Tale til landsmøtet i Norges Fiskarlag

Sjekkes mot framføring

Jeg har hele tida sagt at jeg ønsker å fortsette som fiskeriminister.

Så nå er jeg veldig glad for å kunne brette opp ermene for en ny periode. 

Som fiskeriminister er det i hovedsak to saker jeg vil konsentrere meg om fremover: implementering av trafikklyssystemet i havbruk og reform av kvotesystemet i fiskeriene. 

Regjeringen har store ambisjoner for vekst i havbruksnæringa, og vi har etablert et nytt system for vekst i lakse- og ørretoppdrett. 

Systemet er utformet slik at det vil legge til rette for en vekst innenfor rammen av hva som blir sett som miljømessig forsvarlig når det gjelder lakselus.

Dette er en stor reform, som vi får til takket være tverrpolitisk enighet. 

[Reform av kvotesystemet]

Nå er tiden inne for å ta fiskeriene inn i fremtida. Det er tid for en reform av kvotesystemet.  

Næringa selv har ofte tatt til orde for endringer og forbedringer i fiskeriene.

Men når man ser på næringa sine høringssvar til NOU-en om kvotesystemet, så er ikke ønskene om endringer så store likevel. 

De fleste vil helst ha mer, og ikke gi noe tilbake. Selv om man vil ha endring, er man ikke lysten til å gi fra seg noe. 

Hva er status i fiskerinæringa i dag?

I tillegg til å ha godt med råstoff i Norge, har vi flinke fiskere som tjener gode penger. Næringa er subsidiefri, og vi har en differensiert fiskeflåte. 

Nå er det gått nesten ett år siden Eidesen-utvalget la fram sin NOU. 

Deretter har rapporten vært på høring. Nå skal forslagene behandles politisk. Grunnlaget for konklusjonene vil være høringssvarene sammen med forslagene fra utvalget. 

Kriteriene som kvoteutvalget kom opp med, er effektivitet, fleksibilitet og legitimitet. 

Jeg mener disse stikkordene er sentrale i et framtidsrettet kvotesystem. 

At det er behov for forenkling er åpenbart for de fleste. Kvotesystemet er blitt svært komplekst og byråkratisk. 

Jeg tror til og med Vår Herre har gitt opp å ha den fulle oversikten her. 

Så har vi kriteriet som går på legitimitet. Det er litt vanskeligere å få tak på. 

Havressursloven slår fast at de marine ressursene tilhører fellesskapet i Norge. Hvis fellesskapet da ikke opplever eierskap til ressursene, har vi et problem med legitimiteten. 

Jeg merker dette for eksempel ved at det har blitt en stadig større debatt, både på Stortinget og langs kysten om saker som tidligere har vært ansett som en del av regjeringas løpende justeringer. 

[Næringas samfunnsbidrag] 

Skal vi få til endringer som gir mer effektivitet og fleksibilitet for næringa, må vi ha en debatt om samfunnsbidraget til næringa – både når det gjelder kystsamfunn og norsk økonomi. 

Det er også relevant å nevne at det er ei ressursrente i fiskeriene som ikke beskattes.

Stortinget har ved flere anledninger slått fast at ressursrenta skal tilfalle næringa og kystsamfunnene. Siste gangen var da strukturmeldinga ble behandla i 2007. 

I mandatet til kvoteutvalget ble det stilt spørsmål til om dette fortsatt er legitimt.  Tallet på fiskere som utnytter den felles ressursen, blir stadig færre, mens lønnsomheten stadig blir bedre. 

[Oppfølging av Eidesenutvalgets rapport]

Det er behov for å fornye, for å forenkle og for å sko hele kvotesystemet for fremtida. 

Hovedoppgaven framover vil være å legge opp et system som kan stå seg over tid.

Da må vi være åpne både for endringer i de virkemidlene vi har i dag, og for å ta i bruk nye virkemidler. 

Vi må ikke bare falle ned på gammel og kjent retorikk. 

Jeg vil ikke kommentere enkeltsakene i utvalget sin rapport. 

Som fiskeriminister er jeg først og fremst opptatt av hvordan politikken virker over tid og av helheten. 

For det andre er jeg opptatt av at forslagene som utvalget kommer med, skal styrke norsk fiskerinæring. 

Det er store verdier det er snakk om. 

Skal vi få kysten til å vokse, trenger vi stabile rammebetingelser og lønnsomme arbeidsplasser.

Arbeidsplasser som varer over lang tid og et kvotesystem som ikke endres hver stortingsperiode.

[Forvaltning] 

Fremtida til fiskerinæringa vil være avhengig av hvordan vi forvalter livet i havet.  

Råstoffgrunnlaget er en av grunnpilarene for fiskeriene.  

Gjennom riktige grep skal myndighetene sørge for at ressursene er bærekraftig forvalta. Dette er vårt ansvar. 

Siden vi tiltrådte i 2013, har tildelingene til marin forsking økt med over 370 millioner kroner. 

Denne satsinga vil vi fortsette med. 

For å oppnå ei bærekraftig forvaltning av fiskeressursene er et godt naboskap mellom land særdeles viktig. 

Jeg er glad for at Norge og Russland er enige om en fiskeriavtale også for 2018. Den skal sikre at høstinga av fiskeressursene i Barentshavet er bærekraftig. 

Den nye avtalen gir Norge nok et år med høy torskekvote.  

At den norsk-russiske fiskerikommisjonen valgte å ta kvotekuttet på torsk trinnvis over tre år, er bra. Både for folk og fisk. 

Det er også positivt at partene ble enige om å legge forholdene bedre til rette for å kunne gjennomføre forskningstokt i hverandre sine soner. 

[Lønnsomhet i fiskeindustrien] 

Jeg er opptatt av at fremtidas fiskerinæring skal være lønnsom. Da kan vi ikke tro at verdikjeda stopper på kaikanten. 

At fiskeindustrien har dårlig lønnsomhet, er ikke et problem bare for landindustrien, men også for fiskeflåten.  

Særlig for kystflåten er det viktig å ha forutsigbarhet ved å ha landanlegg å levere til. Det er fiskeindustrien som bearbeider produktene på veien videre. 

Så er det markedet som bestemmer om de vil kjøpe produktene våre. Om markedet ikke vil kjøpe fisken, vil dominoeffekten kjennes gjennom hele verdikjeda! 

Skal vi ha foredling i Norge, så trengs det kapital. Vi må ikke henge etter. 

Vi må være i forkant og investere i verdens mest moderne teknologi.

Vi ser allerede at ny teknologi og bedre rammebetingelser har gjort det lønnsomt for selskap å bygge opp produksjonen sin i Norge. 

Det betyr nye arbeidsplasser. Det betyr også behov for personell med høy kompetanse og utdanning. 

På mine reiser rundt om i verden, som til Kina og Iran, har jeg erfart at også disse landene har stor interesse for norsk teknologi og tjenester.

Vi må også ha sikker kunnskap om hva slags produkter markedet etterspør.

[Markedstenkning] 

Jeg har tro på at næringa i større grad kan klare å skape nye og lønnsomme produkter. 

Det krever at næringa gjør en god jobb i markedet. 

Lysbildet er for øvrig fra besøket vi hadde til Iran for nøyaktig ett år siden.

Næringa må vite hva forbrukeren i de ulike markedene vil ha. 

Her spiller Sjømatrådet en sentral rolle. De grepene som nå tas i Tromsø vil bidra til at næringa står bedre rusta til å vite hva forbrukerne i de ulike landene foretrekker. 

Det krever hardt arbeid, stå-på-vilje og gjerne litt prøving og feiling.

Fra regjeringa si side skal vi legge til rette med gode og stabile rammebetingelser. 

Jeg mener fast at vi ikke kan ha politikere som sitter i Oslo og regulerer hva slags produkter Norge skal produsere. 

[Organiseringa av næringa og industrien] 

Men for at investert kapitalen skal gi avkastning, må vi tørre å se på hvordan sjømatnæringa og industrien er organisert. 

Er det virkelig slik at gårsdagens løsninger gjør oss rusta til å møte morgendagens utfordringer?  

For at næringa skal bli mer lønnsom, må vi være åpne for tilpasninger og endringer. 

Gjennom tiårene har industrien gått i retning av færre enheter. 

Kanskje blir en endring av struktur avgjørende for at industrien skal bli mer lønnsom, og at folk skal ha trygge jobber å gå til? 

Kanskje er det på tide at vi er ærlige med oss selv? 

Kanskje må vi stikke fingeren i jorda og innrømme at fremtidas arbeidsplasser ikke vil være på ei filetlinje, men innafor teknologien. 

Da blir spørsmålet vi må stille oss:

Skal vi sette oss på bakbeina og regulere oss vekk fra økonomiske realiteter? 

Jeg mener helt klart og tydelig at vi må gripe de mulighetene teknologien gir oss. 

For det vil være det som sikrer at vi i fremtida kan øke bearbeidinga i Norge. 

[Markedsadgang]

Global sjømathandel utgjør rundt 1 200 milliarder kroner årlig.

Konkurransen øker. Det merker vi i mange av våre viktigste eksportmarkeder. Vi ser også ei utvikling hvor omfanget av handelshindringer vokser.  

Regjeringa fortsetter å jobbe for bedre tilgang til markeder for sjømaten vår. 

Vi har en klar politikk om at vi fortsatt skal ha en obligatorisk markedsavgift på eksport av sjømat.  

Det ble understreka da regjeringa nylig lanserte strategi for eksport og internasjonalisering. 

[Brexit] 

En av våre største markedsutfordringer i årene som kommer vil uansett være knyttet til Brexit.

Hva vil Brexit ha å si for sjømatnasjonen Norge, og hva gjør regjeringa? 

Siden det er EU og Storbritannia som skal skilles, så er det de selv som må finne ut av skilsmisse-oppgjøret.

Men når det gjelder fiskekvoter og fordelinga av dem, kan de ikke forvente å gjøre opp på kammerset og så sende regninga til Norge.

Det går ikke.

Men når britene er ute av EU, ønsker vi ikke å havne i et vakuum.

Når det gjelder fiskeriforvaltning, har vi gjensidige behov.

Vi fisker nå flere arter i EU-farvann. Det samme gjør de i våre farvann.

Uten en avtale, får vi ikke adgang til hverandres soner.

Vi har tatt tak i denne saken fra starten av så jeg kan forsikre om at vi er godt forberedt. 

Allerede i fjor etablerte jeg ei arbeidsgruppe. Arbeidsgruppa har utreda en rekke spørsmål som gjelder ressursforvaltning. I tillegg inviterte jeg dere til å delta i en referansegruppe for å sørge for involvering og god dialog med næringa. 

Det er viktig for oss å få faglige innspill fra næringa. Men det er også viktig å drøfte saken med dere på et strategisk plan. 

Og så er det avtalene som regulerer handelen mellom oss og Storbritannia.

Her må det sørges for kontinuitet.

Det gjelder også for hva slags overgangsordninger EU og UK kommer fram til.

La meg oppsummere det slik: for sjømatnæringa er det to hovedutfordringer knytta til Brexit:

-         Det er fordelinga av kvoter med Storbritannia som ny kyststat,

-         og det er adgangen til det britiske markedet – både på toll og veterinærsida.

Nå er vi der i prosessen at vi ønsker å oppnå forståelse for hvor vi står. Så i første omgang fokuserer vi på å bli kjent med hverandres interesser.

Både Storbritannia og Norge er sterke forkjempere internasjonalt for nytten av frihandel. 

Det vil være vårt naturlige utgangspunkt for markedsadgang på det britiske markedet. 

Vi skal fortsette å jobbe for at norske sjømatinteresser blir ivaretatt på det veterinære området. Både for overgangsperioden, og på sikt når et eget avtaleverk med Storbritannia skal på plass. 

Jeg kommer ikke til å spekulere i hypotetiske scenarier der markedsadgang og ressursadgang ses i sammenheng.

Men la meg være helt klar på dette:

Det er ikke norsk linje å tilby fiskekvoter i bytte mot markedsadgang. Forsøk på slike koblinger kommer til å bli avvist. 

Vi arbeider for å sikre at overgangsfasen fører til minst mulig forstyrrelse av de rammevilkårene og etablerte handelsmønstrene som norske bedrifter har i dag. 

Vi har også utstrakt kontakt med EU slik at norske interesser er godt kjent i Brussel. 

[Russland] 

Og vi har absolutt ikke gitt opp det russiske markedet. 

Russland og Norge har mange gode samarbeidsrelasjoner, og historien viser at vi finner gode løsninger.

Da skal jeg avrunde. 

Fiskerinæringa vil endre seg. Endring er faktisk det normale både for denne næringa og for all anna næringsvirksomhet. 

Men skal vi få til en reform av kvotesystemet, så må vi utarbeide et nytt system – en pakkeløsning. 

Vi må være klar over at en slik løsning vil medføre både plusser og minuser for alle involverte. 

Lille Norge er en stormakt når det kommer til eksport av sjømat.

Likevel har vi fortsatt ikke realisert det fulle potensialet for vekst i sjømatnæringa.

For å få til dette trenger næringa gode rammebetingelser.

Det er vår jobb å legge til rette for at næringa har best mulig vekstvilkår. 

Dette er et kontinuerlig arbeid som regjeringa gjør. 

Men det er til syvende og sist er det næringa selv som må tørre å stå for vekst og utvikling.  Samtidig må dere være på banen når kvoteutvalget skal behandles. 

Takk for oppmerksomheten!