Fra København til Paris

Verden står i dag foran en enorm utfordring, nemlig å begrense de skadelige klimaendringene. CO2 kan forbli i atmosfæren i flere hundre år, andre klimagasser enda lenger. Derfor betyr det noe å kutte utslippene nå. Vi påvirker klimaet til framtidige generasjoner. Det er et tungt ansvar.

Det er som en supertanker, det tar veldig lang tid å endre kurs. Hele samfunnet må omstilles, vi må tenke nytt om måten vi lever på. Flere biler må gå på elektrisitet og hydrogen. Flere må ta kollektivtrafikk. Utslippene fra industri og energiproduksjon må ned.

Mange husker sikkert det nå nærmest ikoniske bildet av verdens toppledere, der blant andre Obama, Merkel og Sarkozy satt i et kummerlig rom på slutten av klimaforhandlingene i København. Mange måtte stå, Danmarks statsminister satt på bordet. Serveringen begrenset seg til vann. De forsøkte å redde stumpene av forhandlinger som ikke svarte til de skyhøye forventningene.

Nå i Paris er det få eller ingen tror på en stor avtale, med juridisk bindende mål for hvert land. Norge ønsket dette. Men Kina, India, Russland og USA, for å nevne noen, vil ikke gå med på det. Derfor må vi angripe dette fra et annet hold.

Den store forskjellen fra København-toppmøtet, er faktisk at mange flere land nå er om bord. Kyotoprotokollen dekker rundt 40 land og litt over 10 prosent av verdens samlede utslipp. Før Paris meldte over 180 land inn sine klimamål, og det dekker godt over 95 prosent av utslippene i verden Det er imponerende.

Eksperter fra Det internasjonale energibyrået, IEA, har sagt at dersom alle disse målene blir innfridd, vil det til sammen kunne føre til at temperaturøkningen på jorda begrenses til 2,7 grader fra før-industriell tid. Dette er kanskje i overkant optimistisk, men det er et steg på veien.

Det er ingen tvil om at verdens klima trenger skarpere mål. Norge skal redusere klimagassutslippene med 30 prosent innen 2020 og 40 prosent innen 2030. Dette er ambisiøse mål som vi skal jobbe hardt for å oppnå. Hvis flere land hadde satt seg så djerve mål, hadde vi vært nærmere togradersmålet. Selv en temperaturøkning på to grader vil være svært skadelig for livet på jorda, og vi må gjøre alt vi kan for å begrense oss til dette.

Så hva kan vi vente oss av utfallet i Paris? Vi tror på en juridisk bindende avtale, selv om de nasjonale målene for å kutte utslipp ikke blir bindende. Det synes nå klart at landene kan bli med på en prosess for å kunne øke innsatsen over tid. Vi kan få til det nest beste. 

For det første er det veldig positivt at så mange land har vist sine kort, hva de har tenkt å gjøre med klimagassutslippene framover. For det andre må vi få et system for rapportering. For eksempel hvert femte år må alle landene fortelle hvor langt de har kommet og hvor store utslippene er. Åpenhet er veien til suksess her. Det må også være en forventning om at målene må skjerpes.

Dette vil forhåpentligvis legge et press på landene om å føre en ambisiøs klimapolitikk, både fra egne innbyggere og fra omverdenen. Norge har foreslått at den nye avtalen må følges opp av en komité som ser landene i kortene. Land som unnlater å handle, som ikke kutter utslipp, kan få sitt omdømme svekket.

Så hva må gjøres helt konkret? Først og fremst må bruken av kull kuttes dramatisk. Det er oppløftende at Storbritannia skal stenge sine kullkraftverk innen 2025. Oppløftende er det også at Kina i det siste har kommet med flere politiske erklæringer, blant annet sammen med USA. Når Kina, som står for nesten en fjerdedel av verdens totale utslipp, jobber hardt for å nå utslippstoppen i 2030, ser vi at systemet med å melde inn nasjonale klimamål fungerer. Det er også godt nytt for alle dem som plages av helseskadelig luft i landets byer. Vi må også regne med at olje vil bli mindre etterspurt på lengre sikt, ettersom flere og flere skal nå sine klimamål.

I tillegg må det skje revolusjon innen transport. Biler, busser og lastebiler må over fra bensin og diesel til elektrisitet og hydrogen, og andre miljøvennlige alternativer. Her er Norge godt i gang, våre avgiftsfordeler til el-biler blir lagt merke til verden rundt. Blant andre CBS News og New York Times har vært i Norge og laget reportasjer. Alle land kan ikke gjøre alt, men de kan bli modell for andre på de områdene de er gode på.

Det er oppløftende å møte representanter for norsk næringsliv. Mange store bedrifter tar et klart miljøansvar, dette er en trend. For eksempel har mange store selskaper på kort tid nær kuttet ut palmeolje i sine produkter. Planting av oljepalmer er en viktig årsak til avskogingen i Indonesia.

Regjeringen har trappet kraftig opp støtten til grønne prosjekter i næringslivet, gjennom klimateknologifondet og miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge. Tilskudd til jernbanen er fortsatt på et historisk høyt nivå, det samme gjelder tilskuddet til kollektivtrafikk i byene. Dessuten er Norge det giverlandet som bidrar mest til kampen mot klimagassutslipp fra avskoging i utviklingsland.  Bevaring av regnskog er avgjørende i arbeidet vårt. De neste to tiårene kan det levere opp til en tredel av de utslippskuttene vi trenger.

Men også hver og en av oss kan bidra i våre liv, ved for eksempel å bruke buss, bane eller bildeling, kjøpe varer som er merket med Svanen og som er holdbare, sortere avfallet og kaste mindre mat. Det er enkle ting som både sparer miljø og lommebok.

Verden trenger et signal om hvilken retning vi beveger oss i. Vi må sette oss et langsiktig mål. Norge har i forhandlingene foreslått at vi i Paris blir enige om at verden skal være klimanøytral innen 2050. Intet mindre. Det skal altså være null netto utslipp av klimagasser innen den tid. I begynnelsen var det null respons, men i forbindelse med FNs generalforsamling i New York i september kom blant andre Kina og USA på banen. De vil også ha et slikt langsiktig mål. Så spørs det hvor ambisiøst det blir. Ingenting er enkelt i klimaforhandlingene

De fryktelige terroranslagene i Paris vil nok prege rammen rundt klimaforhandlingene. Men vi må konsentrere oss om det som skjer innenfor forhandlingsrommene. Her skal Norge gjøre alt vi kan for at Paris skal bli noe vi kan kalle vellykket.