Vekst og handelspolitiske utfordringer for norsk laks

                                                                                      Sjekkes mot framføring

Tusen takk for invitasjonen.

Jeg har blitt invitert hit for å snakke om vekst i havbruksnæringa og markedsadgang.

Havbruksnæringa går svært godt for tida, og det er mange som er opptatt av hvilken vekst vi kan vente fremover. Skal vi lykkes med å produsere mer laks og sjømat i årene som kommer, er vi også helt avhengig av god markedsadgang for å kunne selge våre produkter. Vekst og markedsadgang er derfor noe av det jeg bruker aller mest tid på som fiskeriminister.

La meg slå det fast med en gang –vi ønsker vekst i havbruksnæringa.

                                                        ***

Havbruksnæringa er en av næringene hvor vi har store komparative fortrinn. Om vi tar de riktige grepene, kan vi legge grunnlaget for at næringa blir en vesentlig bidragsyter til verdiskapinga i Norge de kommende årene, og dermed også spille en sentral rolle i å finansiere vår felles velferd.

For øyeblikket er det ingen tvil om at det er svært gode tider i havbruksnæringa. Men årsaken til det ligger hovedsakelig i høye priser. 

Vi har sjelden vært i nærheten av det prisnivået vi har sett så langt i år. En del av årsaken er selvsagt en gunstig valutakursutvikling, og det gode markedsarbeidet som gjøres av norske bedrifter. Men en vel så viktig grunn er nedgang i produksjonen, både i Norge og globalt.

Skal vi oppnå de ambisjonene vi har for denne næringa på lengre sikt, kan vi ikke basere oss kun på økte priser. Vi trenger også produksjonsvekst.

Mange av dere er godt kjent med rapporten "Verdiskaping basert på produktive hav i 2050" som anslår at omsetningen fra den marine industrien i 2050 kan komme til å øke til i overkant av 500 milliarder kroner.  

Jeg mener at dette er et potensial som vi bør strekke oss etter. Men det er viktig å huske at det ligger en rekke forutsetninger til grunn for anslaget.

Så hva gjør regjeringa for å legge til rette for vekst?

I fjor foreslo regjeringa et nytt vekstregime i stortingsmeldinga om vekst i havbruksnæringa. Her blir det slått fast at vekst skal styres gjennom handlingsregler basert på miljøindikatorer innenfor geografisk definerte produksjonsområder.

Formålet med produksjonsområdene er at disse skal fungere som en geografisk enhet for regulering av produksjonskapasiteten på tillatelsesnivå. 

Vi foreslår at kysten deles inn i 12 slike produksjonsområder. Lakselus er det som i første omgang skal benyttes som indikator på miljøpåvirkninga i et produksjonsområde.

Systemet for vekst bygger på et trafikklys-prinsipp. Dersom et område blir vurdert å være grønt, altså god miljøtilstand, gis det mulighet for 6 prosent kapasitetsvekst. I et gult område vurderes det å fryse produksjonen og i et rødt område vurderes det å ta ned kapasiteten med 6 prosent.

Jeg har forståelse for at mange synes at 6 prosent annet hvert år er for lite. Fra et markedsmessig ståsted er det ingen tvil om at vi kunne økt produksjonen mer og raskere. Fra et helhetlig perspektiv mener jeg imidlertid at 6 prosent er et riktig nivå nå. Dersom vi den kommende tida ser klare fremskritt i kampen mot lakselusa, vil det kunne bli aktuelt å justere prosentsatsen.

Vi foreslår dessuten flere alternative former for vekst for oppdrettere som i mindre grad påvirker miljøet med hensyn til lakselus. 

Forslag til produksjonsområder og regler om hvordan det nye systemet skal virke har nå vært på høring. Høringsfristen gikk faktisk ut i går, og departementet vil nå bruke tid på å vurdere de mange innspillene vi har fått.

Et annet ledd i regjeringas langsiktige ambisjoner for havbruksnæringa, er utviklingskonsesjonene.

Vi er avhengige av å utvikle ny og banebrytende teknologi som kan løse de miljø- og arealutfordringene som denne næringa står overfor. Utviklingstillatelsene skal bidra til å løfte teknologi fra forskningsfasen over i utviklingsfasen frem mot utviklingen av nye produkta.

Dette har vært et populært tiltak og det har allerede kommet inn over 35 søknader.

Om vi ser til landbasert oppdrett, e det heller ingen tvil om at det ligger muligheter her. Dagens rammebetingelser har imidlertid ikke gitt gode nok konkurransevilkår. Derfor åpna vi i vinter opp for vederlagsfrie konsesjoner for landbasert lakseoppdrett.

Oppdretterne har et stående tilbud om 5 prosent vekst i MTB mot strenge miljøkrav som kom allerede i 2014. Nærmere 90 prosent av oppdretterne har tatt en opsjon gjennom å søke, men så langt er det få som har betalt vederlaget og tatt i bruk ordninga. Siste frist for dette er 1. desember. Fasiten på hvor mange som tar tilbudet har vi ennå ikke fått.

Før sommeren lanserte vi en prøveordning med såkalt Variabel MTB – først kalt Bremnes-modellen.  Denne skulle gi mulighet for vekst på kort sikt, og for en mer fleksibel tilpasning av produksjon. Det er noen bedrifter som har tatt tilbudet. Jeg skal likevel ikke legge skjul på at æ hadde håpa på – og regna med – større oppslutning fra næringa.

La meg så få legge til at det er mye næringa selv kan gjøre for å vokse med den kapasiteten den allerede har. Det er faktisk mulig å øke produksjonen betydelig, uten at vi tildeler en eneste ny tillatelse.

Gjennom forskning og utvikling på å nye fôrråvarer, på bedre metoder for forebygging og bekjempelse av lakselus, og på nye og innovative produkter kan vi løse mange av utfordringene i næringa.

Investeringer i anlegg for større smolt, driftsmessige og avlsmessige forbedringer, og ikke minst mindre svinn, er andre områder hvor det er mulig å hente ut store produktivitetsgevinster. 

Sett bort fra veksten i mengde er det også mye som kan gjøres for å øke bunnlinja. Kostnadene har økt mye de siste årene, skal kostnadene komme ned på samme nivå som for noen år siden, er det nødvendig å få bedre kontroll med lakselusa. På denne måten unngår man kostbare avlusninger som fører til lengre produksjonstid og i verste fall at fisk går tapt.

La meg så si at vi utvilsomt har naturgitte fortrinn for lakseoppdrett i Norge. Men det største fortrinnet vi har er menneskene i næringa.

Og vi trenger enda flere kloke hoder i tiden som kommer dersom vi skal få til en vekst i havbruksnæringa.

Senere i dag skal æ delta på åpningen av Youngfish Øst. Det gleder meg veldig at oppmerksomheta om sjømatnæringa er økende hos unge. Samtidig er det klart at utfordringene i oljerelatert sektor spiller inn, og mange bedrifter i oljenæringa ser mot sjømat. Dette må vi klare å utnytte til det fulle!

                                                        ***

En annen viktig forutsetning for fiskeri- og havbruksnæringa er tilgang på markeder.

Regjeringa jobber derfor kontinuerlig for å opprettholde og forbedre adgangen til de markedene vi allerede har, samtidig med at vi jobber for å åpne nye.

Neste uke drar jeg til Iran sammen med en stor næringsdelegasjon. Her opplever jeg at det er en stor interesse og alle de store lakseoppdretterne skal være med. Iran er et lite marked i dag, men spennende på sikt. Dette er et land med 80 millioner innbyggere som har stort potensial som et marked for både norsk sjømat og oppdrettsteknologi. Iranerne er veldig interessert i vår teknologi og know-how innen oppdrett, noe som også kan bli en viktig, norsk eksportvare i fremtiden.

                                                                 ***

Hva skjer så i internasjonal handelspolitikk og hvordan påvirker dette næringa? 

Handelspolitikken drives i dag framover utenfor Verdens handelsorganisasjon WTO, av nye regionale frihandelsavtaler, slik som TTIP mellom EU og USA.

 Det spesielle med TTIP- avtalen er at den er mer omfattende enn en tradisjonell frihandelsavtale. I tillegg til tradisjonelle forhandlinger om markedsadgang, forhandler partene også om nedbygging av ikke-tollmessige handelshindre og fremtidig samarbeid om regelverksutvikling. Norge er naturlig nok ikke en part i forhandlingene. Men vi følger dissetett, og fremmer aktivt våre interesser i møter med EU og USA.

Forhandlingene har pågått siden 2013 og det er gjennomført 14. forhandlingsrunder.

Det gjenstår fremdeles mange krevende temaer, som offentlige anskaffelser og investeringer. Samtidig har Brexit forskjøvet balansen i forhandlingene, da 25% av USAs eksport til EU er til Storbritannia. Det er derfor usikkert om partene vil nå målet om å fullføre forhandlingene før Obama går av som president i januar, som er et uttalt mål.

Hva vil så en TTIP-avtale bety for Norge generelt, og sjømatnæringa spesielt?

Det er klart at Norge, på grunn av vår deltakelse i det indre markedet og vår handel med EU og USA, vil bli påvirket av en TTIP-avtale.

En slik avtale vil kunne gi økt vekst og kjøpekraft i EU og USA, som vil være gunstig for norsk økonomi. Samtidig er det sannsynlig at konkurransesituasjonen for våre næringer, inkludert sjømatnæringa, vil bli forverret.

Partene er så langt blitt enige om å fjerne 97 prosent av all toll på fisk. Dette vil sjømatnæringa merke, siden Norge ikke har tollfrihet for sjømateksport verken til EU eller til USA. 

Frihandel med fisk mellom EU og USA vil sannsynligvis merkes mest i EU hvor våre fordeler vil bli utligna og konkurrenter vil få bedre vilkår enn det vi har i våre avtaler. Her må vi også ha med at Canada og EU har inngått en frihandelsavtale.

Britenes valg om å gå ut av EU betyr at vi også vil kunne få utfordringer på det britiske markedet. Storbritannia er en av de mest sentrale sjømatnasjonene i EU, og i 2015 var landet det 4. viktigste markedet for norsk sjømat.

Det er prematurt å spekulere i hva konsekvensene av Brexit vil bli for norsk sjømatnæring. Det avhenger av hvilke avtaler Storbritannia og EU eventuelt inngår, i tillegg må Storbritannias forhold til WTO og andre organisasjoner avklares. Men vi følger debatten nøye. Vi ser imidlertid at sjømateksporten på kort sikt kan bli ramma av en svekkelse av pundet og Euroen.

Det er også for tidlig å ta stilling til hvordan Norge bør forholde seg til TTIP. Alternativer for Norge kan være å slutte seg til TTIP, fremforhandle en frihandelsavtale med USA, eller tilpasse seg på andre måter.

Men, vi vet ikke ennå hva utfallet av forhandlingene vil bli. For oss er det derfor viktig å holde alle muligheter åpne.

Samtidig ønsker vi å være best mulig forberedt, og det er mye vi allerede vet om mulige utfall. Regjeringa henter derfor inn en ekstern utredning av konsekvenser for Norge av TTIP og norske veivalg.

Det er Norsk Utenrikspolitisk Institutt NUPI som har fått oppdraget. Sjømatnæringa vil være en viktig del av utredninga og det tas sikte på at rapporten er klar i høst.

                                                                 ***

Kjære alle sammen,

Regjeringa gjør altså mye for å legge til rette for vekst i havbruksnæringa. Det er helt nødvendig, både på kort sikt, og på lengre sikt.

Men det er til syvende og sist næringa selv som må få til en vekst. Myndighetene skal sette klare rammer som næringa må jobbe for å oppfylle.

Når det gjelder handelspolitiske utfordringer er det for tidlig å si noe om utfallet av TTIP- avtalen og Brexit. Men vi er hele tiden på ballen, og har som mål at avtalene blir mest mulig fordelaktig for norsk sjømatnæring. 

Takk for oppmerksomheten.