Fra brann til bruk i Indonesias skoger

Indonesia har fortsatt en av verdens største regnskoger  intakt, men avskogingen de siste tiårene har vært skremmende stor. Da jeg nylig besøkte landet, fikk jeg et innblikk i hvor viktig det er for verden å stanse denne avskogingen, men også hvor vanskelig det er. 

Flyet vårt lander i Berau i Øst-Kalimantan på Borneo. Distriktet livnærer seg hovedsakelig av kulldrift, tømmerhogst og palmeolje. Kullgruvene ligger tett på denne siden av øya, vi ser de gedigne brune bruddene i skogdekket fra lufta. Borneo var opprinnelig helt dekket av ugjennomtrengelig regnskog, hjemsted blant annet til de berømteorangutangene. Orangutangene lever nå på stadig mindre områder. 

Vi kjører på svingete veier. Vi møter tankbilene, men også lastebiler breddfulle av palmefrukt, den som presses til den ettertraktede oljen. Etterspørselen etter palmeolje er stor, ute og hjemme. Langs veien ser vi store skogavkledde områder, forkullede trestammer stikker opp, sammen med ett og annet tre som mirakuløst nok har overlevd brannene. Lengre unna veiene kan vi skimte regnskogen slik den er naturlig – tettvokst, frodig og ekstremt variert.

Etter brannene kommer palmene. Brannene som herjet i fjor høst var de verste siden 1997. Mange er påsatt for å rydde skog, for palmene gir arbeidsplasser og penger i lomma. Oljen er anvendelig, den brukes til drivstoff, matlaging, kosmetikk, kjeks og mye annet. Indonesia har som mål at 25 prosent av landets fornybare energi skal være biodiesel innen 2025. Mye av dette vil måtte komme fra palmeolje.

Vi ankommer en palmeoljeplantasje på rundt 9000 hektar – eller nær 12 000 fotballbaner. Sjefen forteller at de har tatt grep for å forbedre produksjonen. Blant annet har de innført et system for avfallshåndtering og de samarbeider med en organisasjon som hjelper dem hvis orangutanger forviller seg inn på plantasjene. Men palmeoljeselskaper som dette er veldig langt fra å være bærekraftige. Det kan de først bli når selskapene forplikter seg til å stanse avskoging og ødeleggelse av torvmyr innenfor egne konsesjoner, samt ikke å kjøpe palmeolje fra andre som driver avskoging. Dette er mulig, og det finnes eksempler på selskaper i Indonesia som jobber for dette. Ikke minst har flere av de største, internasjonale konsumvaregigantene forpliktet seg til dette. 

Så er det befriende endelig å ankomme landsbyen Merabu sent om ettermiddagen, like før mørketkommer. Vi hører lydene fra dyr og fugler og insekter i regnskogen. Her bor det drøyt 200 mennesker. De bor i små hus på påler, midt i landsbyen er det en stor forsamlingsplass, de har noen kuer og geiter, ender og høner, de dyrker grønnsaker, driver med honning og håndarbeid, sanker frukt fra regnskogen. Og de fisker i elven. De lever rett og slett i pakt med regnskogen. Om kvelden får vi servert et overdådig regnskogsmåltid.

Landsbyen er valgt ut som pilotprosjekt, blant annet med  støtte fra Norge. Nå trenger de ikke lenger å kutte ned mer skog. De får også støtte til å stå imot presset om å omdanne skogene til palmeolje. Regnskogen får vokse i fred. I framtiden kan det gi grunnlag for lønnsom økoturisme.

Vi blir møtt av en skokk unger i sine nydeligstedrakter, smilende og leende. En tilsynelatende idyll. Men det er over 150 000 landsbyer i Borneo. Og presset for å gjøre regnskogen til palmeplantasje er massivt.  

Dette må stanses. Å brenne skogen går utover helsen og livsgrunnlaget for lokalbefolkningen. Det bidrar også til at Indonesia har et av verdens største utslipp av klimagasser. 

I hovedstaden Jakarta møtte jeg en rekke ministre, og ikke minst presidenten selv. Den nye regjeringen sier den skal gjøre mye mer for å ødeleggelsen av regnskogen enn den forrige.  Den har opprettet et eget direktorat for restaurering av torvmyr som kan bli veldig viktig. 

I møtet med president Joko Widodo i presidentpalasset forsikret han at senest etter første juni  i år blir det forbudt å hugge skog på torvmyrer eller på andre måter ødelegge torvmyrområder. Torvmyr er det mye av i Indonesia, og det binder store mengder drivhusgasser. Faktisk kan bare dette ene tiltaket føre til reduserte klimagassutslipp tilsvarende over 500 ganger de årlige utslippene fra norsk sokkel.

Brannene hemmer den økonomiske veksten i Indonesia.Verdensbanken regnet ut at brannene sist høst kostet landet 1,6 milliarder dollar, og mer enn 500 000 mennesker ble behandlet for luftveisproblemer. 

Norge støtter Indonesia økonomisk i arbeidet for å bevare regnskogen, fordi det er avgjørende for klimaet på jorden, det er viktig for det biologiske mangfoldet, og ikke minst for dem som bor i skogen. Hittil har vi støttet oppbyggingen av fundamentet for det videre arbeidet, blant annet å lage ett kart over hva som ligger hvor, og hvem som eier hva. Et slikt nasjonalt plankart har ikke tidligere eksistert i Indonesia. Vi støtter et mer effektivt vern mot de brutale brannene. Landet har også innført et moratorium, en midlertidig stans i nye hugstlisenser. Dette har hjulpet, men fortsatt skjer mange ulovligheter.

Brannene ifjor har skapt økt bevissthet om regnskogens betydning, blant politikere, byråkrater og næringslivet. Regnskogen står ikke i veien for lønnsomt næringsliv. Tvert imot bidrar hugst til å forsinke innsatsen for drastisk å øke produktiviteten i indonesisk landbruk. Det siste er mulig, og det er nødvendig. 

Korrupsjon og dårlig styring må bekjempes, noe min kollega miljø- og skogbruksminister Siti NurbayaBakar er fullstendig klar over. Hun kjemper mot sterke krefter, ikke hovedsakelig fra de største palmeoljeselskapene. Det er ofte små og mellomstore selskap som tar seg til rette, og som trenger seg innover og innover i regnskogen. Gamle og av og til ugyldige tillatelser brukes for hva de er verdt, samtidig som overvåkingen fra politiet er dårlig. Et annet problem er at politikere i maktposisjoner selger lisenser når det nærmer seg valg. 

Besøket i Merabu gir håp. Det viser at menneskene på Borneo ikke trenger å hogge mer skog for å få gode liv. Vi opplevde et voldsomt engasjement for bevaring, landsbymøtet om kvelden varte ut i de små timer. Merabu bør inspirere andre. 

Norges modell for regnskogbevaring, her og i andre land, som Brasil og Kongo, er såre enkel. Vi betaler Indonesia inntil seks milliarder kroner hvis de klarer å redusere avskogingen. Et troverdig målesystem må da på plass. Viser Indonesia resultater, kommer pengene. Trærne blir mer verdt stående enn som forkullede rester. 

Det er en kritisk tid for Indonesias regnskog. Brannene i fjor høst må ikke gjentas. Det betyr mye for verdens klima hvis den indonesiske regjeringens sterke ord blir omsatt til praktisk handling. Fra norsk side skal vi gjøre vårt for å støtte deres livsviktige bestrebelser.