Med god grunn

*Sjekkes mot fremføring*

Lysark

 

Kjære alle sammen!

Det er veldig hyggelig å være her i Trondheim i dag, og på det som er selve stiftelsesdagen for Norges Geologiske Undersøkelse.

Norge er – som dere alle vet – velsignet med rike mineralforekomster. Mineralnæringen har vært virksom i Norge gjennom hundrevis av år, men etter at oljeindustrien virkelig tok av i Norge, så har den også stjålet mye av rampelyset fra andre næringer. Jeg tror mange har glemt hvor mangfoldig norsk næringsliv er, og at Norge fra naturens siden har betydelige forekomster av mer enn bare olje og gass – selv om olje og gass er en velsignet gave.

Denne konferansen, alle aktørene i næringen, og ikke minst NGU, bidrar til å synliggjøre hvor viktig mineralnæringen faktisk er – og potensialet den har.

Ansvaret for mineralnæringen er en betydningsgull del av næringsministerens portefølje – næringen er viktig i dag – men den har så til de grader fremtiden foran seg.

Theodor Kjerulf var den første bestyreren til NGU. Som dere ser her var han også poet.

Siden Kjerulf og opprettelsen av NGU for 156 år siden, har etaten tilført det noeske samfunnet mye. Ikke bare at vi finner gull og andre mineralressurser på bunnen, men at vi gjør det på en god bærekraftig måte:

• NGU har spredd kunnskap og analyser til innbyggere til næringsliv;
• Bidratt til bedre samfunnssikkerhet, god ressursutnyttelse og bærekraftig utvikling;
• Og kunnskap og forskning danner grunnlag for næringsdrift, vekst og velferd.

Men de neste to dagene skal vi vende blikket fremover og utveksle perspektiver for hvordan denne næringen fortsatt skal være en enda viktigere næring i fremtiden.

***

Men først, litt overordnet næringspolitikk.

Det fremste målet til regjeringen er å styrke konkurransekraften i næringslivet i Norge.

Som dere alle vet er Norge et høykostland. Vi har høyt velferdsnivå og vi har høye lønninger.

Det er bra – og slik vil vi ha det i fremtiden også.

Men vi kommer til å være i en stadig hardere internasjonal konkurranse. Vi opplever at lavkostland ikke bare kan produsere kvantitet, men at de også løfter seg teknologisk. Derfor må vi ta grep i dag – hvis vi skal sørge for at vi har det like godt i Norge i fremtiden som vi har det nå.

Vi må erkjenne at Norge aldri blir billigst – derfor må sørge for at vi er best.

Det er dette som er utgangspunktet for regjeringens politikk. 

Da Stortinget vedtok handlingsregelen i 2001 handlet den om to ting:

1)    Det ene var hvor mye penger som kunne tas fra Oljefondet, for å dekke underskudd på statsbudsjettet. Denne grensen ble satt til fire prosent.

2)    Den andre regelen var at man også var enige om hvordan pengene skulle brukes.

Oljepengene skulle brukes på:

• Utdanning og forskning
• Infrastruktur
• Og vekstfremmende skattelettelser.

Poenget med handlingsregelen var altså at deler av oljeinntektene våre skulle brukes på en sånn måte at vi ble satt istand til å takle fremtidens utfordringer. Og i dette perspektivet er fremtiden nå.

 

Jeg skal si noen få ord om de prioriteringer regjeringen har gjort for å oppfylle dette og understreke betydningen av hvor viktig dette er.

Vi har redusert formueskatten og vi har fjernet arveavgiften.

Dette er i kategorien ”vekstfremmende skattelettelser”. Dette er ikke en håndsrekning til kjendisrikinger på Oslo vest; det er lettelser som gjør at mer verdier blir værende i norske bedrifter, over hele det ganske land.

Vi mener det blir ganske meningsløst at staten på den ene siden skal bidra til midler til innovasjon og nyetableringer, samtidig som vi har et skattesystem som gjør det vanskeligere faktisk å drive bedrift – ved at blant annet bedriftseiere må hente ut kapital fra sine virksomheter for å betale formuesskatt til staten – i stedet for selv å bruke verdiene på innovasjon og teknologiutvikling.

Og i vår globaliserte verden er det en konkurranseulempe med særnorske skatter som rammer bedriftene våre, på toppen av at vi allerede har verdens høyeste lønnskostnader og transportkostnader.

Vi har også satt av en innsatsstyrke i mitt departement hvis eneste oppgave er å identifisere regler og krav som gjør det unødvendig krevende å drive bedrift.

Jeg har kalt det tidenes vårrengjøring, og akkurat nå sitter vi og gjennomgår 100 forskrifter, med sikte på fjerne – eller forenkle.

Det kommer samtidig nye forskrifter nesten hele tiden, fordi vi også i fremtiden må innføre nye regler og forskrifter. Men, vi skal sørge for at det ikke blir slik at vi fjerner unødvendige forskrifter med den ene hånden – og innfører like unødvendige krav den neste.

Derfor skal vi etablere et regelråd, som helt uavhengig av foreslår nye lover og forskrifter, skal vurdere effekten av nye krav som foreslås.

Staten skal imidlertid fremdeles se til at bedrifter har orden i bøkene sine – men vi tror staten kan bli betydelig mindre kravstor.

Et av de viktigste grepene jeg mener denne regjeringen har gjort er styrking av forskning, mer næringsrettet forskning, skattekut og forenkling.

Etter å ha brukt de siste hundre dagene på å snakke entusiastisk om BIA og SkatteFUNN, fant jeg relativt nylig ut at jeg var bitt av fagspråk-basillen.

Vi politikere er uforståelige allerede, vi trenger ikke kaste rundt oss med forkortelser ingen forstår.

Men det handler om ordninger som er utrolig viktig, og som fungerer.

Jeg kunne også snakket om satsing på kunnskap og samferdsel – det siste utrolig viktig for mineralnæringen.

***

Mineralnæringen som vi fra regjeringens side har vært tydelige på at vi ønsker å satse på.  Det er verdier i fjellene våre som gir store muligheter for flere arbeidsplasser og økt verdiskaping, særlig i distrikts-Norge.

Vi tenker kanskje ikke til daglig over det, men norske mineraler er nødvendig for utvikling av infrastruktur, i bygninger og for utviklingen av nye industriprodukter. Mineraler inngår i det aller meste:

• Kalsiumkarbonat og kalkstein brukes i blant annet sement og papir.
• Kvarts benyttes i glass, keramikk og komponenter til elektroniske instrumenter.
• Jernmalm går til stålindustrien.
• Titan benyttes til maling, medisinske implantater og romfart.
• Fremveksten av el-biler øker etterspørselen etter kobber.

Og det er en global næring – godt over halvparten av omsetningen på 12 milliarder kroner går til eksport, og markedspotensialet ute er enormt.

Etterspørselen etter, og tilgangen på, mineralske råvarer henger nøye sammen med den økonomiske veksten.

Utviklingen i investeringene i mineralsektoren de siste 20 årene viser stabilitet fram til 2006 – hvor en kraftig vekst ble avbrutt av finanskrise og lav global etterspørsel etter råvarer.

Men nå ser vi altså at investeringene er på vei opp igjen mot gamle høyder – og her kreves det en bred innsats også fra myndighetenes side for å realisere de mulighetene næringen har.

Den forrige regjeringen la frem en strategi for mineralnæringen, og vi er enige i ganske mye i den strategien.

Men: Vi mener det er behov for nye grep og ikke minst økt gjennomføringsevne. Vi må gå fra fagre ord til handling.

Vi har definert mineralnæringen som et satsingsområde for regjeringen.

• Vi skal legge til rette for vekst i mineralnæringen,
  • Planprosessene skal bli bedre og mer forutsigbare, og betydelig lettere for næringen å forholde seg til.
  • Samtidig skal de være kunnskapsbaserte og gi et godt grunnlag for bærekraftig mineralvirksomhet. Mineralnæringen skal naturligvis ta miljøhensyn og forholde seg til krav og regler, men vi mener at der hvor det samlet sett er den beste løsningen så skal sjødeponi skal være en mulighet.
  • Og sist, men ikke minst: Arbeidet med å kartlegge ressurser skal intensiveres.

Norge har et godt ressursgrunnlag og det ligger godt til rette for vekst og nye arbeidsplasser innenfor mineralnæringen.

Men er samtidig viktig å være oppmerksom på balansen med andre næringer, annen arealbruk og naturmiljøet.

Mineralutvinning er omdiskutert og økt utvinning kan føre til flere konflikter. Det har vi noen eksempler på.

• Nussir ASA arbeider med et prosjekt for utvinning av kobber i Kvalsund kommune i Finnmark.

Her er det avveininger knyttet til sjødeponi og reindrift, men på en annen side vil prosjektet gi lokale arbeidsplasser og betydelige ringvirkninger i Nord-Norge dersom det blir realisert.
Jeg mener det må legges vekt på at lokaldemokratiet i Kvalsund har sagt et rungende Ja til virksomheten.

Dette har ikke skjedd uten debatt, og når det gjelder deponering i Repparfjorden og utvinning i Kvalsund, er denne saken til behandling i Kommunal og Moderniseringsdepartementet - hvor en avgjørelse skal fattes raskt.

 

• I Sogn og Fjordane har vi Engebøprosjektet.

Her er det store muligheter for verdiskapning og arbeidsplasser lokalt, men det har vært et omstridt prosjekt grunnet planer om sjødeponi.

Også her er det viktig med en rask avgjørelse, så snart resultatet av måleprogrammet og utredningene er klare. 

• En annet prosjekt er Arctic Gold som ønsket å starte utvinning av gull i Bidjovagge i Kautokeino, på et område der det tidligere er drevet gruvedrift.

På generelt grunnlag mener jeg det er en fordel å få utredet positive og negative konsekvenser av mineralvirksomhet. Dette bidrar til økt kunnskap og gir dermed kommunene og andre offentlige myndigheter gode beslutningsgrunnlag.

Jeg har i midlertidig merket meg at flertallet i kommunestyret uansett utfall av en eventuell konsekvensutredning ikke ønsker gruvevirksomhet i Bidjovagge. Det er etter mitt syn en tapt mulighet.

Jeg er en sterk forkjemper for lokaldemokratiet og jeg har derfor respekt for Kautokeino kommunes vedtak.

Denne saken viser at kommuner kan ha ulike syn på utfordringene og mulighetene ved mineralvirksomhet. I Nussirprosjektet og Engebøprosjektet har kommunene vært pådrivere for å få utført effektive konsekvensutredninger og aktivt støttet prosjektene.

Og for dem som ønsker at staten skal gripe inn og overprøve kommunene, vil jeg si at regjeringen har en høy terskel for å overprøve lokaldemokratiet. Og slik må det også være, uavhengig av om on kommunestyret sier Ja eller Nei.

 

Det skal sies at disse sakene hører med til unntakene. For det meste er det lite konflikt og de fleste mineralutvinningsprosjektene i Norge er levedyktige – med lite konflikt knyttet til miljø og areal.

Hvordan kan så regjeringen bidra til vekst i mineralnæringen?

Det er tre grep som er viktig for meg:

 For det første; vi vil legge til rette for vekst i mineralnæringen gjennom å sikre forutsigbare og kunnskapsbaserte planprosesser.

Etter et langt liv som bypolitiker i Bergen har jeg jobbet med plansaker og sett hvordan det som på den ene side er gode systemer for å innhente informasjon og synspunkter fra alle som berøres av en plansak, på den andre side kan virke hemmende på vekst og utvikling av næringsprosjekter. Særlig er ordningen med statlige etaters innsigelser problematisk.

Effektiv gjennomføring av plansaker og konsekvensutredninger er av stor betydning for mineralbedriftene. Regjeringen er opptatt av at det skal være forutsigbarhet i gjennomføringen av prosessene.

Vi kan ikke forvente at slike prosesser skal ta veldig kort tid – det gjør det ikke i noen av de landene vi vanligvis sammenligner oss med – men vi kan forvente at prosessene gjennomføres faglig godt og effektivt og ikke legger opp til unødig tidsbruk.  

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har nå satt i gang et arbeid på dette området og Nærings- og fiskeridepartementet kommer til å delta tett for å sikre at dette regelverket legger godt til rette for næringsutvikling – også i tråd med våre forenklingsambisjoner for norsk næringsliv. Her er det behov for reformer som sikrer raskere saksbehandling og forutsigbarhet for næringen og dermed større investeringsvilje.

Det andre tiltaket er kartlegging av mineralressurser, og her spiller NGU en avgjørende rolle.

Den teknologiske utviklingen har de siste årene gjort det lettere å innhente geologisk informasjon. Dette har særlig vært til stor nytte for den litt høyprofilerte underdisiplinen av mineralnæringen som driver utvinning av petroleum, men også for resten av mineralnæringen har dette skapt helt nye muligheter.

Gode data innhentet gjennom systematisk kartlegging er en forutsetning for å kunne påvise utvinnbare mineralressurser.

Mineralnæringen har behov for geologisk kunnskap av høy kvalitet for å kunne drive leting, undersøkelser og utvinning. Dette er informasjon som er av stor betydning for bedriftenes beslutninger om hvor de ønsker å ha aktivitet, og er følgelig av stor betydning for å realisere nye prosjekter i fremtiden.

Myndighetene trenger også geologisk informasjon for å utøve viktige samfunnsoppgaver, og deler av privat sektor og bygge- og anleggsnæringen er også store brukere av geologisk informasjon.

I 2011 ble det startet opp et fireårig kartleggingsprogram for Nord-Norge på 100 millioner kroner som nå er i sitt siste år. Dette har resultert i en rekordstor leteaktivitet og en stor interesse fra utenlandske selskaper og kapitalmiljøer.

I 2013 ble det startet opp et kartleggingsprogram også for Sør-Norge – 20 millioner kroner er bevilget. Forhåpentligvis vil dette også føre til større interesse fra ulike aktører i mineralnæringen, norske og internasjonale.

Dette vil forhåpentligvis også begrense konflikter, da det vil gi kommunene informasjon om hvor mye ressurser de sitter på, slik at de gjør en best mulig vurdering opp mot andre hensyn.

Det tredje tiltaket er at lokalsamfunnene må få en større del av de verdiene de skaper. Derfor har vi i regjeringsplattformen slått fast at hver kommune skal beholde en viss andel av selskapsskatten for de bedriftene som har virksomhet i kommunen. Dette er en vinn-vinn situasjon som gir kommunene mer inntekter, samtidig som det etableres en direkte sammenheng mellom å legge til rette for næringsvirksomhet som gruvedrift, inntekter til kommunen og et bedre tjenestetilbud til innbyggerne.

La meg også legge til at Direktoratet for mineralforvaltning i statsbudsjettet for 2014 er styrket for å kunne håndtere den betydelige økningen i deres saksmengde. En effektiv, kompetent og fremtidsrettet mineralforvaltning kan bli et konkurransefortrinn for norsk mineralnæring, og bidra til mer forutsigbare rammebetingelser for mineralvirksomhet og en bedre ressursforvaltning. En annen viktig oppgave direktoratet har er å veilede mineralnæringen og bidra konstruktivt i planprosessene.

Jeg ser for meg at direktoratet kan få en større rolle i krevende plansaker enn det har i dag, forutsatt at det har det personellet og organisasjonen som er nødvendig.

Mineralnæringen i Norge har et stort potensial, og regjeringen ønsker en sterk mineralnæring.

Vi skal legge til rette for at denne næringen skal få muligheter til å bli en enda viktigere del verdiskapningen.

Det er behov for økt gjennomføringskraft og nye tiltak. Begge deler vil gjøre næringen mer attraktiv.

Dette gjør vi blant annet gjennom å få på plass et effektivt og kunnskapsbasert planarbeid, kartlegge ressurser, sørge for at lokalsamfunnene får ta del i verdiene og sikre en bærekraftig og miljøvennlig mineralindustri og styrke Direktoratet for mineralforvaltning.

 Dette gjør vi med god grunn.

Jeg ser frem til å jobbe sammen med dere for å få dette til!

Kjære NGU, gratulere med dagen!

_***_