Kollektive krav rettet mot Norge

De 25 landene er Argentina, Australia, Brasil, Chile, Kina, Colombia, Dominikanske Republikk, Egypt, EU, Guatemala, Hong Kong, India, Japan, Marokko, Mexico, New Zealand, Pakistan, Paraguay, Peru, Singapore, Sveits, Taiwan, Thailand, Uruguay og USA.

Kravene retter seg mot følgende sektorer eller leveringsmåter:

Audiovisuelle tjenester, logistikk-tjenester, landbrukstjenester, grensekryssende tjenester (leveringsmåte 1 og 2), kommersiell tilstedeværelse (leveringsmåte 3), tilstedeværelse av personer på midlertidig basis (leveringsmåte 4), samt de unntak Norge har for bestevilkårsbehandling (MFN-unntak) for audiovisuelle tjenester.

Nærmere om kravene

Som det fremgår av Kap. 3; Bilaterale krav til Norge har Norge allerede mottatt krav fra et tredvetalls medlemsland i den bilaterale krav/tilbud-prosessen. Det er relativt stor grad av samsvar mellom de 25 medlemsland som er medforslagsstillere i kollektive krav til Norge og de 30 som har stilt bilaterale krav, med noen unntak. Medlemmer som tidligere ikke har stilt bilaterale krav til Norge, men nå er med i kollektive krav er Paraguay, Singapore, Guatemala, Marokko og EU (EU pga. leveringsmåte 3).

Tilsvarende er følgende medlemmer som tidligere har stilt bilaterale krav ikke med på kollektive krav til Norge: Bangladesh, Barbados, Kenya, Malaysia, Trinidad & Tobago, Tunis og Tyrkia. Det er et gjennomgående trekk ved alle kollektive krav at disse skal anses som et supplement til de bilaterale krav og ikke som en erstatning for disse.

Audiovisuelle tjenester

Som forklart under kap. 3 har Norge ikke påtatt seg noen forpliktelser når det gjelder audiovisuelle tjenester i bindingslisten. Gats-klassifiseringssystemet omfatter følgende audiovisuelle tjenester:

• Kinofilm- og videogramproduksjon og distribusjonstjenester
• Kinofremvisningstjenester
• Radio- og fjernsynstjenester
• Radio- og fjernsynsoverføringstjenester
• Fonogram
• Annet, blant annet multimedia mv.

Det kollektive kravet omfatter nærmere spesifiserte tjenester innenfor a), b) og e) ovenfor, dvs. tjenester knyttet til produksjon og distribusjon av film og video, tjenester knyttet til fremvisning av kinofilm, samt tjenester knyttet til produksjon av fonogrammer (Sound recording). Kravet går i grove trekk ut på at Norge skal påta seg forpliktelser som reflekterer de gjeldende reguleringer og ordninger i Norge, dvs. at vi binder det faktiske liberaliseringsnivået. I tillegg bes man om å fjerne eventuelle diskriminerende tiltak i forbindelse med leveringsmåte 3 (kommersiell tilstedeværelse) hva angår eierskapsbegrensninger, kvotekrav, nasjonalitet/bopel, behovsprøving ved etablering, etc.

Man bes også om å redusere omfanget av unntak fra bestevilkårsklausulen (MFN-unntak) innenfor audiovisuell sektor (ref. nedenfor). Seks medlemsland står bak det kollektive krav på audiovisuelle tjenester. Til sammenligning er det ni land som har stilt bilaterale krav til Norge på denne sektoren.

MFN-unntak for audiovisuelle tjenester

I tillegg til ovennevnte krav på audiovisuelle tjenester generelt har fem medlemsland fremsatt et kollektivt krav rettet mot Norges unntak fra prinsippet om bestevilkårsbehandling for audiovisuelle tjenester. Disse unntakene er knyttet til andre internasjonale avtaler, for eksempel EØS, og andre ordninger på det kulturpolitiske området (se særskilte vedlegg til St prp nr 65 (1993-94) om unntakene fra bestevilkårsprinsippet). Ref. omtale av unntakene i kap. 3. Det kollektivet kravet tar utgangspunkt i en målsetting om å fjerne alle MFN-unntak eller, hvor det ikke er mulig, å tidsbegrense unntakene, eventuelt å redusere deres omfang.

Logistikktjenester

Det kollektive kravet på logistikktjenester er fremsatt av 7 medlemsland og må blant annet ses i lys av kollektive krav fremsatt på enkeltsektorer som skipsfart, luftfart (hvor Norge er medforslagsstiller) og post- og kurertjenester. Det presiseres at alle relevante logistikktjenester for disse enkeltsektorene vil bli håndtert i de respektive sektorforhandlingene. Bilateralt har Norge mottatt et varierende antall krav innenfor transport/logistikk (ref. kap. 3). Logistikk-kravet omfatter blant annet tilleggstjenester for alle typer transport, slike som frakthåndtering, lagrings- og agenturtjenester. Det retter seg i utgangspunktet mot alle typer transport av varer innen sjøfart, luftfart, jernbane- og veitransport. Kravet omfatter også enkelte andre tjenester som bilutleie og post- og kurertjenester.

Leveringsmåte 1 og 2 (grensekryssende tjenester)

Det kollektive kravet på 1. og 2. leveringsmåte reflekterer den teknologiske utviklingen som har funnet sted de siste årene og som gjør det mulig å levere en rekke tjenester fra utlandet over internett og telenett. Det vises i kravet til at det ikke alltid er lett å skille mellom de to leveringsmåtene, hhv. levering fra utlandet og forbruk i utlandet. Alle kravene gjelder derfor begge leveringsmåter på alle tjenestesektorer som er omfattet.

De fleste aktivitetene som omfattes hører til kategorien forretningstjenester, f.eks.regnskapstjenester, arkitekt- og ingeniørtjenester, call centre-tjenester. I tillegg er f.eks. reisebyråvirksomhet, gjenforsikring, telefaks-, epost- og voicemail-tjeneste, rådgivning knyttet til finansielle tjenester og rådgivning knyttet til miljøtjenester omfattet. Ni medlemsland, hvorav et flertall av utviklingsland står bak kravet. Bilaterale krav mot Norge fra de samme landene på disse sektorene går ikke like langt i å kreve markedsadgang også for leveringsmåte 1 og 2.

Leveringsmåte 3 (kommersiell tilstedeværelse – alle sektorer)

Seks medlemsland er medforslagstillere til det horisontale kollektive krav på kommersiell tilstedeværelse som blant andre Norge har mottatt. Kravet omfatter ønsket om fjerning av de vanligste generelle begrensningene på kommersiell tilstedeværelse, som krav til eierskapsbegrensninger, skjønnsmessig begrensning av antall tjenesteleverandører, krav til joint ventures med lokale selskaper og lignende.

Tidligere har i alt 13 medlemsland fremmet bilaterale krav på kommersiell tilstedeværelse overfor Norge.

Leveringsmåte 4 (tilstedeværelse av personer - alle sektorer)

15 medlemsland har fremmet et kollektivt krav til Norges horisontale forpliktelser for leveringsmåte 4 (tilstedeværelse av personer på midlertidig basis). Alle disse landene er utviklingsland. Tilsammen åtte land har mottatt kravet. Kravet går ut på økt tilgang til Norge for visse kategorier av midlertidig utenlandsk arbeidskraft. Dette dreier seg om kategorier av arbeidstakere som ikke er knyttet til juridiske personer med kommersiell tilstedeværelse i Norge:

• Ansatte i selskap basert i et annet WTO-land ("contractual service suppliers"), som oppfyller en kontrakt i Norge
• Uavhengige tjenesteytere ("independent professionals") som oppfyller en kontrakt i Norge

Videre kreves det bl.a begrensninger i behandling på nasjonale vilkår, utover krav om visa/arbeidstillatelse. Det framsettes også krav om åpenhet og tilgjengelighet når det gjelder informasjon om kriterier for å oppnå arbeidstillatelse innenfor disse kategoriene.

Landbrukstjenester

Kravet på landbruksrelaterte tjenester omfatter ikke nye tjenestekategorier, men samler enkelte underkategorier av tjenester som anses av avsenderlandene som særlig relevante for landbrukssektoren. Fire utviklingsland står bak dette kollektive kravet. Av underkategorier som er omfattet kan som eksempler nevnes veterinærtjenester, ledelsesrådgivning, engros- og detaljhandel med matvarer og engroshandel med drikkevarer og tobakk. Kravet gjelder reduksjon av begrensninger i markedsadgang for alle fire leveringsmåter. Mange av kravene er tidligere fremsatt gjennom bilaterale krav, men er da ikke presentert som landbruksrelaterte.