Ny utslippsforpliktelse for 2030 -en felles løsning med EU

 2015 blir et avgjørende år for klimaet. 

I desember møtes politikere og forhandlere fra alle verdens land i Paris. Målet er å bli enige om en avtale som sikrer at den globale oppvarmingen ikke overstiger to grader celsius. 

Norge skal, sammen med alle andre land, sende inn sitt foreløpige utslippsmål i løpet av første kvartal i år. 

Alle land må med i avtalen. Alle må heve ambisjonene sine. 

Lykkes vi i Paris, vil det bli en historisk avtale. 

Jeg har sagt at Norge skal være like ambisiøse som EU. I dag vil jeg være mer konkret. 

Regjeringen tar sikte på at Norge skal slutte seg til EUs klimarammeverk. Jeg var derfor i Brussel tidligere i år for å diskutere å få på plass en avtale med EU. En slik avtale betyr at det blir en felles oppfyllelse av klimamålene i Norge og EU. 

Regjeringen foreslår at Norge skal påta seg et utslippsmål for 2030 på minst 40 prosent reduksjon sammenlignet med 1990, tilsvarende EUs klimamål. 

Det betyr at vi hever ambisjonsnivået for norsk klimapolitikk. 

Målet er i tråd med anbefalingene fra FNs klimapanel og staker ut kursen mot 2050. 

EU er vår viktigste samarbeidspartner. 

EU har vært en pioner i klimapolitikken. De har satt seg tydelige mål mot 2050. De har maktet å redusere egne klimagassutslipp. 

Norge og EU har felles interesser i klimapolitikken. Vi har allerede felles virkemidler gjennom kvotesystemet. Vi samarbeider tett i klimaforhandlingene. 

Vi vil bli del av en felleseuropeisk omstilling mot et lavutslippssamfunn. Felles løsninger og felles markeder vil forenkle omstillingen. Med dette knyttes Norge tettere sammen med vår viktigste handelspartner EU. 

Ved å knytte oss nærmere til EU vil vi bidra til et bredt internasjonalt samarbeid om globale klimaløsninger. 

Mange av EUs bestemmelser på klima- og energiområdet er allerede en del av norsk lov gjennom EØS-avtalen. 

Samarbeid med EU vil kunne gi større muligheter for norske bedrifter som kan levere nye løsninger inn i det grønne skiftet som er i gang både i EU og i Norge. 

Norge har siden 2005 samarbeidet med EU om kvotesystemet. Kvotesystemet sørger for at utslippene fra bedriftene som er med ikke blir høyere enn det totale utslippstaket som er satt. Det totale antallet kvoter reduseres år for år. Slik er man sikre på at de samlede utslippene fra bedriftene som er med i kvotesystemet reduseres. 

Kvotene kan selges og kjøpes innenfor EUs kvotesystem. 

Vi er allerede en del av EUs kvotemarked for fastlandsindustrien og petroleum. Dette er omtrent halvparten av norske utslipp.

EU har besluttet at utslippene som omfattes av det europeiske kvotesystemet skal reduseres med 43 prosent i 2030 sammenlignet med 2005. 

De mest virkningsfulle klimatiltakene i Norge siden 1990 har skjedd innenfor det vi i dag kjenner som kvotesystemet. 

Vi skal fortsatt jobbe for omstilling og utslippsreduksjoner innenfor disse sektorene. 

Halvparten av norske utslipp er ikke med i kvotesystemet. Det gjelder blant annet utslipp fra transport, bygg, jordbruk og avfall. Her har Norge brukt andre virkemidler for å redusere utslippene. 

Kyotoprotokollen har vært sentral i klimaforhandlingene. Det var en viktig milepæl i klimaarbeidet da den første avtalen ble undertegnet i 1997. 

Styrken ved avtalen var at den fastsatte utslippsforpliktelser for hvert enkelt land som var tilsluttet avtalen gjennom forhandlingene.

Svakheten var at bare industrilandene - og dermed en minkende andel av verdens utslipp - var med. 

Ambisjonen er at Paris-avtalen skal omfatte alle land, ikke bare industriland. Det betyr at store utslippsland som India, Kina og Brasil blir med i den nye avtalen. De ulike land bestemmer selv sine utslippsmål. 

Med en EU-løsning skal vi også samarbeide om mål for reduksjoner innenfor de sektorene som ikke er inkludert i kvotesystemet, blant annet transport, bygg, jordbruk og avfall.

Det er bestemt at EU skal redusere disse utslippene med 30 prosent. 

Hvert land får et eget mål som ligger mellom 0 og 40 prosent reduksjon. Fordelingen skjer på bakgrunn av BNP per innbygger og justeres for kostnadseffektivitet.Norges mål forventes fastsatt på samme grunnlag som for EU-landene. Det vil tidligst skje i 2016. 

Opplegget vi foreslår nå, krever derfor trolig vilje til å bruke sterkere virkemidler i årene fremover.  Noe av målet vil kunne oppfylles ved å betale for reduksjoner i andre EU-land. EU har enda ikke bestemt seg for hvor mye fleksibilitet det blir mellom landene. 

De beslutningene vi tar i dag, må bidra til at vi når både de kortsiktige og de langsiktige målene som Stortinget har vedtatt. 

Norge skal bli et lavutslippssamfunn. 

Vi har allerede et vedtatt mål om innenlandske utslippsreduksjoner fram mot 2020. 

Nå er vi også tydelige på at vi skal redusere de nasjonale utslippene mot 2030. 

Miljødirektoratet la i høst frem sin lavutslippsrapport. Den hadde et grunnleggende positivt budskap. 

Det er et stort potensial for innenlandske utslippsreduksjoner fram mot 2030. 

Potensialet er særlig stort innenfor transportsektoren. Her er regjeringen godt i gang. Det handler for det første om å legge til rette for at folk kan kjøpe mer miljøvennlige kjøretøy. Slik kan utslippene fra den enkelte bil bli mindre. 

For det andre skal vi bidra til at både folk og varer fraktes på mer miljøvennlige måter. Dette gjør vi ved å styrke kollektivtransporten og bygge ut jernbanen. 

For det tredje skal vi redusere behovet for transport. Dette handler om hvordan vi bygger samfunnet, altså ”arealplanlegging”. Kompakte byer gir for eksempel mindre avstander og mindre behov for transport enn vidstrakt og spredt bybebyggelse.

Det har de siste månedene vært fokusert på at oljeaktiviteten i Norge kan ha passert toppen. Vi må forberede oss på fallende oljeinntekter. 

Samtidig har Stortinget vedtatt at Norge skal bli et lavutslippsamfunn. 

Omstillingen av Norge til et samfunn med lavere klimagassutslipp vil kreve endringer. 

Olje, og særlig gass, vil fortsatt være en del av Norges framtid. Men vi må ha flere bein å stå på. Det er tid for omstilling til en grønn konkurransekraft. Jeg opplever at næringslivet er utålmodig, og mange er allerede godt i gang. 

Seinest i går gikk LO og NHO sammen ut med krav til regjeringen om utslippsreduksjon utenfor kvotepliktig sektor i Norge på 30-35 prosent. 

Miljøvennlig skipsfart og CO2-fangst og -lagring er eksempler på områder hvor vi kan redusere utslippene nasjonalt samtidig som vi bidrar til internasjonal teknologiutvikling og skaper større markeder for norske bedrifter.

Det er ingen tvil om at omstilling er vanskelig. 

Men norsk næringslivs styrke er nettopp kompetanse og omstillingsevne. Vi gir våre bedrifter samme vilkår som EU. Dette gir forutsigbarhet gjennom årene med omstilling. 

Det klimavennlige samfunn vil være et godt samfunn. Mindre bilkøer, bedre luft i byene, nye miljøvennlige arbeidsplasser, og ikke minst en jordklode som ikke ødelegges av alvorlig global oppvarming. 

Men dette er en stor og viktig beslutning som krever god politisk forankring. Jeg vil derfor legge fram en melding for Stortinget den 6. februar. 

Ved å melde inn et utslippsmål på minst 40 prosent til FNs klimakonvensjon, viser Norge at vi at vi tar vår del av jobben. Vi tror dette vil bidra positivt fram mot de viktige klimaforhandlingene i Paris.