Minekonvensjonen - faktaark

Det ble oppnådd enighet om teksten til minekonvensjonen på en diplomatkonferanse som ble avsluttet i Oslo 18. september 1997. Den 3. desember 1997 ble traktaten undertegnet av i alt 122 regjeringer i Ottawa i Canada. I september året etter ble Burkina Faso det 40. landet som ratifiserte avtalen, noe som førte til at den trådte i kraft seks måneder senere. Dermed ble traktaten i henhold til folkeretten bindende i mars 1999, og dette skjedde raskere enn for noen annen traktat av denne typen i historien. Per februar 2019 har 164 stater ratifisert konvensjonen, og den forblir åpen for andre som vil slutte seg til den.

Traktaten

Traktaten forplikter medlemsstatene til å «bringe til opphør den lidelse og de tap av menneskeliv som er forårsaket av antipersonellminer». Forpliktelsene i traktaten kan deles inn i to hovedkategorier:

• de som hindrer at det oppstår problemer med landminer i framtiden, f.eks. forbud mot bruk, produksjon og overførsel/handel med miner samt at lagrede miner ødelegges, og
• de som har som mål å løse dagens problem med landminer, f.eks. rydding av minelagte områder, opplæring i farene ved miner og hjelp til de som har overlevd landminer.

Forpliktelsene

Statene som er part i avtalen, samtykker i å:

• aldri bruke antipersonellminer eller «utvikle, produsere, på annen måte erverve, lagre, oppbevare eller overføre» dem,
• ødelegge miner som de har på sine lagre, innen fire år etter at traktaten er blitt bindende,
• rydde miner på sitt territorium eller støtte arbeidet med å rydde miner i minelagte land, innen ti år,
• skape bevissthet om miner i land der det er lagt ut miner og sikre at mineofre blir tatt hånd om, rehabilitert og reintegrert i sine nærmiljøer,
• tilby hjelp til andre stater som er part i avtalen, for eksempel ved å sørge for de som har overlevd, eller ved mineryddingsprogrammer,
• vedta gjennomføringstiltak (som nasjonal lovgivning) for å sikre at vilkårene i traktaten blir opprettholdt på deres territorium.