Et tidsskille i norsk klimapolitikk

Klimaendringene blir stadig tydeligere og mer ødeleggende. Svaret er å gjøre klimapolitikken mer kraftfull. Det skal Norge gjøre sammen med EU.

Da samarbeidspartiene ifjor foreslo at Norges klimamål for 2030 skal gjennomføres sammen med EU, var det flere gode grunner til det. For det første hever vi ambisjonsnivået (men det har alle regjeringer gjort). For det andre øker vi forutsigbarheten i klimapolitikken. For det tredje blir gjennomføringen mer systematisk. Og for det fjerde blir resultatkravene mer forpliktende.

Ambisiøst. Vårt felles europeiske mål om å kutte utslippene med 40 prosent innen 2030, er blant de mest ambisiøse i verden og bidro til å få Parisavtalen på plass. EU-kommisjonen la denne uken frem sitt forslag om hvordan Norge og alle EU-landene sammen kan oppnå målsettingen om å redusere klimagassutslippene fra såkalte ikke-kvotepliktig sektor, i hovedsak transport, landbruk, bygg og avfall. Vi har fra norsk side arbeidet for å bli behandlet mest mulig likt med EU-landene i dette forslaget, og er tilfreds med å ha fått gjennomslag.

Forutsigbart. Norge skal omstilles til å bli et lavutslippssamfunn. Da må vi skape ny, grønn konkurransekraft for Norge. Å gi næringslivet forutsigbarhet er avgjørende i en slik omstillingsprosess. Når vi samarbeider med EU om 2030-målene, gir vi norske bedrifter trygghet for at de vil ha rammebetingelser som tilsvarer konkurrentene i EU-landene, våre nærmeste handelspartnere.

Vi vet at et klimavennlig samfunn som tar i bruk ny teknologi og kunnskap, er et godt samfunn å leve i. Det betyr færre biler med utslipp av CO2 og Nox, bedre kollektivtilbud, renere luft og miljøvennlige arbeidsplasser. Men det betyr ikke at omstillingen blir enkel. Vi må sikre at Norge som lavutslippssamfunn fortsetter å være et høyinntektssamfunn. Da er en forutsigbar klimapolitikk viktig, for klimapolitikk er idag også næringspolitikk.

Systematisk. Klima er et politikkområde som ofte har vært preget av høye ambisjoner,  høylytte debatter - og tidvise innslag av symbolpolitikk. Systematikk har det vært mindre av, særlig på områder som ikke dekkes av det europeiske kvotemarkedet. EU har lenge hatt et marked for kjøp og salg av utslippskvoter for industri, petroleum, energiforsyning og luftfart, kalt kvotepliktig sektor. Ved at det totale antallet kvoter i EU reduseres år for år, reduseres også CO2-utslippene totalt. Norge har vært med i EUs kvotesystem siden 2008, og det virker.

Kvotepliktig sektor dekker om lag halvparten av Norges utslipp av klimagasser. Med felles gjennomføring av 2030-målene vil også politikken for ikke-kvotepliktig sektor bli mer systematisk. Det betyr i praksis særlig transport og landbruk. Forslaget som EU-kommisjonen la frem denne uken, er en fordeling av den innsatsen Norge og de ulike EU-landene må gjøre i ikke-kvotepliktig sektor. Ikke alle land blir bedt om redusere sine utslipp like mye. Hvor stor innsats det enkelte land må gjøre, avgjøres ut fra BNP per innbygger. Det betyr at de rikeste landene, slik som Norge, må kutte mest. Ingen land skal kutte mer enn 40 prosent.  Ingen land får øke utslippene.

Forslaget skal seinere behandles i EU-rådet og –parlamentet som kan gjøre endringer.

Norge vil inngå i regelverket på lik linje med EU-landene. Det er noe vi har jobbet for å få til, og nå vi vil fortsette å jobbe for å få en konkret avtale som knytter Norge til EUs system. Uavhengig av hva som blir det endelige måltallet for Norge, vet vi at det trengs betydelig innsats for å redusere norske utslipp. Og vi vet at systemet innebærer at Norge i praksis får et utslippsbudsjett. Vi skal årlig rapportere om etterlevelsen av utslippsbudsjettet, og annet hvert år skal vi gjøre framskrivninger av utslipp.

Forpliktende. Når vi samarbeider med EU, inngår vi også en europeisk avtale i klimapolitikken som gjør den mer forpliktende. Vi blir en del av et system der vi må gjennomføre ekstra tiltak hvis vi ikke når utslippsmålene. EU-kommisjonen foreslår å videreføre dagens EU-praksis der land som ikke når utslippsmålene, får et tilleggskrav om en ekstra utslippsreduksjon på 8 prosent. Det gir landene en klar oppfordring til innsats.

Det er derfor grunnlag for å si at vår felles gjennomføring med EU av klimamålene for 2030 innebærer et tidsskille i klimapolitikken. Det vil kreves sterke tiltak. Og heldigvis er vi allerede godt i gang. I elbil-politikken. I kollektivsatsingen. I grønn skipsfart. Men mer vil kreves. Ikke minst må vi også finne gode null- og lavutslippsløsninger for vare- og tungtransport. Bedrifter som Posten, Tine og Asko ser på elektrisitet, hydrogen og biodrivstoff for å få ned utslippene fra sine transportflåter. Det er inspirerende, og flere må komme etter.

Jordbruket står også for betydelige utslipp med åtte prosent av de totale utslippene.  Her har utslippene har gått ned siden 1990, selv om produksjonen har økt. Det er gledelig. Samtidig viste en partssammensatt gruppe i en rapport i februar at jordbruket potensielt kan kutte sine utslipp med 20 prosent innen 2030.

Nå må vi legge til rette for videre utslippskutt. Det ble i 2015 satt i gang et arbeid med å etablere klimarådgiving på gårdsnivå, med midler over jordbruksavtalen. Klimavennlig husdyrdrift, overgjødsling, biogass fra gjødsel, drenering og karbonlagring i jord er områder vi må se nærmere på. Som forbrukere kan vi også bidra ved å kutte ned på forbruket av rødt kjøtt som har mange ganger så stort klimaavtrykk enn for eksempel kylling eller grønt.

Bygg og avfall skal vi også jobbe videre med. Blant annet vil vi forby fossil oljefyring i bygg.   Innenfor avfallssektoren har vi blant annet utslipp fra forbrenningsanlegg, som kan reduseres ved å øke kildesorteringen. Det er i dag et betydelige utslipp fra anleggsvirksomhet, traktorer og motorredskaper. Her kan økende grad av elektrifisering gi store utslippsreduksjoner.

Dette er noen eksempler på veien vi må gå.

EU-kommisjonens forslag til mål for Norge er ambisiøst og vil bety økt nasjonal innsats for å redusere våre klimagassutslipp. Det vil finnes mekanismer for å oppfylle deler av forpliktelsen gjennom tiltak i andre europeiske land, men hovedgrepene må vi være forberedt på å ta her hjemme.

Men Norge kan ikke skape en klimavennlig verden alene. Parisavtalen ble til som et resultat av alle verdens land gikk sammen om et felles mål.  Norge trenger sterke samarbeidspartnere for å oppfylle våre forpliktelser i Parisavtalen. Det forpliktende regelverket i EU er en modell for resten av verden. Derfor er det viktig for Norge å slutte seg til dét.