Næringslivsseminar- Arctic Race

“Fisken i Vandet, det er vores Brød”, skrev Nord- Norges store sønn Petter Dass på 1600- tallet.

Dette utsagnet er like aktuelt i dag som det var da. 

Norge er en fiskerinasjon med lange tradisjoner for å høste av havets ressurser. Her i Bodø kom vintersilda årlig til havområdene rundt byen, og det var dette fisket som skapte et økonomisk grunnlag for byen, som feirer 200 år i år.                                                                                                                                      

                                                        ***

Vi har lenge snakka om at Norge trenger flere bein å stå på ved sida av olje og gass. De to siste årene har vi opplevd fall i oljeprisen, noe som har medførtfærre investeringer i offshore sektoren og økende arbeidsledighet, både i petroleumsnæringa og hos underleverandører til næringa. Dette har ført til store utfordringer for norsk økonomi og vi går nå fra særstilling til omstilling.

Når vi nå møter turbulente tider som disse, når det nå stormer rundt oss mener jeg det er på tide å sette sjøbein, slik mange nordnorske fiskere har gjort opp gjennom tidene! For på og i sjøen vil vi finne uendelige fremtidige muligheter.

Vi trenger bare å se til fjorårets eksporttall som viser at norsk fiskeri- og oppdrettsnæring er et milliardeventyr. Bare hittil i år har vi eksportert sjømat for 42,6 milliarder kroner. Dette er en økning på hele 25 prosent sammenligna med samme tid i fjor.  

Og det er ikke bare jeg som ser potensialet. I den såkalte Sintef- rapporten Verdiskaping basert på produktive hav i 2050 spår forfatterne at marin sektor har potensialet til å seksdoble omsettinga sn innen 2050, til svimlende 550 milliarder kroner.

For å få til en slik vekst er det imidlertid en del forutsetninger som må være tilstede.

Jeg er invitert hit i dag for å snakke om hvordan vi kan tilrettelegge for vekst i marine næringer. En fremtidig vekst i marine næringer må først og fremst skje gjennom en forsvarlig forvaltning av ressursene.

Regjeringas oppgave er å legge til rette slik at dette er mulig. Vi satser derfor på forskning, som kan føre til nye produksjonsmåter, produksjon og bruk av nye arter, og bedre utnyttelse og økt verdiskaping av våre ressurser. Samtidig jobber vi kontinuerlig med å styrke konkurransekraften i norsk sjømatnæring.

                                                        ***

Som jeg nevnte er det viktigste premisset for vekst at den tar hensyn til naturens bæreevne. Regjeringa la i 2015 frem meldinga "Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk laks– og ørretoppdrett" for Stortinget.

Som foreslått i meldinga er vi i gang med å få på plass et system med hensikt å ivareta nettopp dette, med produksjonsområder og en handlingsregel basert på miljøindikatorer for lakse- og ørretoppdrett. Miljøindikatoren er i første omgang lakselus.

Lakselusproblematikken er velkjent, men alvorlig. Om næringa lykkes med å holde kontroll på lakselusa vil det være avgjørende for fremtidig vekst.

Havforskningsinstituttet har utarbeida et forslag til inndeling av kysten i 12 produksjonsområder, basert på modellering av spredning av lakselus fra oppdrettsanlegg.

Det nye systemet gir så langt det er mulig forutsigbarhet for næringa. Næringa skal vite:

-          hva de måles på

-          hva som skal til for at vekst skal gis

-          og når vekst vil bli gitt.

Systemet virker derfor som et trafikklys for vekst:

-          Er påvirkningen på miljøet akseptabel, bør næringa få vokse.

-          Er påvirkningen moderat, bør produksjonskapasiteten fryses, og

-          Er påvirkningen uakseptabel bør kapasiteten senkes.

På denne måten vil oppdretterne innen samme produksjonsområde være avhengige av hverandre for å oppnå god miljøstatus.

Før sommeren sendte vi et forslag til nytt regelverk på høring for å kunne implementere trafikklyssystemet. Vi vet at mange har meninger om dette systemet, og vi ser frem til å motta mange gode innspill. Disse vil vi ta med oss i arbeidet utover høsten med å fastsette et endelig regelverk.

Siden laksen er Norges viktigste merkevare er det viktig at vi ikke priser oss ut av markedet, noe mangel på laks kan føre til. For å øke produksjonen i tiden fremover innførte Regjeringa derfor før sommeren også den såkalte Bremnes-modellen. Dette er en prøveordning som tilbyr oppdrettsnæringa økt fleksibilitet.

For å bedre utnytte eksisterende kapasitet vil taket for hvor mye fisk som kan stå i sjøen økes i den beste tilvekstperioden, mot at det senkes resten av året. For industrien vil dette gi økt fleksibilitet og muligheter til å holde produksjonen oppe gjennom vinteren, og dermed unngå permitteringer.

Selv om dette er et midlertidig tiltak vil det kunne bidra til økt vekst på kort sikt.

På lang sikt er forskning den andre viktige forutsetninga for en fremtidig vekst.

Forskning prioriteres derfor høyt av Regjeringa, og vi økte bevilgningene til marin forskning med til sammen 110 millioner kroner i 2014 og 2015.

I statsbudsjettet for 2016 økte vi bevilgningene til marin forskning og forskningsinfrastruktur ytterligere med i overkant av 210 millioer kroner.

Satsingen følger opp Masterplan for marin forskning og skal gi mer kunnskap som grunnlag for fremtidsretta vekst i sjømatnæringa.

Som del av dette jobbes det i dag mye med å utvikle ny og banebrytende teknologi for å bidra til å løse de miljø- og arealutfordringene som næringa står ovenfor.

Tilbakemeldingene fra næringa er at ordninga med forskningstillatelser ikke har fungert optimalt, særlig ikke for omfattende prosjeker med stor risiko.  Derfor etablerte vi nylig en ordning med utviklingstillatelser. Ordninga vil gi næringa et sterkt etterlengta teknologiløft. 

Ved å utvikle ny teknologi som legger til rette for oppdrett i nye områder, innerst i fjorder og lengre til havs, åpnes muligheter for vekst i næringa. Og ikke minst vil dette få samfunnsmessige gevinster.

Utviklingsprosjekter innen havbruk vil nemlig også kunne gi store muligheter for norsk leverandørnæring – både i Norge og utenlands. Og kunnskapen og teknologien kan vi hente fra andre blå næringer, som offshorenæringa og maritim næring.

Nå som landet vårt er i omstilling er dette viktig, ikke minst for sysselsettingen. Jeg vil i denne sammenheng også minne om at kunnskap og teknologi innen den blå sektoren kan bli vår neste store eksportvare.

Vi registrerer at det er stor interesse for denne ordninga og at Fiskeridirektoratet allerede har mottatt over tretti søknader. Det blir spennende å følge med på utviklingen av nye produksjonsmåter i norsk sjømatnæring.

I tillegg til nye produksjonsmåter må vi også ta i bruk og produsere nye arter. Oppdrett av andre arter enn laksefisk har begrensa omfang i Norge i dag. Vi har imidlertid sett en utvikling av oppdrett av ulike typer rensefisk som spiser lakselus i oppdrettsmerdene. Dette kommer av havbruksnæringas behov for ikke-medikamentelle metoder for å få kontroll med lakselus. 

Dette er en veldig positiv utvikling. Det å begrense lakselus uten bruk av medikamenter er en stor og viktig oppgave, som jeg er veldig opptatt av.

I takt med den økonomiske og teknologiske utviklinga har det de siste tiårene også vært en økende interesse for å høste arter som vi tradisjonelt ikke forbinder med fiskerinæringa. Tare, rødåte, andre dyreplankton og krill i Antarktis er artene som det i dag er størst interesse for.

De potensielle bruksområdene for disse artene er mange, og gjennom videre forskning og utvikling vil dette råstoffet trolig kunne benyttes på områder som dyrefôr, helsekost, farmasi, bioenergi og industrikjemikalier.

Men nye produksjonsmetoder og nye arta er ikke nok, dersom vi sløser med resursene vi allerede har.

Historisk sett ble marint restråstoff sett på som et avfallsproblem, men betraktes i dag som en viktig verdiskapende ressurs i norsk fiskeri- og havbruksnæring.

I 2015 tok vi i land i 3,4 millioner tonn sjømat. Av dette var nærmere 900 000 tonn restråstoff.  Av dette restråstoffet ble 76 prosent utnytta, altså om lag 675 000 tonn.

Selv om vi i dag bruker mye av restråstoffet og vi ser en god utvikling har vi potensial til å øke utnyttelsesgraden.

Økt bruk av restråstoff er viktig i et biologisk kretsløp særlig med tanke på at sjømatnæringa er en av Norges største bioøkonomier.

I samarbeid med næringsministeren og landbruksministeren utarbeider jeg nå en bioøkonomistrategi. Vi håper å kunne legge den frem for Stortinget i løpet av høsten 2016. Det vil derfor skje mye på området marint restråstoff, både i høst og utover i 2017.

Den siste forutsetninga for vekst i fiskeri- og havbruksnæringa er økt konkurransekraft i sjømatindustrien i Norge.

Regjeringa har derfor lagt fram ei sjømatindustrimelding med flere tiltak for å klare dette. I behandlinga av meldinga gav Stortinget sin tilslutning til flere av Regjeringas tiltak, som vi nå har igangsatt:

• Vi arbeider nå for jevnere råstofftilgang av god kvalitet og utreder flytting av kvoteår.
• Vi fremmer økt fleksibilitet ved å åpne opp for ombordproduksjon for torsketrålere uten leveringsplikt.
• Vi fortsetter åstyrke sentrale innsatsfaktorer som forskning og utvikling.
• Vi arbeider langs flere akser for å sikre markedsadgang og konkurransekraft.
• Og, vi har satt ned et ekspertutvalg som skal se på forenklinger og forbedringer i systemet for førstehåndsomsetningen av fisk.

Stortinget slutta seg ikke til alle Regjeringas foreslåtte tiltak, og har bedt oss om å utrede mer.

Vi skal blant annet lage:

• en strategi for rekruttering,
• en strategi for helårsarbeidsplasser i sjømatindustrien og
• en strategi for bruk av alt restråstoff.

Vi skal også utarbeide en opptrappingsplan for norsk bestands- og ressursforskning.

Og vi har satt ned en kommisjon som skal se på dagens system med leverings- bearbeidings- og aktivitetsplikten i sammenheng.

Kjære alle sammen,

Dere har sikkert hørt at mange fortiden snakker om det såkalte "Havrommet". Dette synes jeg er veldig positivt. Det er nemlig avgjørende at flere forstår hvor viktig havet ER, og hvor viktig havet vil BLI i fremtiden. Både for Norge og for resten av verden.

Derfor vil jeg i dag ta dette et steg lenger og snakke om havrommet som "Mulighetsrommet".

For mulighetene havet gir oss er uendelige. Ikke minst her i Nord- Norge. Havet er rett og slett en kilde til evig fornybare ressurser. Utfordringen er om vi klarer å benytte oss optimalt av disse mulighetene.

Vår jobb som politikere er derfor å legge gode rammevilkår for fiskeri- og havbruksnæringa. Som dere hørte er vi godt i gang med å sikre en fremtidsretta vekst gjennom å satse på forskning og økt konkurransekraft. Slik skal vi oppnå den spådde seksdoblinga i næringa som dere hørte om innledningsvis.

Takk for oppmerksomheten!