før var landene enige om at alle land skulle fortelle hvilke mål de selv har satt for kutt i utslippene før det store klimamøtet i Paris nå i desember. I Lima ble vi til slutt enige om at landene også måtte øke innsatsen i forhold til tidligere. Og når vi nå går gjennom de nye målene, er gjennomgangstonen at landene vil gjøre mer enn i dag.

Ved møtestart i New York i slutten av september hadde 80 land lagt fram sine mål – eller vist fram kortene om du vil. En uke senere var tallet økt til 130, og vi teller fortsatt. Nå har over 150 land, som samlet står for nesten 90 prosent av verdens klimagassutslipp, lagt fram sine klimamål.

Til sammenligning var det rundt 90 land som sendte inn nasjonale mål i forbindelse med klimatoppmøtet i København. Dermed er oppløpet til Paris-møtet i desember allerede den største klimadugnaden verden har sett.

Et av de landene Norge jobber tett med er Brasil, som kom med sine klimamål mens møtene pågikk i New York. Målene til Brasil er ambisiøse. Arbeidet med å redusere avskogingen i Amazonas er det største klimatiltaket verden så langt har sett. Men Brasil viser også hvor mye vi kan oppnå med relativt enkle midler. Det er oppløftende at flere av de store utviklingslandene nå tar større ansvar for egne utslipp enn tidligere.

Landenes enkelte mål blir dessverre ikke juridisk bindende gjennom den nye FN-avtalen, slik Norge har jobbet for. USA, India og Kina, for å nevne noen, godtar ikke at andre skal bestemme over deres innenrikspolitikk. Dette må vi godta, og arbeide målrettet for neste beste løsning.

Og da må vi få på plass ambisiøse mål, slik at både det offentlige, næringslivet og privatpersoner tar innover seg at vi styrer mot et lavutslippssamfunn. Derfor har Norge tatt til orde for at vi i Paris vedtar et langsiktig mål om at de globale utslippene av klimagasser skal ned til netto null innen 2050. Da må mye i samfunnet vårt endres.

Før møtene i New York må jeg innrømme at responsen på forslaget var nedslående. Bare de aller mest offensive ville være med på et så dristig prosjekt. Men så løsnet det. Både USA og Kina tok faktisk til orde for at vi i Paris innfører en langsiktig visjon om radikale kutt i utslippene. Om dette blir resultatet, får vi virkelig noe å styre etter.

Jeg er ikke naiv. Det trengs enorme forandringer for å lykkes. Norge har som mål å redusere utslippene med 40 prosent innen 2030. Dette skal vi gjøre i samarbeid med EU. Og i 2050 skal vi være et lavutslippssamfunn. Det er ikke til å stikke under stol at Norge har en spesiell utfordring med vår olje- og gassproduksjon, som gir oss relativt høye utslipp per innbygger. Men det er ingen løsning å stenge igjen kranene i morgen.

FNs miljøsjef Achim Steiner har sagt at det ikke vil hjelpe klimaet om Norge hadde stoppet olje- og gassproduksjonen i morgen. Vi ville på sikt fått mindre mulighet til å stille opp med finansiering av det internasjonale klimaarbeidet. Og vi kan risikere havne i en situasjon der markedets energibehov på kort sikt vil kunne bli dekket av like ille eller enda verre alternativer. Det er viktigere å arbeide for en global avtale som både bidrar til at prisen for å forurense går opp og sørger for at forurenser må betale. Det vil også tvinge utslippene ned.

Regjeringen vil bruke oljeinntektene til å sørge for at Norge får et grønt forsprang, blant annet gjennom å satse på utvikling av miljøteknologi. Med budsjettsatsingen på klimateknologifondet overoppfyller vi klimaforliket med 17,75 milliarder kroner. Elbilsatsingen vår er enestående i verdenssammenheng. Og i år sjøsatte vi verdens første elektriske bilferge. Norsk Hydro har planer om å teste ut verdens mest energieffektive aluminiumsproduksjon i et fullskala pilotanlegg på Karmøy. Gjennom Enova bidrar staten med 1,55 milliarder bare til dette ene prosjektet.

Dersom næringslivet raskt nok innretter seg etter signalene om en fremtid med lave utslipp, åpner det seg også nye markeder. Når landene sender inn sine mål til FN, beskriver de hvilke bransjer de vil jobbe med for å kutte utslippene. Fram mot 2030 skal det bygges utrolig mange vannkraftverk, vindmøller og solparker i både stor og liten skala. Det skal bygges biler, boliger og baner med minimale eller null utslipp. Energieffektive løsninger må til i alle sektorer. Her er det penger å hente – smarte klimaløsninger vil bli verdsatt overalt.

Mens forhandlerne våre jobber med de tekniske og juridiske delene av avtalen, lover jeg å jobbe med mine politikerkolleger for å øke ambisjonsnivået fram mot Paris-møtet. Jeg møtte mange av dem i New York, og stemningen var positiv. Forrige uke var jeg i Marokko for å arbeide videre sammen med EUs miljøkommissær Miguel Arias Cañete og ministre fra en rekke land. Sammen jobber vi for å heve ambisjonene for det som kan bli den viktigste internasjonale avtalen i vår tid.

Verden må bevege seg mot et klimavennlig samfunn, vi har ikke noe valg. Tiden for det ørkesløse kortspillet er over.