Vi er kommet i en krevende situasjon

Ulvedebatt er bra, men vi må ha full respekt for norsk lov.

Norsk rovdyrpolitikk er preget av sterke motsetninger. Nettopp derfor er det viktig at den bygger på fast grunn, med bredest mulig politisk enighet om hovedprinsipper for hvordan rovdyrene skal forvaltes.

En todelt målsetting om å ta vare på både rovvilt og beitenæring, med prioritering av rovdyr i noen soner og beitenæring i andre, er et slikt grunnleggende prinsipp. Det er også grunnleggende at vi skal følge norsk lov vedtatt av Stortinget, samt internasjonale avtaler som Stortinget har vedtatt at Norge skal slutte seg til. 

Alle partier som har sittet i regjering, har stått bak disse grunnelementene i rovviltpolitikken. Så sent som i 2011 samlet alle partiene på Stortinget seg bak et omforent rovviltforlik. Her ble det blant annet slått fast at "Norsk forvaltning skal skje innenfor rammen av bestemmelsene i naturmangfoldloven og Stortingets behandling av denne, Bernkonvensjonen og den todelte målsettingen etter rovviltforliket av 2004, og den videre oppfølging av dette.". Vedtaket var basert på forslag fra samtlige stortingspartiers parlamentariske ledere. 

Det har vært bred enighet om at vi skal ha en tydelig soneforvaltning, der vi skiller beitedyr og rovdyr. I prioriterte beiteområder skal beitedyr ha førsterett, mens det skal tas et særlig hensyn til rovdyrene i prioriterte rovdyrområder. 

Ulvesonen er et eksempel på at Stortingets sonepolitikk har fungert etter hensikten, i den forstand at tapet av beitedyr er betydelig redusert, og at det er funnet løsninger ved at de beitedyrene som er igjen i sonen er på hjemmebeite eller innenfor rovdyravvisende gjerder. Vi har dermed fått en situasjon der vi har ulv i sonen som i svært begrenset grad gjør skade på beitedyr. 

Da Stortinget i vår vedtok en bred enighet om ulvepolitikken, stod regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti sammen. Senterpartiet ønsket ikke å sitte ved forhandlingsbordet. Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne gikk også ut av forhandlingene. 

Stortinget videreførte den todelte målsettingen. Ulvesonen ble noe redusert, og bestandsmålet vedtatt til å være 4-6 ungekull pr. år. Dette er grovt sett en videreføring av det tidligere bestandsmålet. Partiene slo også fast at: "prinsippene i rovviltforliket av 2004 (…) danner grunnlaget for den videre forvaltning av ulv i norsk natur. Flertallet mener dette innebærer at forvaltningen av ulv skal skje innenfor rammen av internasjonale forpliktelser etter Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven". 

Allerede i Meld. St. 21 (2015-2016) Ulv i norsk natur orienterte vi Stortinget at vi kunne komme i en krevende situasjon, der det til tross for at vi er over bestandsmålet, ikke nødvendigvis ville være hjemmel til lisensfelling: I stortingsmeldingen heter det bl.a.: "Dersom skadepotensialet på husdyr i det konkrete tilfellet er svært begrenset, eller det foreligger annen tilfredsstillende løsning enn felling, vil det kunne oppstå situasjoner der ulvebestanden er større enn bestandsmålet samtidig som det ikke vil være adgang til å tillate felling. Dette er særlig aktuelt for ulv i revir, siden revirhevdende ulv har en forutsigbar områdebruk. Det er viktig å ha dette juridiske aspektet med seg når et bestandsmål for ulv skal fastsettes".

Rovviltnemndene åpnet for lisensfelling av 47 ulver i Norge. For 15 av disse er det fra 1. oktober 2016 åpnet for lisensfelling. 

De resterende 32 ulvene har tilhold i fire ulverevir i Hedmark, og vedtakene om felling av disse ble påklaget til Klima- og miljødepartementet. Siste endelige bestandsrapportering fra Rovdata i juni 2016 viser at ulvebestanden er på 9 ungekull, og er dermed større enn Stortingets bestandsmål. Basert på kunnskapen om bestandsstørrelsen isolert sett, lå det derfor til rette for å opprettholde nemndenes vedtak om felling. Departementets behandling av klagesakene må imidlertid også følge naturmangfoldloven vedtatt av Stortinget, og Bernkonvensjonen som Stortinget har vedtatt at Norge skal slutte seg til. I dette konkrete tilfellet slo Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling fast at vilkårene i loven og konvensjonen for å kunne tillate felling ikke var oppfylt. Dette gjelder både vilkåret om at det må foreligge fare for skade av et visst alvor og omfang, og vilkåret om at det ikke må foreligge andre tilfredsstillende løsninger. På den bakgrunn var det ikke anledning til å tillate lisensfelling av ulvene i de fire aktuelle ulverevirene. 

Dermed er vi kommet i en krevende situasjon. Regjeringen legger til grunn for sitt arbeid at rovviltforliket i Stortinget skal følges opp. Det gjelder også bestandsmålet Stortinget har fastsatt. Jeg arbeider nå med å finne løsninger som gjør at Stortingets anmodningsvedtak, lovverket og de internasjonale forpliktelsene våre henger sammen. 

Det er langvarig, etablert praksis for at forvaltningsmålet vedtatt av Stortinget ikke alene er avgjørende for spørsmålet om å åpne for felling og jakt. Det har i flere tilfeller vært gitt tillatelse fordi det har vært fare for skade på sau og tamrein, selv om vi har ligget klart under bestandsmålet. Det nye nå er at vi ligger over bestandsmålet, samtidig som det ikke er tilstrekkelig fare for skade til at loven tillater felling. 

Vilkårene for lisensfelling i naturmangfoldloven speiler vilkårene i Bernkonvensjonen. Samtidig vet vi at EU i sitt habitatdirektiv og det svenske regelverket er noe mindre strenge enn naturmangfoldloven når det gjelder hva slags hensyn som kan begrunne lisensfelling. Det er bl.a. en større adgang til å ta hensyn til sosiale og økonomiske konsekvenser. Dette har blant annet Högsta Förvaltningsdomstolen i Sverige gjort i dommen som nylig er avsagt. Å ta slike hensyn er det i dag ikke samme adgang til etter norsk lov, selv om både Norges og EUs regelverk er forankret i Bernkonvensjonen.

Vi ser på flere veier videre. Vi vil vurdere mulighetene for en tilsvarende adgang til å ta hensyn til sosiale og økonomiske forhold i norsk rett, inkludert viktige hensyn som å redusere konfliktnivå og minske menneskers uro. 

Det vil også legges særlig vekt på tett oppfølging av ulvebestanden. Dette for å fange opp eventuelle endringer av betydning for spørsmålet om i hvilken grad ulvene medfører fare for skade i beiteprioriterte områder som følge av et høyere antall ulv i ulvesonen. Vi har derfor igangsatt radiomerking av ulv i ulverevir og vil få en faglig vurdering av om ulvens har endret adferd. Dersom skadepotensialet endrer seg som følge av den informasjonen vi får gjennom radiomerking, kan felling iverksettes dersom fare for skade er tilstrekkelig stort. 

Det er mye debatt om forvaltningen av ulv nå. Det gjør det viktig med god dialog i tiden som kommer. Samtidig må vi ha full respekt for de brede politiske forlik som er inngått, norsk lov og de internasjonale avtaler som Norge har sluttet seg til.