Veien mot Paris

En uke før jul kom jeg tilbake til Norge etter noen intense dager i klimaforhandlingene i Lima i Peru. Jeg fikk en lederrolle i å lede konsultasjoner om ny avtale sammen med min kollega fra Singapore. Vi var også engasjert i å utforme kompromissvedtaket i Lima på overtid. 

I ti timer satt Singapores miljøminister Vivian Balakrishnan og jeg i et lite, varmt rom med den ene delegasjonen etter den andre. Til slutt hadde vi snakket med grupperinger for alle verdens land. Krav og ønsker sprikte i mange retninger. Det var ikke mange som holdt seg til tiden de hadde fått avsatt. 

På denne måten fikk vi et konsentrat av hva konfliktene i klimaforhandlingene går ut på. Det er stormaktspolitikk, det er strid mellom utviklingsland og industriland, det er sterke økonomiske interesser, og det er frykt for hva framtidens klimaendringer vil føre til. Klimaspørsmålet frambringer sterke følelser selv hos ministre og forhandlere som har vært lenge i gamet. Endeløse møter og mangel på søvn bidrar også til at konfliktene blir satt på spissen. 

Oppgaven Norge fikk, er en anerkjennelse av den brobyggerrollen vi har spilt i en årrekke i disse forhandlingene. Da vedtaket i Lima ble fattet med applaus langt på overtid, fikk min kollega fra Singapore og jeg mange gratulasjoner for den rollen vi hadde spilt. 

Forhandlingene sto en stund sto i fare for å bryte sammen. Men til slutt ble landene enige om grunnlaget for den avtalen som skal framforhandles i Paris om ett år. Slik sett er resultatet fra Lima svært viktig.

Selv om dette ikke var året for det store gjennombruddet, beveget vi i Lima verden et lite skritt i riktig retning. Nå er det ikke lenger et spørsmål om alle skal være med, men om hvordan. Det er opp til hvert enkelt land selv å vurdere hva deres bidrag skal være.  Men målene de legger inn før Paris må være mer ambisiøse enn det som tidligere har vært lagt på bordet. Og avtalen sier det må være mulig å sammenligne de enkelte lands bidrag og summere opp effekten. Jeg er ikke fornøyd med alt: Norge ønsket egentlig at landene før Parismøtet skulle komme sammen og diskutere om de samlende klimamålene er tilstrekkelige. Det fikk vi ikke gjennomslag for.

Men for første gang er alle landene blitt enige om skissen til klimaavtale som vi skal forhandle om i Paris. Det er en viktig startstrek og vil gjøre det enklere å komme i mål. 

Under forhandlingene i Lima nådde også FNs grønne klimafond ti milliarder dollar i bidrag. Det ble verdsatt at Norge under toppmøtet varslet en dobling av bidraget til klimafondet til 1,6 milliarder kroner for perioden 2015-2018.

Hva betyr så beslutningen i Lima for Norge? Kravene til oss blir etter min mening strengere. Hvert enkelt lands bidrag blir mer synlig. Koblingen mellom det internasjonale og nasjonale sterkere. Det stiller krav til at Norge må levere. Vi må følge opp hva vi selv har sagt i forhandlingene. Vi må gi informasjon som gjør det mulig å tallfeste og forstå utslippsmålet, og vi må begrunne hvorfor vårt bidrag er ”rettferdig og ambisiøst”.

Regjeringen er i gang med å utarbeide en indikativ norsk klimaforpliktelse for 2030. Det blir vårt bidrag inn i forhandlingene om ny klimaavtale i Paris neste år. Vi vil møte fristen første kvartal 2015 for innsending til FN.

Jeg mener det er viktig at Stortinget er med og diskuterer denne saken. Derfor vil jeg legge fram en stortingsmelding om dette i februar neste år.  Dette er en stor og viktig beslutning som krever god politisk forankring. Jeg vil også be om innspill fra organisasjoner og næringsliv i arbeidet med å fastsette en norsk forpliktelse. 

Norges nye klimaforpliktelse vil bli beskrevet som et utslippsbudsjett, der alle sektorer og alle gasser inngår. Det er det beste svaret på klimaproblemet. 

Det langsiktige målet er at Norge skal bli et lavutslippssamfunn. Miljødirektoratets rapport om veien til lavutslippssamfunnet er et godt faglig innspill som bidrar inn i arbeidet med ny klimaforpliktelse

Den største utfordringen frem mot Paris blir hvordan ulike land og grupper skal bidra i en ny avtale. Det er åpenbart at rike land må gå i front med å kutte sine klimagassutslipp og gi økonomisk støtte til utslippskutt i utviklingsland. Men Norge mener at det skarpe skillet mellom land i klimakonvensjonen fra 1992  ikke kan videreføres i en ny avtale. Verden har forandret seg, og store utslippsland som Kina, Brasil og Sør-Afrika må også ha forpliktelser i den nye avtalen. 

Det betyr at vi ikke får den perfekte avtalen, men vi arbeider for å få en realistisk avtale. Avtalen i Paris må gjøre det lettere å trekke med de store utslippslandene. Avtalen blir ikke effektiv om ikke disse landene blir med. Det gjelder både både de tradisjonelle i-landene og de store utslippslandene med raskt voksende økonomi. En effektiv avtale er en avtale som både har bred deltakelse og sterke mål. Vi vil jobbe til å sikre nettopp dette og skal ha en lederolle internasjonalt i arbeidet fram mot en global klimaavtale i Paris.