Innlegg på Verftskonferansen 2018

Sjekkes mot fremførelsen

 

Kjære alle sammen,

Den som flyr inn mot Vigra og Ålesund for første gang må kunne tilgis for å tenke at dette er et fattig sted.

Vakkert, men fattig.

"Her er det bare stein – omgitt av skumle, skummende bølger", vil den nyankomne kanskje tenke. 

Og han har helt rett i at bare 9 prosent av landet mellom Aksla og Sukkertoppen kan dyrkes.

Men det finnes en annen åker.

En åker som dekker hele verden – og den har ålesunderne gjort til sin.

Og slett ikke bare ålesunderne.

Helt siden vikingene bygde skip som var bedre enn fartøyene til langt mer velstående folkeslag på kontinentet – og helt siden fiskerne i Nord-Norge sto for 80 prosent av norsk eksport – har Norge vært gode på hav. 

Langs hele kysten vår har fiskere, verftsarbeidere, ingeniører, redere, havforskere og matroser bemektiget seg havet – med kunnskap og hardt arbeid – og sikret arbeidsplasser og velferd.

Du skal ikke kjøre mange mil – eller passere mange fjordarmer – før du kommer til en maritim metropol – eller en havklynge – eller andre håndfaste beviser for følgende tre sannheter:

 

Nordmenn kan hav. 

Norge er et industriland.

Verdens første gassdrevne ferge, verdens første batteridrevne ferge og verdens første elektriske røkterbåt for oppdrett er ikke bygget i Asia, men i Tomrefjord, Omastrand og Grovfjord.

Og – for det tredje – hver gang jeg besøker en arbeidsplass – opplever jeg trangen og viljen til å bli bedre – og bevisstheten om at vi både kan, må og skal bli enda bedre.  

Dette opplever jeg ikke minst når jeg besøker en av de absolutte flaggskipene blant våre mange havnæringer – den maritime industrien.

                                      ***

Etter en imponerende omstillingsinnsats er optimismen for lengst tilbake.

Da ordrene fra Nordsjøen tørket inn, visste verftene å utnytte den oppsparte kompetansen til å bygge ferger, fiskebåter og cruiseskip istedenfor fartøyer til oljeindustrien. 

Også utstyrsleverandørene forventer omsetningsvekst i 2018, og neste år også høyere sysselsetting.

Men verken det 21. århundre eller Norskekysten er steder hvor det er tillatt med hvileskjær – derfor er jeg veldig glad for være her i dag.

For å lære – og diskutere med dere hvordan vi kan få oppdragene opp og opplagene ned. 

Hvordan vi skal utnytte det forspranget som århundrer med samspill mellom folk og hav har sikret oss.

                                      ***

Den som fortsatt tror på myten om Norge som et industriland i solnedgang, bør gjøre som jeg har gjort mye siden jeg ble næringsminister:

Reise rundt i landet – oppsøke stedene hvor ideene oppstår, verdiene skapes, fisken sløyes, brusflaskene tappes og skrogene lappes – der hvor grunnlaget for skole, helse og andre velferdsgoder legges.

Reis til Kirkenes, for eksempel, til verdens nordligste skipsverft – Kimek.

Reis til Haugesund – hvor de har drevet med omstilling helt siden silda forsvant.

Først taklet Aibel oljekrisen ved å utnytte kunnskapen fra Nordsjøen til å bygge verdens første vindpark offshore – så bygget de den 147 meter høye plattformen til Johan Sverdrup-feltet – klar til å pumpe opp 1100 liter olje i sekundet. 

Med en teknologi som sparer klimaet for utslipp som tilsvarer 230.000 personbiler hvert år.

Eller reis til Grovfjord i Troms – et sted med mindre enn 500 innbyggere – der har de bygget verdens første elektriske røkterbåt for oppdrett.

Rett og slett.

Den som fortsatt frykter det grønne skiftet bør grave litt i grovfjordingenes gjøren og laden – og innse hvilke muligheter det gir et høykompetent og havkompetent industriland som Norge.

Eller ta turen til Sarpsfossen – til gode, gamle Borregaard.

Et av flaggskipene i norsk treforedling gjennom 130 år har virkelig skjønt verdien av næring gjennom læring.

De oppdager stadig skatter som har ligget skjult inne i cellulosen i tusener av år.

Borregaard er rett og slett blitt et av verdens mest avanserte bio-raffinerier, og beviser til fulle at det er lønnsomt å bruke penger på en stor forskningsavdeling.

Derfor må også kunnskap være både hammeren, skiftenøkkelen og unbrakonøkkelen i regjeringens næringspolitiske verktøykasse.

Vi skal bruke mer penger på forskning, få mer ut av hver krone vi bruker på forskning og sørge for at forskningen rettes inn mot det som gjør at vi tjener penger på forskning.

Ferske tall viser at næringslivet selv økte sin forskningsinnsats med hele 30 prosent fra 2014 til 2017 – og regjeringen vil fortsette og forsterke arbeidet med å tilby bedriftene gulrøtter for å forske. 

                                               ***

Den som fortsatt måtte tvile på norsk industri, burde reise til Raufoss – et stedsnavn som virkelig lar deg høre klangen og kjenne lukten av industri.

Totningene har alltid vært godt bevæpnet – og har gjennom historien laget alt fra fyrstikker og patroner til mer avansert ammunisjon. 

Nå er de i ferd med å sette opp en ekte katapult – et testsenter hvor gründere, forskere og småbedrifter fra hele landet skal få komme og prøve ut sine ideer, bli løftet frem og skyte fart.  

Som dere vet kan veien fra nye ideer til nye arbeidsplasser kan være lang.

Mange ideer blir aldri arbeidsplassene de kunne ha blitt, men blir liggende på tegnebrettet.

Derfor har altså regjeringen kommet opp med et helt nytt næringspolitisk verktøy – katapulten.

Vi er ferd med å opprette fem katapultsentre, og hele tre av disse skal spesialisere seg på det vi kan aller best fra før – havet.

Naturlig nok har Siva, som bestyrer ordningen, valgt å gi oppdraget til noen av dem som kan hav aller best: 

Bergenserne, sunnmøringene – og folket på Stord.

Men løsningene de utvikler skal – i beste norske klyngetradisjon – deles og utnyttes av moldenserne, haldenserne, nordmøringene, trønderne og finnmarkingene – og føre til nye arbeidsplasser langs hele kysten! 

Katapulten i Bergen skal utvikle nye løsninger for vekst og grønn omstilling innenfor innen petroleum, matproduksjon og fornybar energi.

Senteret på Stord skal fokusere på grønne batterier, brenselsceller og hybride systemer.

DigiCat Norwegian Catapult Centre her i Ålesund skal være et nasjonalt senter knyttet til bruken av simulering og virtuell utvikling av prototyper.

Ålesund-klyngen søkte også i fjor om å få bli katapultsentere – men kom bare til semifinalen.

At de nådde helt opp i år, bekrefter den maritime mentaliteten og konkurranseånden vi trenger! 

Da jeg besøkte den maritime klyngen her i april, fikk jeg umiddelbart tredd et par VR-briller over hodet.

Plutselig befant jeg meg ombord i fremtidens supply-skip.

Ved å gå i trapper, korridorer og på dekk kunne jeg se hva som ville fungere og hva som måtte forbedres.

Hvis jeg hadde vært ingeniør, altså.

Poenget er at teknologien gjør det mulig å se båten – å se hva som kommer til å fungere – før det er bestilt et eneste milligram med stål.

Det skjer utrolig mye i norsk industri og næringsliv.

Men det må det også gjøre – raskt.

I Ålesund besøkte jeg også en utstyrsleverandør som hadde skaffet seg verdens mest avanserte simulator for bare fem år siden. 

Nå var den helt utdatert.

Som den røde dronningen fortalte Alice i Eventyrland:

«Her må en løpe alt en kan for å være på samme stedet. Hvis du vil til et annet sted, må du minst løpe dobbelt så fort!»

Og nettopp det gjør Rolls-Royce – for om en times tid skal jeg få komme tilbake og oppleve den nye simulatoren deres!

I norsk industri er det mange som løper fort og omstiller seg godt, men som vet at de aldri blir ferdig omstilt.

Som vet at fremtiden tilhører den som griper den.

Aktører som Safe Offshore her i Møre og Romsdal, som har fått støtte gjennom vår siste havpilot-tildeling for å utvikle fjernstyrt høsting av skjell.

Eller som Remøy Sea Trawl, som mottar midler for utvikling av nye energieffektive styresystemer for fartøy og trål for slep av trålposer.

Eller som Brunvoll, den legendariske familiebedriften i Molde, som har vært verdensledende innen sidepropeller så lenge man kan huske, og som nå er i gang med å optimalisere sine thrustere ytterligere. 

                                               ***

Som dere alle vet, er det ikke regjeringens jobb å skape jobber.

Det overlater vi til dem som kan det best:

Dere.

Vår jobb er å spisse og forsterke de redskapene i vår rikholdige verktøykasse som gjør det mulig for gründere, bedriftsledere, arbeidere og forskere å bevare og skape arbeidsplasser:

Bedre veier og havner, forenkling av papirarbeid, forenkling av gründerarbeid, større tilgang på kapital og lavere skatter.  

Hvis vi får tilslutning til vårt statsbudsjett, kommer Norge til å bruke 75 prosent mer på samferdsel enn hva vi gjorde for fem år siden.

Og – aller viktigst:

Norge bruker dobbelt så mye på næringsrettet forskning og innovasjon som da denne regjeringen tiltrådte i 2013.

Midlene til havforskning har økt med 75 prosent.

Dette skal vi fortsette med – men det handler ikke bare om hvor mye vi bruker – vi må bruke pengene der de gir aller størst effekt:

I statsbudsjettet for 2019 foreslår vi derfor å forsterke satsingen på havteknologi, maritim innovasjon, miljøvennlig teknologi innen olje og gass, geologisk kartlegging og havets helse.

Vi skal styrke Grønt Kystfartsprogram og utvikle grønne løsninger for flere fartøyskategorier.

Vi skal bruke mer på forskning på krill i Antarktis og styrke Space Norway ytterligere, slik at vi får mer bredbånd i nordområdene.

Alt dette inngår i regjeringens ambisiøse havsatsing, som skal være like mangfoldig som livet i havet.

Vi skal skape jobber gjennom å oppdage ukjente arter, utnytte uutnyttede arter, utvikle grønn teknologi og utforme digitale løsninger – og ta internasjonalt lederskap i kampen mot plast, overfiske og klimagasser.

Slik må det være i en havnasjon som er like god i bredden som på dypet.

Og når statsministeren har fått med seg tolv av verdens ledere i et havpanel, er ikke det bare et internasjonalt spørsmål.

Hvis plast eller annet søppel skulle svekke det marine livet ved kysten vår, hjelper det ikke norske arbeidsplasser at det kommer fra de store vannveiene i Asia eller Afrika.

             

***

Verden står overfor store utfordringer – fra kaos og konflikt til nye handelshindringer og behovet for et grønt skifte.

I en verden der stadig flere ønsker å stenge grensene for andres varer, skal vi ta konsekvensen av hva som har gjort Norge velstående:

Handel.

Mens Verdens handelsorganisasjon sliter i motvind, jobber Norge videre for å få til nye handelsavtaler, særlig med asiatiske land, hvor kjøpekraften øker mest.  

I vår fikk regjeringen til en ny handelsavtale med Filippinene – og for et par dager siden kom vi i havn med Indonesia.

Dette er viktig for norske havarbeidsplasser.

Det grønne skiftet etterspør nøyaktig det som dere har å tilby:

Ingen industriland er helt like: 

Den norske metoden er å lage høyteknologiske produkter av høy kvalitet – gjerne basert på vår evne til å utnytte det som naturen har gitt oss.

Det er kompetansen som er vårt konkurransefortrinn.

Listen over kravene som stilles i den grønne omstillingen er som å lese cv'en til norsk industri.

Norsk industri og næringsliv har mange bein å stå på, men vi trenger enda flere.

Norske ingeniører og industriarbeidere har store kunnskaper, men de må lære mer.

Industrien er god på digitalisering og automatisering, men har ikke annet valg enn å bli enda flinkere.

Regjeringen fører en dynamisk næringspolitikk – men den må bli enda mer treffsikker og fremtidsrettet.

Nordmenn er gode på havet, men nå skal vi bli enda bedre.

Det er mange dyktige gründere i Norge, men vi trenger enda flere.

Vi trenger flere hav-gründere.

Norge har hatt mange helter til havs – fra Torberg Skavhogg, Tordenskiold og Colin Archer til Amundsen, Nansen, nordsjødykkerne og krigsseilerne.  

Men hvem er de nye heltene?

Det må være lov for dagens tiåringer å drømme om å bli fotballproff eller rosablogger, men hvis de har lyst til å redde verden, gjøre nye oppdagelser eller rett og slett tjene en formue – fortell dem om eventyrene som venter til havs.

Festen er ikke over.

Det er flere eventyr igjen.

Og vi finner dem på havet, i havet og under havet.

                                      ***