Fremtidas hvitfisknæring fra regjeringas ståsted

Sjekk mot framføring

For ei uke siden la jeg frem statsbudsjettet her i Tromsø.

I dag skal jeg ikke stå her og ramse opp tall.

Men jeg vil understreke at tallenes tale viser at regjeringa leverer.

Siden vi tiltrådte i 2013, har tildelingene til marin forsking økt med over 370 millioner kroner. Denne satsinga vil vi fortsette med.

Regjeringa foreslår å gi fem millioner kroner til et nytt senter for hav og arktiske spørsmål. Som kjent skal senteret ligge her i Tromsø.

Og så skal vi jobbe for bedre tilgang til markeder for sjømaten vår. 

Regjeringa har en klar politikk om at vi fortsatt skal ha en obligatorisk markedsavgift på eksport av sjømat.

Det ble understreka da regjeringa nylig lanserte strategi for eksport og internasjonalisering.

Så langt i år har Norge eksportert ca. 350 tusen tonn hvitfisk for 11,3 milliarder kroner.

Sammenligna med fjoråret er dette ei økning på 9 prosent – målt i både volum og verdi.

Størst er økninga for fryst hel hvitfisk og hel klippfisk. Det er likevel ei kjensgjerning at vi bearbeider mindre og mindre hvitfisk i Norge.

Vi er blitt en nasjon som i stor grad er en råvareeksportør av hvitfisk.

Ei fremtidig hvitfisknæring bør etter min mening settes bedre i stand til å bearbeide mer av fisken i Norge. 

Hva er det som avgjør hvordan fremtida ser ut for hvitfisknæringa?

Jeg vil peke på tre forhold.

For det første – fremtida til hvitfisknæringa vil være avhengig av hvordan vi forvalter ressursene våre. Råstoffgrunnlaget er en av grunnpilarene for hvitfisknæringa.

Gjennom riktige grep skal myndighetene sørge for at livet i havet er bærekraftig forvaltet. Dette er vårt ansvar.

Vi har hatt en periode med nesten unormale mengder torsk og ekstrem tilgjengelighet. Det toppet seg rundt årene 2013 – 2014. Men det vil uansett gi torskekvoter på historisk høye nivåer.

Det er som kjent ingen grenser under vann. For å oppnå ei bærekraftig forvaltning av fiskeressursene er et godt naboskap mellom land særdeles viktig.

Jeg er glad for at det også for 2018 er enighet mellom Norge og Russland om en fiskeriavtale som sikrer en bærekraftig høsting av fiskeressursene i Barentshavet.

Den nye avtalen gir Norge nok et år med en høy torskekvote.

Totalkvoten for nordøst-arktisk torsk for 2018 ble satt til 775 000 tonn. Totalkvoten av torsk for 2018 blir fordelt mellom Norge, Russland og tredjeland etter samme mønster som i tidligere år.

Norges kvote vil være 350 159 tonn.Totalkvoten for hyse er fastsatt til 202 305 tonn. Den norske hysekvoten vil med dette være på 99 230 tonn.

Partene ble enige om forbedrede vilkår for å gjennomføre fiskeriforskningstokt i hverandre sine soner.

For det andre – for at fremtidas hvitfisknæring skal være bærekraftig, er den avhengig av lønnsomhet.

Ifølge eksporttallene var 2016 et kanonår. Hvitfisknæringa satte to rekorder i fjor. Førstehåndsverdien endte på nær 11 milliarder kroner, og hvitfiskeksporten endte på nesten 14 milliarder kroner.

Men studerer vi regnskapstallene for hvitfiskindustrien for 2016, er ikke de like lystig lesing. Det er alltid noen som gjør det bedre enn andre. Sånn er det i de fleste næringene.

Noen få industriaktører økte overskuddene sine i fjor. Men mange hadde dessverre et betydelig dårligere resultat i fjor enn de hadde i 2015.

Størst har tapene vært i filet- og saltfiskproduksjon. Produksjonen av tørrfisk, hel fisk og klippfisk har vært relativt lønnsomt.

Det er likevel håp om at næringa i større grad kan klare å skape nye og lønnsomme produkter.

Jeg sier dette fordi vi ser at i løpet av de siste årene har hvitfisknæringa fått flere nye eiere. Dette er eiere med lang erfaring fra produksjon og salg av fisk og med betydelig kapital.

Men for at denne kapitalen skal gi avkastning, må vi tørre å se på hvordan sjømatnæringa og industrien er organisert.

Er det virkelig slik at gårsdagens løsninger gjør oss rusta til å møte morgendagens utfordringer? For at næringa skal bli mer lønnsom, må vi være åpne for tilpasninger og endringer.

Gjennom tiårene har industrien gått i retning av færre enheter. Kanskje blir en endring av struktur avgjørende for at industrien skal bli mer lønnsom og at folk skal ha trygge jobber å gå til?

Kanskje er det på tide at vi er ærlige med oss selv og innrømmer at fremtidens arbeidsplasser vil ikke være på en filetlinje, men at fremtidens arbeidsplasser i sjømatindustrien vil være innenfor teknologien.

Det blir stadig tatt i bruk flere roboter innenfor denne næringa.

Da blir spørsmålet vi må stille oss: Skal vi fornekte denne utviklingen, sette oss på bakbeina og regulere oss vekk fra økonomiske realiteter?

Jeg mener helt klart og tydelig at vi må gripe de mulighetene teknologien gir oss. For det vil være det som sikrer økt bearbeiding i Norge i fremtiden.

Bildet bak meg er fra tråleren Ramoen. I øyeblikket er den norsk fiskeris «state-of-the-art», det ypperste som finnes i dag.

Roboter i tråleren "Ramoen" fjerner bein og kutter fiskefileten i porsjonsstykker før de pakkes og fryses kan fiskefileten.

Det øker verdiskapinga og skaper nye arbeidsplasser her i Norge.

Vi trenger folk som både kan utvikle og etter hvert vedlikeholde dette utstyret. Vi vil trolig trenge en annen type arbeidskraft i fremtida enn det vi trenger i dag.

Vesteraalens er en av de mange bedriftene jeg har besøkt i år. De lager nydelige fiskeboller, og nå bygger de ut et nytt foredlingsanlegg for fisk på Sortland.

Ny teknologi og bedre rammebetingelser har gjort det lønnsomt for selskapet å bygge opp produksjonen i Norge.

Det betyr nye arbeidsplasser, behov for personell med høy kompetanse og utdanning og dermed mer verdiskaping for hele landet.

Vi må også vite mer om hva markedet etterspør av ulike produkter.

Det krever at næringa gjør en god jobb i markedet. Næringa må vite hva forbrukeren i de ulike markedene vil ha.

Det krever hardt arbeid, stå-på-vilje og gjerne litt prøving og feiling. Fra regjeringa si side skal vi legge til rette med gode og stabile rammebetingelser.

Jeg mener fast at vi ikke kan ha politikere som sitter i Oslo og regulerer hva slags produkter Norge skal produsere.

Det er næringa sin jobb å få markedet til å foretrekke norsk hvitfisk i enda større grad.

Vi vil sikre at nivået på Sjømatrådets virksomhet er i takt med utviklinga i eksportverdien. Inntektene skal verken være for høye eller for lave.

Og selvsagt vil vi lytte til hva næringa har å si. Vi får stadig høre at Sjømatrådet gjør en god jobb ute i markedene . Det er betryggende.

Forutsetninga for at markedsinnsatsen skal lykkes, er god kvalitet og gjerne jevn tilførsel av råstoff gjennom hele året. Det vil kunne bidra til å skape større verdier for sjømatindustrien.

For deler av hvitfisknæringa er dette ei utfordring.

Hva har regjeringa bidratt med?

I vår første periode, videreførte vi ordninga med kvotebonus til levendelagring av torsk, og dessuten videreførte vi ferskfiskordninga for kystflåten.

Både levendelagring og ferskfiskordninga skal nettopp bidra til at industrien får bedre tilgang på fersk fisk også utenfor vintersesongen. Skal disse ordningene bidra til å utvikle sjømatnæringa videre, bør de fungere optimalt etter hensikten.

Nofima er nå i gang med å evaluere begge disse ordningene. Resultatet vil være klart senere i høst.

Ifølge FAO utgjør den globale sjømathandelen rundt 1 200 milliarder kroner årlig. I mange av våre viktigste eksportmarkeder opplever vi økt konkurranse. Vi ser også ei utvikling hvor omfanget av handelshindringer øker.

En av våre største markedsutfordringer i årene som kommer, vil være knyttet til Brexit. Vår største handelspartner (hvitfisk) er Storbritannia.

I fjor eksporterte Norge varer for 154 milliarder kroner til øy-riket. Også eksporten av sjømat har økt kraftig de siste årene. (9 % av all eksport til EU-markedet.)

Særlig er det den ene viktige ingrediensen i fish & chips, britene vil ha.

Hvilke konsekvenser vil Brexit ha for sjømatnasjonen Norge, og hva gjør regjeringa?

Norge har ikke plass ved forhandlingsbordet. Der sitter EU og Storbritannia. Gjennom EØS-samarbeidet blir vi likevel direkte berørt av utfallet. Det gjelder også hva slags overgangsordninger EU og UK kommer fram til.

For sjømatnæringa er det to hovedutfordringer: fordelinga av kvoter med Storbritannia som ny kyststat, og adgangen til det britiske markedet – både på toll og veterinærsida.

Når det gjelder ressursforvaltning, etablerte jeg allerede i fjor ei arbeidsgruppe som har utredet en rekke spørsmål. Jeg inviterte også næringa til å delta i ei referansegruppe for å sikre god kontakt på ressursforvaltningsområdet.

Det som i første omgang skjer i kontakten mellom Norge og Storbritannia, er at vi fokuserer vi på å bli kjent med hverandres interesser.

Det er viktig å oppnå forståelse av hvor vi står. Vi har også utstrakt kontakt med EU slik at norske interesser er godt kjent i Brussel.

Både Storbritannia og Norge er sterke forkjempere internasjonalt for nytten av frihandel. Det vil være vårt naturlige utgangspunkt i forhold til markedsadgang på det britiske markedet.

Å sikre at sjømathandelen ikke møter nye veterinære handelshindringer i Storbritannia etter Brexit, er også en svært viktig sak for oss.

Hvordan står det til her hjemme?

Vi kan trygt slå fast at vi fortsatt har godt med torsk. For havfiskeflåten går fisket sin gang til årets kvoter er tatt.

I lukket kystgruppe har fisket vært regulert med garanterte fartøykvoter hele året. Vi ser at dette har gitt ro og forutsigbarhet for næringa.

I åpen kystgruppe har fiskepresset vært økende. Er kriteriene for å delta i denne gruppa i tråd med intensjonene?

Er det behov for endringer som kan redusere fiskepresset i denne gruppa?

Dette blir det viktig å få vurdert. Derfor har vi bedt Fiskeridirektoratet om å ta med ei vurdering av disse to spørsmålene i forbindelse med at deltakerforskriften skal høres i høst.

Når det gjelder hyse, ble det i 2016 fisket mindre enn 90 % av den norske totalkvota. Som kjent er det maksimalt 10 % av totalkvota som kan overføres til året etter – gjennom kvotefleksibiliteten.

Om flåten i år klarer å utnytte 90 % av årets kvote, er usikkert.

Havfiskeflåten vil trolig ta sine tildelte kvoter. Kystfiskeflåten hadde fra årets start kraftig overregulerte, garanterte hysekvoter. De har nå hatt fritt fiske ei tid.

I samarbeid med næringa er det nå refordelt fra kyst til hav. Utover høsten må det trolig refordeles mer hyse.

I tillegg til å ha godt med råstoff i Norge, har vi flinke fiskere som tjener gode penger. Næringa er subsidiefri, og vi har en differensiert fiskeflåte. Likevel har vi et kvotesystem som jeg mener har blitt svært komplekst og byråkratisk.

Nå er det gått nesten ett år siden Eidesen-utvalget la fram sin NOU. Deretter har rapporten vært på høring. Nå skal forslagene behandles politisk. Grunnlaget for konklusjonene vil være høringssvarene sammen med forslagene fra utvalget.

Selv er jeg mest opptatt av hvordan politikken virker over tid. Vi må være åpne for å ta i bruk nye virkemidler. Vi må også være åpne for endringer i de virkemidlene vi har i dag.

Som fiskeriminister er jeg først og fremst opptatt av helheten.

For det andre er jeg opptatt av at forslagene som utvalget kommer med, skal styrke norsk fiskerinæring.

For det tredje er jeg opptatt av at forslagene må vurderes utfra hva de faktisk inneholder.

Vi må ikke bare falle ned på gammel og kjent retorikk. Det er behov for å fornye, for å forenkle og for å sko hele kvotesystemet for framtida. Derfor trenger næringa gode og stabile rammebetingelser.

Men det krever også bred aksept for næringas samfunnsbidrag – til både kystsamfunn og norsk økonomi. Problemstillingene i fiskerinæringa har lenge vært omstridte.

Det gjelder omsettelige kvoter, det gjelder ressursrente, gruppeinndeling og fordeling av kvoter. Kriteriene som utvalget har kommet opp med, er effektivitet, fleksibilitet og legitimitet. Disse stikkordene er sentrale i et framtidsrettet kvotesystem.

En ting er helt sikkert. Sjømatnæringa trenger alltid gode hoder. I dag har jeg med meg Andrea Kenta fra Skjervøy.

Hun er elev i videregående skole og skal være min skygge i regi av arrangementet "Leder for en dag". Andrea har vært en dyktig leder i sin egen ungdomsbedrift.

I år som i fjor foreslår regjeringa å gi tilskudd til organisasjonen Ungt Entreprenørskap Norge. Det er de som organiserer aktiviteten "Leder for en dag".

Rundt om i landet er det akkurat i dag flere unge og flinke elever som følger en toppleder i Norge.

Og alt henger sammen med alt. Dersom sjømatnæringa skal beholde og rekruttere riktig arbeidskraft, deriblant gode ledere, må også rammebetingelsene legge til rette for tilstrekkelig lønnsomhet.

Fiskerinæringa vil endre seg. Endring er faktisk det normale både for denne næringa og for all annen næringsvirksomhet.

Jeg vil ikke kommentere enkeltsakene i utvalget sin rapport. Men skal vi få til en reform av kvotesystemet, så må vi utarbeide et nytt system – en pakkeløsning.

Vi må være klar over at en slik løsning vil medføre både plusser og minuser for alle involverte.

Lille Norge er en stormakt når det kommer til eksport av sjømat. Likevel har vi fortsatt ikke realisert det fulle potensialet for vekst i sjømatnæringa. For å få til dette trenger næringa gode rammebetingelser.

Det er vår jobb å legge til rette for at næringa har best mulig vekstvilkår. Dette er et kontinuerlig arbeid som regjeringa gjør.

Men det er til syvende og sist er det næringa selv som må tørre å stå for vekst og utvikling, samtidig må dere være på banen når kvoteutvalget skal behandles.

Vi vet som regel hva næringa trenger og ønsker, men det er sjeldnere at folk der ute hører hva det er dere etterlyser.

Takk for oppmerksomheten!