Økt konkurransekraft for norske arbeidsplasser

*Sjekkes mot framføring*

Kjære alle sammen,

Tusen takk for invitasjonen – og til gratulerer så mye til deg, Linn Cecilie, og alle dine medarbeidere i Karsten Moholt med et flott hovedkontor her på Askøy.
Dere har virkelig fått dere et bygg for fremtiden. Det lover godt!
Næringslivet på Vestlandet har store muligheter fremover. Det gjelder ikke minst for leverandørindustrien.
Og ifølge NHOs nærings-NM er det beste næringslivet å finne nettopp her, på Vestlandet, med 12 av de 20 beste kommunene her i vest.

Jeg vil også gi honnør for å sette et veldig viktig tema på dagsorden.
Denne konferansen handler om nøyaktig det samme som min jobb som næringsminister handler om.
Nemlig om å øke konkurransekraften i norsk næringsliv.

Og konkurransekraft betyr at vi klarer å levere best mulig varer og tjenester – til lavest mulig pris.

Dette er en av regjeringens åtte hovedsatsinger, og vi ikke bare skal innfri – vi må innfri – fordi vi er helt avhengig av et næringsliv som har konkurransekraft til å hevde seg i en stadig tørre global konkurranse.

Og selv om Norge nå har fått ny regjering med Høyre og Frp: Næringspolitikken er ikke død. Vi er ikke passive.
Næringspolitikken er bare annerledes – og bedre.

Det faller naturlig for en næringsminister å snakke om næringspolitikk, selv om jeg forstår at Bergens Tidende ble overrasket over nettopp dét.

Etter et langt liv både i bypolitikken, og nå i regjeringen, vil jeg avlive myten om at Norge er overbyråkratisert.

Det som imidlertid er riktig er at myndighetene er veldig kravstore.
Bedrifter må rapportere store mengder informasjon til det offentlige.
Og, som næringslivet selv melder; veldig mye kan gjøres på enklere måter.

DN hadde nylig en sak om Statens vegvesen, som hadde misforstått reglene om kostgodtgjørelse. På faste reiser må dokumentasjon på hver eneste baguette og juice legges frem og kontrolleres. Vegvesenet må nå gå gjennom 112 000 reiseregninger fra 2012, hver koster rundt 600 kroner å kontrollere.

Statens vegvesen er ikke alene. I Oslo misforsto 14 av 18 selskaper reiseregninger, ifølge kemneren.
Når så mange misforstår reglene, må staten lage nye.

Når vi skal styrke norsk konkurransekraft så handler dette om å sette bedrifter bedre i stand til å gjøre det de gjør best: Nemlig å produsere og levere varer og tjenester.

Vi skal sørge for at bedrifter bruker mer tid på dette, på å skape verdier, og mindre tid på å rapportere.

Dette er et viktig virkemiddel for å gjøre det lettere og mer lønnsomt å drive virksomhet i Norge.

Som sikkert mange av der leste, så varslet jeg i DN på tirsdag at regjeringen skal kutte kostnadene som næringslivet har med å følge opp myndighetspålagte krav, med 25 prosent (sammenlignet med 2011-tall).

Arbeidet ledes fra mitt departement, men alle de andre fagdepartementene, som på en eller annen måte er i kontakt med næringslivet, deltar i arbeidet – slik at vi ser alt i en sammenheng.
 
Vi har en liten innsatsgruppe i departementet som utelukkende jobber med å identifisere lover, regler og krav som vi kan gjøre noe med – og bare før sommeren skal vi gjennomgå 70 lover.
Det ligger an til tidenes vårrengjøring.

Vi skal også opprette et regelråd. Det høres kanskje litt tørt ut, men det er viktig.
Fordi, vi skal ikke bare forenkle, men vi skal også sørge for at nye forskrifter blir utformet på en sånn måte at de ikke belaster næringslivet unødvendig.

Det styrker konkurransekraften.

Det som er viktig, er at dere som driver virksomhet – og som har de berømmelige skoene på – kommer med innspill til på regler og krav dere forholder dere til i hverdagen – og som dere mener kan gjøres noe med.

Dette prosjektet har også en egen nettside dere kan besøke:
enklereregler.no.
 
Noe av det viktigste vi kan gjøre for næringslivet er å føre en ansvarlig økonomisk politikk.
Vi må ha orden i økonomien, og vi skal ikke bruke mer enn fire prosent av kapitalen i Statens pensjonsfond utland.
Altså holder vi oss innenfor handlingsregelen.
I inneværende års budsjett er tallet 2,9 prosent.

Men handlingsregelen handler ikke bare om hvor mye vi skal bruke – men også hva vi skal bruke pengene på.
Det vi skal bruke pengene på er:
• vekstfremmende skattelettelser
• utdanning og forskning
• og infrastruktur

Men dette har det vært satset lite på – frem til nå.

Gjennom statsbudsjettet har vi vist at vi både holder oss innenfor handlingsregelen – men også at vi vrir bruken av pengene over på det som gir med konkurransekraft.

Vi har senket skattene.
Det gjør vi ikke av omsorg for rike kjendiser på Oslo vest.
Vi senker skattene fordi næringslivet trenger det.
Fordi vi må ha et skattenivå som er mer harmonisert med land vi konkurrerer med.

Av rundt 110.000 aktive aksjeselskaper i Norge, er to tredjedeler familiebedrifter.
Karsten Moholt er et glimrende eksempel på hvor positivt slikt eierskap er.
Familieeierskap er stabile eierskap.
De aller fleste selskapene har en lokal forankring.
Familiebedrifter skaper store verdier, og sysselsetter over én tredjedel av alle ansatte i næringslivet.
Vi bør veldig glade for alle bedriftene som er familieeide.
Og vi skal ikke legge unødvendige hindringer i veien for disse.
Derfor har vi fjernet arveavgiften.
Det betyr at selskapene slipper den likviditetsbelastningen som arveavgiften førte med ved et generasjonsskifte.

Jeg møtte en bedriftseier i Bergen i forrige uke. Han startet i sin tid en bedrift, som gikk stadig bedre.
Han fortalte at før bedriften begynte å vokse og gro, så hadde han ikke ofret formueskatt en tanke.
Men, da han begynte å betale formuesskatt, skjønte han hvordan den fungerte:
Formuesskatten premierer nemlig forbruk, biler, og hytter på fjellet.
Alternativet til forbruk er nemlig å hente ut penger fra sitt eget selskap, for å betale formuesskatt.

I valgkampen i fjor arrangerte NHO Hordaland rundturer for stortingskandidatene, rundt omkring i fylket.
På disse rundturene var formueskatt noe bedriftene tok opp nesten over alt.
Det skjedde imidlertid ikke i møte med Boliden i Odda.
En politiker fra et stykke ut på venstresiden skal ha blitt oppløftet av endelig å møte en bedrift som var så komfortabel med formuesskatt – og spurte nettopp om hvordan bedriften ikke hadde problemer med skatten.
Svaret han fikk var derimot ikke oppløftende. Boliden blir eid fra Frankrike, og de betaler derfor ikke formuesskatt til Norge.

Dette er to eksempler – fra virkeligheten – på hvorfor det er viktig å redusere formuesskatten.
Virkningene av skatten er nemlig at den favoriserer utenlandske eiere i Norge. Og den tapper bedrifter for penger når skatten skal betales.

Derfor har vi startet arbeidet med å redusere formuesskatten, og satt den ned med 0,1 prosentpoeng, til én prosent.

I 2008 ble selskapet Vision iO etablert i Stavanger. De har utviklet et kamerasystem som brukes offshore, og som reduserer uproduktiv tid på borerigger.
Vision iO er en SkatteFUNN-bedrift.
Det betyr at den forskning- og utviklingen som har skjedd i regi av Vision iO, har blitt støttet av staten – ved at bedriften gis skattefradrag.

Norge har et fremragende næringsliv, med utrolig mye kunnskap og kompetanse. Det vi likevel kan bli flinkere til å utnytte nettopp dette.
Det vi ønsker er bedrifter som forsker mer – som tar ideene fra tegnebrettet og inn i produksjonshallene.

Her kan staten være en medhjelper. Blant annet gjennom ordninger som SkatteFUNN, som vi har styrket betydelig fra i fjor til i år – som betyr at flere bedrifter kan kvalifisere seg, og som betyr at taket på andelen det gis fritak for, er økt.

Og dette er bare begynnelsen.

Jeg vil også nevne noe vi på stammespråket kaller for BIA, som står for Brukerstyrt innovasjonsarena. ”Brukerne”, i dette tilfelle, er bedriftene, som har spennende prosjekter, og som bidrar til økt innovasjon.
Formålet med BIA er det samme som med SkatteFUNN, altså å øke næringsrettet forskning, men i stedet for skattefritak så er BIA en ordning der vi – gjennom Forskningsrådet – går inn med finansiering av forsknings- og utviklingsprosjekter.

Denne ordningen har vi også styrket betydelig etter at vi kom inn i regjeringen, og oppbudsjetteringen av SkatteFUNN og BIA har vi gjort blant annet fordi:;
1) Vi trenger mer næringsrettet forskning, og staten kan bidra i enda større grad enn det man har gjort til nå.
2) Dette er ordninger som vi vet virker. Som gir de tilsiktede resultatene. Det er Vision iO et godt eksempel på.

Forsterket forskningsinnsats i, og i regi av, bedriftene gir oss nye og fremtidsrettede produkter og løsninger – og er en utrolig viktig del av det å styrke konkurransekraften til norske arbeidsplasser.

Da Erna Solberg var kommunalminister etablerte hun klyngeprogrammet Norwegian Centres of Expertise – såkalte NCE-er.
Dette har vært, og er, et svært viktig program for å forsterke nærings- og forskningsklyngene i Norge.
Vi har 12 NCE i dag – blant annet NCE Subsea her i Bergensregionen.

NCE-programmet har gitt gode resultater.
Det har bidratt til mer samarbeid og bedre infrastruktur i klyngene;
Flere klyngeaktører og mer innovasjon og forskning.
Klyngeprogrammene har skapt interesse utenlands, blant annet helt ned til Brasil.

I år tar vi steget opp enda en divisjon, og etablerer Global Centres of Expertise – GCE.
Klyngeprogrammene, Arena, NCE og nå også GCE ble utlyst for et par uker siden, og jeg vet at ambisjonene er skyhøye i NCE-er rundt om i landet.

Beslutningen om hvem som blir oppgradert er det ikke vi politisk som skal ta, bare så det er sagt.
Dette skal skje etter objektive kriterier, i samarbeid mellom Innovasjon Norge, SIVA og Forskningsrådet og noen utvalgte medlemmer. Målet er at vi kan kunngjøre hvem som nådde opp i GCE-konkurransen til sommeren.

Bedre betingelser for næringslivet handler også stabile og forutsigbare forbindelser i markeder som vi selger våre produkter til.

Noe av det første jeg gjorde etter at jeg ble handelsminister var å dra til Tyrkia, sammen med kongeparet og en stor næringslivsdelegasjon.
Blant annet var firmaet Stadt fra Sunnmøre med på turen, de produserer framdriftssystemer for offshorefartøy.
I Tyrkia, på dette besøket, inngikk de sin største kontrakt, med det tyrkiske verftet Cemre.
Statsbesøk handler altså ikke om glamour og etikette, men om å gi norske bedrifter innpass i nye markeder.

I disse dager er vi i ferd med å avslutte forhandlingene mellom EFTA-landene og India.
Det er bare Kina som har flere innbyggere enn India.
Vi snakker nesten én milliard mennesker.

Fremover vil vi jobbe med å bygge slike nye handelsrelasjoner. Tyngdepunktet i verden flyttes østover og sørover, og det tar vi hensyn til.
Det gir norsk næringsliv enorme muligheter.

I tillegg til arbeidet med handelsavtaler, jobber vi også med å få på plass bilaterale investeringsavtaler.
Det er viktige avklaringer som må gjøres, men vi arbeider nå med utforming av mandat for slike avtaler.
Bilaterale investeringsavtaler gir en helt annen trygghet for norske investeringer i utlandet. Og hvis vi får mandat på plass, kan vi starte forhandlinger av investeringsavtaler allerede til neste år.

To andre områder, som Torbjørn Røe Isaksen og Ketil Solvik-Olsen har ansvaret for, er kunnskapspolitikk og infrastruktur. Jeg kan ikke unngå å nevne disse to fordi her ligger også mye av jobben med å styrke konkurransekraften.

Dere har forhåpentligvis fått med dere at vi har skrudd ambisjonsnivået opp ett hakk i skolen.
Det gjør vi fordi den aller viktigste ressursen vi har i Norge; det vi skal leve av i fremtiden; er alle folkene som bor her.
Nåverdien av fremtidig arbeidsinnsats utgjør 81 prosent av Norges samlede nasjonalformue.
Petroleumsformuen utgjør fire prosent.

Derfor tar vi noen tydelige steg inn i kunnskapssamfunnet.
Vi setter i gang et yrkesfagløft (på 114 millioner kroner), for å øke kvaliteten på yrkesfagutdanningen – og ikke minst: For å få flere til å fullføre utdannelsen.

Vi øker lærlingtilskuddet, slik at vi flere får lærlingplasser.
Vi investerer i etterutdanning av lærere – spesielt innenfor matematikk og naturfag.
Vi har også bevilget 50 millioner kroner til bedre utstyr ved ingeniørutdanningene våre.

Det mener vi er godt nytt for næringslivet.

Dårlig infrastruktur er et tilbakevendende tema i Norge.
Her på Vestlandet, hvor enorme verdier skapes hver eneste dag, er stamvegen vår, E39, oppdelt i ikke mindre enn åtte fergesamband fra Stavanger i sør til Sør-Trøndelag i nord.

Tap av tid, fergebilletter og uforutsigbare kjøreforhold gir næringslivet vårt en åpenbar konkurranseulempe.

Gjennom et langt politisk liv vet jeg godt hvor lang tid samferdselsprosjekter tar.
Bybanen i Bergen er i så måte et unntak fra regelen, vedtatt i 1999 og åpnet i 2010.

Poenget er at vi kan bygge veier og jernbane på smartere måter.
Tre OPS-prosjekter ble iverksatt under Bondevik II-regjeringen, og resultatet er veier som ble bygget på tid, på budsjett – og som blir vedlikehold.

Norsk samferdselspolitikk trenger nye ideer og bedre løsninger.
Vi har noen av dem.
Vi etablerer et eget infrastrukturfond som skal bidra til finansieringen. Vi har gått inn med 20 milliarder kroner allerede, og målet er 100 milliarder.
Vi skal etablere et eget utbyggingsselskap.
Og vi skal øke bevilgningene.

Regjeringen har, som dere har fått med dere, konkludert på hvilken trasé E39 skal ha.
Nå jobbes det på spreng med prosjektet i Samferdselsdepartementet, og min gode kollega Ketil Solvik-Olsen er på ballen.

Bedre samferdsel er rett og slett veldig god næringspolitikk. Og politikk som virker.

For å skape et sterkt norsk næringsliv, som kan hevde seg internasjonalt, og gjennom generasjoner, må myndighetene bidra både her hjemme, og ute.

Forenkling, skatter, næringsrettet forskning, kunnskap og samferdsel er viktige deler av det som samlet styrker norsk konkurransekraft.

Vi har uante muligheter, både her hjemme – og i utlandet – med et næringsliv som både har tiltakslyst og enorm kompetanse.

Vi har mange tiltak på blokken, men det er sikkert mye vi ikke har tenkt på. Jeg håper derfor dere kommer med gode innspill på ting som kan gjøre det lettere å skape verdier, og som øker norsk konkurransekraft.

Lykke til med resten av konferansen – og, ikke minst, lykke til med kveldens festivitas og innflytningsfest!

Takk for oppmerksomheten!