Kunnskap for konkurransekraft

*Sjekkes mot fremføring*

1. Innledning.
Kjære alle sammen.

Det viktigste vi kan gjøre for næringslivet, er å sørge for at det blir lettere og mer lønnsomt å drive bedrift i Norge.

Det betyr at vi må sette bedriftene bedre i stand til å konkurrere med utlandet – og sørge for at bedrifter bruker mer tid på produksjon og på verdiskapning, og mindre tid på rapportering og skjemavelde.

Derfor har regjeringen lagt om næringspolitikken i Norge, slik at næringslivet faktisk får bedre vekst- og livsvilkår.

Regjeringens viktigste dokument er statsbudsjettet, og allerede i tilleggsproposisjonen for i år har vi prioritert tiltak som gir effekt – og startet å gjennomføre de sakene som vi gikk til valg på.

Næringspolitikken skal være forutsigbar.
Planen vår er å følge den kursen vi staket ut i regjeringsplattformen og som dere så resultatene av i statsbudsjettet.

***

2. Trøndelag – et mangfoldig næringsliv

Det er alltid veldig hyggelig å komme til Trondheim – og det er også alle grunner til at den enhver sittende næringsministeren vet hva som skjer i Trondheim, og i Trøndelag.

Trondheim og Trøndelag har et rikt mangfold av næringer og kunnskapsmiljøer;
 
• Bedrifter som DNO, Petrojarl, Siemens, Salmar, Reitan-gruppen, Kværner, og mange flere, danner et tyngdepunkt for nyskaping.
• NTNU, Marintek og SINTEF leverer forskningsresultater og kompetent arbeidskraft i verdensklasse, og gjør Trondheim til en kunnskapsby av internasjonalt format.
• Her er et solid finans- og investeringsmiljø, med aktører som Sparebank 1 SMN, Investinor, Danske bank, Kverva, Viking Venture og ProVenture Management.
• I tillegg kommer en sterk jordbruks- og skogsektor i regionen – ikke minst i Nord-Trøndelag – og en reiselivsnæring som blir stadig viktigere.

Som for resten av Norge har hovedbildet vært en klar positiv utvikling for næringslivet i regionen over flere år.

• Mye går bra.
• Vi har lav arbeidsledighet sammenlignet med landene rundt oss.
• Vi har et høyt velstandsnivå, med verdens høyeste BNP pr. innbygger, med unntak av Luxembourg.

Men det finnes likevel noen utfordringer.

3. Produktivitet

Jeg har vist denne grafen noen ganger nå. Den viser utviklingen i henholdsvis produktivitet og reallønninger.
Den viser også at det har oppstått et gap mellom reallønn og produktivitet. Et gap som har blitt stadig større de siste åtte årene.

Når lønnsveksten over tid ligger over produktivitetsveksten vil lønnsomheten i bedriftene svekkes.
Da taper norske bedrifter sin konkurransekraft!

Det var ikke særnorsk at produktivitetsveksten falt under finanskrisen.

Men det som kanskje er særnorsk er at myndighetene ikke svarte med tiltak som kunne øke produktivitetsveksten.
Norske bedrifters konkurransekraft er derfor svekket.

Timelønnskostnadene i industrien, understreker problematikken.

En norsk industriarbeider koster tre ganger så mye som en i Sør-Korea.
Våre lønninger er i gjennomsnitt 55 prosent høyere enn hos våre konkurrentland – og enda høyere i globale sammenligninger.

Men det er selvsagt ikke bare kostnader til lønn som definerer konkurransedyktigheten vår.

Om vi skal vinne i den internasjonale konkurransen, må vi skape de beste tilbudene – der kvaliteten på det vi leverer, er best sammenlignet med prisen vi krever.

Det setter krav til norske bedrifter.
• Det setter krav til produktutvikling og til investeringer i teknologi.
• Det setter krav til arbeidstakernes utdannelse og kompetanse,
• I tillegg setter det krav til oss som legger rammene for næringslivet i Norge.

Vi kan aldri være billigst, derfor må vi være best.
Økt konkurransekraft for næringslivet er en av regjeringens åtte satsingsområder.

Vi er opptatt av å få debatt om årsakene til hvorfor produktivitetsutviklingen har vært svak i Norge.

Og, vi er opptatt av å få konkrete råd om hvordan vi kan styrke norsk konkurransekraft.
• Vi har i vinter avholdt to store møter med toppledere og organisasjoner innen petroleumsrelatert næringsliv og øvrig eksportrettet næringsliv.
• Vi har oppnevnt en produktivitetskommisjon som skal gi konkrete råd om hvordan produktivitetsveksten kan økes.
• Dessuten er regjeringens medlemmer ute og besøker norske bedrifter – små og store – for å få deres innspill.

Her kan vi lære mye.

De fleste av dere kjenner sikkert til Q-free fra Selbu.
Jeg synes Q-free er en fantastisk suksesshistorie, om omstillingen fra et lite elektronikkselskap, om et teknologimiljø i verdensklasse, om Statens vegvesen som turte å satse på lokale krefter og om Selbu som erobret verden.

Miami er vel det siste i rekken – eller var det Jakarta? Disse føyer seg til rekken av storbyer og land over hele verden som bruker Q-free sin teknologi for innkreving av bompenger.

Vi vil legge vekt på nær og god dialog med næringslivet og næringslivets organisasjoner i arbeidet vårt. For å lære om suksesshistorier, men også om utfordringer – og få konkrete innspill om løsninger.

Vårt mål er å skape rom for vekst, å trygge fremtidens velferd og gi folk og næringsliv større valgfrihet.

Så er spørsmålet: Hvordan skal vi få til dette?

Jeg mener det er nødvendig å ta tak på ganske mange områder.
Det alle viktigste vi gjør er:
• Å satse på kunnskap, kompetanse og teknologiutvikling.
• Og sørge for å ha gode rammevilkår for næringslivet.

***
 
4. Utdanning og forskning

En åpenbar forutsetning for langsiktig velstand, vekst og innovasjon, er kunnskap.

Som Erna sa det: Kunnskap er den nye oljen.
Dette er tydelig i petroleumsnæringen, i maritim sektor, i teknologimiljøene. For å hevde oss på disse områdene trenger vi verdens beste ingeniører og fagarbeidere.

I Storbyundersøkelsen 2013, som kom i høst, trekker bedriftene i Trondheimsregionen frem det ”å skaffe nok kompetent arbeidskraft” som den største utfordringen de står overfor i det lange løp.

Utviklingen nå går i retning av at næringslivet blir stadig mer spesialisert, med høyere kompetansebehov og omstillingsevne.

For å møte dette behovet må vi starte allerede i grunnskolen – og prioritere kunnskap gjennom hele skoleløpet.

Vi har satt i gang et realfagsløft.
Og vi har satt i gang et løft for etter- og videreutdanning av lærere.

I tillegg er vi opptatt av å styrke fagopplæringen i videregående, med økt kontakt mellom skole og bedrift, og mer tilpasset opplæring.

Det er et problem at ungdommer dropper ut av skolen.
Og ansvaret for å gjøre noe med dette er vårt.

Og det er bekymringsfullt fordi det fratar ungdom muligheter for fremtiden. Samtidig skaper det utfordringer for næringslivet.

Da går det utover konkurranseevnen vår.

Derfor må vi blant annet gjøre det mer attraktivt å velge yrkesfag.
Vi har bevilget 114 millioner kroner til et yrkesfagløft for å bedre kvaliteten på utdanningen og øke gjennomføringen.

I regjeringsplattformen slår vi fast:
• Vi vil øke lærlingtilskuddet,
• Og vi vil innføre mer ambisiøse mål for offentlige virksomheters inntak av lærlinger.

Jeg var i Alta tidligere i vår; på årskonferansen til NHO Finnmark. Der innledet en fra Nordkapp videregående skole om et prosjekt som de har utviklet, som heter LOSA.

LOSA går ut på at elever i første klasse på videregående veksler én uke mellom å gå på skole og være i bedrift. Slike tilpassede utdanningsløp, som LOSA, trenger vi flere av.

Y-veien, hvor elever med fagbrev får mulighet til å gå videre og bli ingeniør er et viktig tiltak som gir flere ingeniører – og flere ingeniører med praktisk erfaring. Det er bra!

Og så er det slik: Det offentlige og næringslivet må spille på lag for å sørge for at vi utdanner dyktige fagfolk i fremtiden.

En lærlingplass er som kjent bra for den som lærer – men den er like bra for bedriften som lærer bort!

Og godt samspill mellom utdanning og næringsliv trenger vi hele veien fra barneskolen til høyere utdanning.
Samarbeidet mellom Siemens og Høgskolen i Sør-Trøndelag er sikkert kjent for mange av dere.
Dette samarbeidet ble kåret til ”Norges beste samarbeidsavtale mellom skole og bedrift i 2012” av NHO sentralt – og vant også prisen for Europas beste partnerskapsavtale mellom en bedrift og en utdanningsinstitusjon.

Siemens har bidratt med alt fra lærekrefter til kurs, fagdager og materiell inn i kurs ved høgskolen.
Studentene får en mer relevant og praktisk rettet utdanning, samtidig som de har fått et mer realistisk inntrykk av hva utdannelsen deres kan lede til av arbeidsoppgaver og utfordringer.

Sånt samarbeid tror jeg er veien å gå!

5. Innovasjon
Norge har på mange områder hevdet seg bra på både teknologiutvikling og omstilling.

Det var veldig få som kunne forestille seg det eventyret som lå framfor oss da det før jul i 1969 ble funnet olje i Nordsjøen.

Men norsk næringsliv har utnyttet de mulighetene som lå der.
De har omstilt seg ved å ta i bruk mer effektive produksjonsmetoder, automatisering og ny teknologi – som vi i dag eksporterer.

At Norge relativt sett har en god konkurranseposisjon i dag, er selvsagt et resultat av at vi både er gode og heldige.

Heldige fordi vi har naturgitte forhold som har gitt oss olje og gass.

Men mens naturgitte forhold er tilfeldigheter, er vår forvaltning av dem og vår omstillingsevne – dyktighet.

Dyktige må vi fortsette med å være.
Det innebærer også at vi må ha evne til å tenke nytt, til å omstille oss i tide og til å bruke ressursene mer effektivt.

Når vi vurderer politikken vår ser vi selvsagt til andre land.
Og vi spør, hva er det vi kan bli bedre på?
 
Nylig kom Innovation Union Scoreboard ut – en rangering av innovasjonsinnsatsen i EU og EFTA-landene.

Nå er det ikke slik at vi tror at en enkel rangering kan oppsummere Norges eller andre lands innovasjonsevne fullstendig.

Men ved å sammenligne oss med andre land og tolke resultatene med bakgrunn i de ulike landenes forutsetninger, kan vi lære mer om hvordan det norske innovasjonssystemet fungerer.

Vi merker oss at vi har blitt rangert relativt lavt på denne undersøkelsen i mange år.

Og årets rapport gir samme inntrykk – Norge befinner seg ”midt på treet”.

Dette finnes det selvsagt mange gode forklaringer på.
Samtidig er vi i verdenstoppen når det gjelder målet for innovasjonsarbeidet – verdiskaping og velferd.
Det er det viktigste.

Vi tar resultater fra ulike innovasjonsundersøkelser alvorlig.
Her er det rom for forbedring.

Derfor vil Regjeringen satse på de tiltakene og virkemidlene som har høyest effekt.

Og derfor vil vi foreta en storstilt gjennomgang av virkemiddelapparatet vårt – fra Innovasjon Norge, via SIVA til Investinor – og de andre virkemidlene jeg har ansvaret for.
Vi trenger å bli tydeligere – bare slik kan vi bli mer treffsikre.

***

6. Skattefunn/BIA/GCE

Det er et mål for oss at norske bedrifter må forske mer.
Og Trøndelag er full av bedrifter som tør å forske mer.
SINTEF-miljøet er en spydspiss: Fra dette mljøet alene har det de siste 20 årene sprunget ut rundt 100 bedrifter – med rundt 2000 ansatte.

Dette vil vi ha enda mer av.
Vi trenger nemlig at flere bedrifter løfter ideene opp fra tegnebrettet, inn i produksjonshallene og ut på verdensmarkedet.

Som Norsk Industri understreker i sin siste Konjunkturrapport:
Bare én femtedel av offentlige forskningsmidler går til næringsrettet FoU. Det er ikke spesielt høyt i forhold til andre land.

Det gjør vi noe med!

Vi har styrket satsingen på forskning og utvikling som en investering i fremtidig konkurransekraft.
Vi bevilger 27,7 milliarder kroner i 2014 – en realvekst på 3,4 prosent i forhold til 2013 og over 320 millioner kroner mer enn forrige regjering.

I tillegg prioriterer vi særlig to programmer:
SkatteFUNN-ordningen og Brukerstyrt innovasjonsarena, BIA.

Jeg har nevnt disse ordningene før, og det gjør jeg igjen fordi de må bli mer kjent.
De fungerer veldig godt, de bidrar til mer næringsrettet forskning og innovasjon.
Derfor er det viktig at bedrifter benytter seg av blant annet SkatteFUNN og BIA. Dette er ordninger som er tilgjengelig for alle.

Felles for disse er at det er bedriftene selv som har regien på forsknings- og utviklingsarbeidet.

Det er en forutsetning, fordi det er bedriftene selv som skal innovere.

Det er mange gode eksempler på bedrifter som har benyttet slike programmer.

Ett eksempel på en bedrift som har tatt i bruk SkatteFUNN er Botngaard fra kommunen som ikke ønsket sammenslåing – nemlig Bjugn .

Botngaard fikk støtte til å utvikle teknologi og prosedyrer for mer effektiv og sikrere av-lusing av oppdrettslaks i merdene.
Dette er kunnskap med verdi for flere enn bare Botngaard selv.

Et annet eksempel i samme bransje er Aqualine – som har anlegg på Frøya – og jobber med å finne de best mulige løsningene for å hindre rømming fra merdene.

Sør-Trøndelag er i tetsjiktet i landet når det gjelder bruk av Skattefunn.  Nord-Trøndelag er derimot i andre enden av oversikten her.

Og når det gjelder bruk av BIA – Brukerstyrt innovasjonsarena, så hevder Trøndelag seg.

Om vi ser på alle de løpende BIA-prosjektene i Norge i dag, så finner vi at trønderske miljøer er involvert i 97 av 156 prosjekter – altså 62 prosent av alle BIA-prosjekter – enten som kontraktspartner eller samarbeidspartner.

Et spennende eksempel på et trøndersk BIA-prosjekt er ”Arena for masseprodusert skreddersøm”, hvor Røros Bruk, Røros Metall, Røros Produkter og Scandinavian Business Seating – HÅG samarbeider med SINTEF Teknologi og samfunn om mer fleksible produksjonsmåter.

BIA er et godt virkemiddel for forskning i næringslivet – og jeg vil oppfordre enda flere trønderbedrifter til å søke!

Jeg må også nevne klyngeprogrammene.

Under Bondevik II-regjeringen forsterket man klyngeprogrammene til Innovasjon Norge.
Da ble Norwegian Centres of Expertise, NCE, lansert.

Hensikten med klyngeprogrammene er å binde sammen aktører, legge til rette for en infrastruktur og støtteapparat, og sørge for en dynamikk i klyngen.

Dette gjør at aktørene vokser hverandre større og sterkere.
Her i Trondheim finner vi for eksempel NCE Instrumentation, som leverer avanserte styrings- og kommunikasjonsløsninger til bedrifter innenfor offshore, maritim, havbruk, energi og medisin.

Erfaringene fra klyngeprogrammene er gode.

I år etablerer vi derfor det neste trinnet – Global Centres of Expertise – Mesterligaen for klynger, som ble utlyst i januar.

Beslutningen om hvem som får GCE-status blir tatt av et uavhengig sammensatt programråd i juni i år. Rådets beslutninger skal utelukkende baseres på objektive faglige vurderinger.

***
 
7. Gode rammebetingelser – handlingsregelen

Kunnskap og kompetanse er som nevnt helt nødvendige byggesteiner for et konkurransedyktig Norge.

Men andre rammebetingelser må også på plass.

Hovedoppgaven vår i regjering er og blir å føre en forutsigbar økonomisk politikk, som bidrar til stabilitet for næringslivet.

Derfor holder vi oljepengebruken på et ansvarlig nivå.
Vi følger handlingsregelen.
Men vi skal ikke bare holde oss under prosentmålet på fire prosent.

Vi skal også følge handlingsregelens intensjon om hvordan pengene brukes.

Intensjonen var nemlig at pengene skulle brukes på
• Vekstfremmende skattelettelser
• Utbygging av infrastruktur
• Utdanning og forskning

Og det gjør vi!

8. Vekstfremmende skattelettelser
Vi har prioritert vekstfremmende skattelettelser.

Formuesskatten er en skatt som gjør det mindre lønnsomt å investere i bedrifter enn i andre investeringsobjekter.
Den skattlegger både kontanter og maskiner og utstyr, helt uavhengig av bedriftens resultat.

Lavere skatt betyr mindre økonomisk belastning for bedriftseiere. Da blir det også mer lønnsomt å investere i bedrifter.

Det er bra for hver enkelt bedrift – og det er viktig for konkurranseevnen vår.

Dette er også en skatt som gjør det mer lønnsomt for utenlandske investorer å investere i bedrift i Norge, enn det er for norske bedriftseiere.
Det trenger vi ikke.

Derfor reduserte vi formuesskatten.

I tillegg: Mer enn 70 000 foretak, eller to tredjedeler av alle bedriftene i Norge, er familiebedrifter.

Dette er bedrifter som veldig ofte har sterk lokal forankring og har stabilt og langsiktig eierskap.

Vi vil legge til rette for at familiebedrifter forblir i familien.
Arveavgiften medførte en helt unødvendig belastning ved generasjonsskifter.

Derfor fjernet vi arveavgiften.

I tillegg har vi satt ned skatten på vanlig lønnsinntekt.
Da sitter simpelthen hver enkelt av oss igjen med mer av det vi tjener.

Felles for denne politikken er at den er landsomfattende.
Dette er forbedringer som kommer næringslivet i hele Norge til gode.
 
9.  Samferdsel

En betingelse for næringsaktivitet er at varer og tjenester finner veien fra produsent til forbruker.

Derfor er det slik at god samferdselspolitikk også er god næringspolitikk.

Langs stamvegen fra Stavanger i sør og opp hit til Trondheim i nord – E39 – skapes det enorme verdier i eksportbedrifter hver eneste dag. Denne vegen er oppdelt i ikke mindre enn åtte fergesamband.

Sånn kan vi ikke ha det!
Tap av tid og uforutsigbare kjøreforhold gir næringslivet vårt en åpenbar konkurranseulempe.

I Norge har vi noen eksempler fra Bondevik IIs tid på hvordan offentlig-privat-samarbeid (OPS) kan fungere, blant annet motorveien mellom Grimstad og Kristiansand.

Det er et prosjekt som ble bygget i henhold til budsjett, innenfor tidsrammen og som vedlikeholdes av vegeier frem til staten vederlagsfritt overtar vegstrekningen.

Vi trenger mer av dette. Vi trenger  mer vei og bane for pengene – fortere enn vi greier i dag. Da bør vi ta i bruk nye måter å bygge på.

Vi er nå i ferd med å oppkapitalisere et eget infrastrukturfond, som skal ha en samlet kapital på 100 milliarder kroner.

I budsjettet for inneværende år satt vi av 20 milliarder kroner. Vi etablerer også et eget utbyggingsselskap, som skal bidra til å forsere utbygging av infrastruktur.

Høyre-Frp-regjeringens økte samferdselsbevilgninger bidrar til fortgang i planlagte prosjekter.

Varene må ut til folk, innsatsfaktorene må inn. Og næringslivet er totalt avhengig av dette.

Derfor er dette også høyt prioritert i regjeringen.
Men gjennom et langt politisk liv vet jeg godt hvor lang tid samferdselsprosjekter tar.

Et unntak fra regelen – og et prosjekt jeg kjenner godt – er Bybanen i Bergen; vedtatt i 1999 og åpnet i 2010.
Venner, det gjelder å smøre seg med tålmodighet.

* * *

Helt til sist.
 
Storbyundersøkelsen 2013 spurte om bedriftene i Trondheimsregionen trodde ny regjering ville gi endringer.

Til det vil jeg svare et klart JA.

Vi tenker helhetlig om næringspolitikken.
Og vi er ikke redd for å tenke nytt, verken når det gjelder samferdsel eller skatt.

Samtidig har vi respekt for det som fungerer av eksisterende rammebetingelser.

Arbeidet med å styrke konkurransekraften vår er nettopp startet.
Den jobben handler om:

• Å satse på forskning, utdanning og kompetanse.
• Å gi næringslivet forutsigbarhet og stabile rammebetingelser.
• Og gjennom bygging av infrastruktur som fungerer.

Prioriterer vi dette, skal Norge ha gode sjanser til å hevde seg i framtiden.

Takk for oppmerksomheten.
 
_***_