Norske interesser og prioriteringer. Bilaterale krav

Norges holdning er at WTO- forhandlingene også skal bidra til at spesielt utviklingslandene kan høste fordeler av de muligheter for økonomisk vekst og utvikling som handelssystemet gir. For tjenesteområdet innebærer dette prioritering av sentrale horisontale tjenester som i hovedsak leveres kommersielt og som i særlig grad støtter opp om annen økonomisk virksomhet.

Norske krav i tjenesteforhandlingene har derfor ulik utforming, avhengig av om de er fremmet overfor industriland eller utviklingsland. Industrilandene mottar ordinære forhandlingskrav. Overfor utviklingsland signaliseres fleksibilitet og at utviklingslandenes interesser vil prioriteres i forhandlingene. Det er ikke aktuelt for Norge å fremme krav på områder som regnes som nøkkelsektorer for offentlige tjenester. Det er opp til landene som mottar krav fra andre land, selv å vurdere om og i tilfelle på hvilke betingelser de eventuelt vil påta seg forpliktelser i Gats.

I kravene til utviklingsland vises det til de målsettinger for forhandlingene som ble gitt i mandatet fra WTOs ministerkonferanse i Doha og tjenesteavtalens egne bestemmelser om hvordan utviklingslandenes interesser skal ivaretas. Det vises blant annet til Gats artikkel IV, der det heter at "utviklingslandenes økende deltakelse i verdenshandelen skal lettes", blant annet ved "styrking av kapasiteten i deres innenlandske tjenestesektor og dens effektivitet og konkurranseevne". Dette er en integrert del av Norges krav til utviklingsland og angir hvordan de vil følges opp i forhandlingene, og danne grunnlaget for hvordan det videre handelssamarbeidet kan utvikles.

Norge legger vekt på at det må være stor åpenhet om WTO-spørsmål, og har valgt en liberal linje hva gjelder å frigi informasjon. Sentrale spørsmål drøftes også jevnlig med næringsliv og frivillige organisasjoner i et rådgivende utvalg for handel med tjenester og i regjeringens overordnede WTO-utvalg.

En åpen handelspolitikk

Norge fører en åpen handelspolitikk for tjenestenæringene, noe som også er reflektert i de forpliktelser vi allerede har i WTO. Vi har færre handelshindringer på tjenesteområdet enn de fleste land. Vi ønsker at andre land skal åpne opp sine markeder for norsk næringsliv tilsvarende det vi gjør for deres bedrifter på vårt marked. De mest sentrale kravene retter seg mot Norges viktigste markeder i industrialiserte land utenfor EØS-området.

Norge fremla innledende bilaterale krav overfor 51 land: Angola, Argentina, Australia, Bahrain, Bangladesh, Brasil, Brunei, Bulgaria, Canada, Chile, Kina, Colombia, Elfenbenskysten, Cuba, Ecuador, Egypt, Gabon, Hong Kong, India, Indonesia, Israel, Japan, Kenya, Korea, Kuwait, Kirgisistan, Malaysia, Mexico Marokko, New Zealand, Nigeria, Oman, Pakistan, Panama, Paraguay, Peru, Filippinene, Qatar, Romania, Singapore, Sør-Afrika, Sveits, Taiwan, Thailand, Trinidad and Tobago, Tunisia, Tyrkia, De forente arabiske emirater, USA, Uruguay og Venezuela. De norske kravene ble utarbeidet i samråd med en rekke departementer. Mer enn 30 interesseorganisasjoner fra næringslivet og arbeidstakerorganisasjoner ble også tatt med på råd i forberedelsen av kravene.

Ved utarbeidelsen av kravene ble følgende vurderinger lagt til grunn:

1. Norsk næringslivs adgang til eksportmarkedene bør være minst like god som utenlandske selskapers adgang til det norske markedet
2. Forhandlingene bør lede til likebehandling og best mulig markedsadgang for norske tjenesteeksportører til eksportmarkedene i framtiden. Ikke bare nåværende, men også fremtidige markedsmuligheter er viktige
3. De industrialiserte land utenfor EØS representerer hovedmarkedene i forhandlingssammenheng. De strategisk og økonomisk viktigste kravene fra norsk side er derfor rettet mot disse landene
4. Forhandlingene skal lede til at utviklingslandenes reelle deltakelse i internasjonal handel blir forbedret

I november 2005 ble det foretatt en revidering av norske krav overfor utviklingslandene. Revideringen var i tråd med den nye regjeringens tiltredelseserklæring, som tilsa at man skulle gjennomgå og revurdere alle krav Norge har stilt til utviklingslandene om liberalisering av handel med tjenester. Hovedretningslinjen for denne revideringen var å ”ikke fremme krav overfor fattige land som kan innebære en svekkelse av mulighetene til å utvikle sterke offentlige tjenester innen helse og utdanning”.

Berørte departementer, samt en rekke arbeids- og næringslivsorganisasjoner og frivillige organisasjoner, ble konsultert i prosessen. Som en følge av gjennomgangen ble det besluttet å trekke kravene mot utviklingsland på utdanningstjenester, vanndistribusjonstjenester og strøm-forsyningstjenester. I tillegg ble alle krav overfor MUL-land trukket. Dette berørte to land: Angola og Bangladesh. Trekkingen av kravene ble offentliggjort i utenriksministerens redegjørelse for Stortinget før ministerkonferansen i Hong Kong i desember 2005. De er videre blitt formidlet bilateralt til de berørte landene i brevs form, samtidig som utenriksministeren redegjorde for trekkingen i sin tale i Hong Kong.

Skipsfart og maritime tjenester

Norsk eksport av maritime transporttjenester beløp seg i 2004 til ca. 82 milliarder kroner eller omtrent 46 prosent av all norsk tjenesteeksport. Norske rederier kontrollerer en av verdens største skipsflåter og representerer Norges største tjenesteeksportnæring. Skipsfart er derfor et sentralt forhandlingsområde for Norge.

I prinsippet er skipsfart dekket av Gats-avtalens generelle bestemmelser. Det sentrale bestevilkårsprinsippet, som sikrer likebehandling av alle WTO-land, er imidlertid suspendert for skipsfartsektoren. I motsetning til hva som gjelder for alle andre sektorer, gjelder likebehandlings- og bestevilkårsprinsippet således ikke for alle WTO-land, men bare mellom de land som har påtatt seg forpliktelser på skipsfartsområdet. Dette medfører at Gats i praksis er av liten betydning for skipsfartssektoren selv om 36 land, inkludert Norge, har tatt forpliktelser.

I forbindelse med Uruguay-runden og de påfølgende skipsfartsforhandlingene i WTO ble det laget en egen modell ("Model Schedule") for hvordan medlemslandene skulle utforme sine forpliktelser for skipsfart. Hensikten er å utforme forpliktelsene slik at et rederi sikres adgang til å selge alle tjenester vedrørende internasjonal transport (last og passasjerer) og tilknyttede tjenester (lastehåndtering, lagring, tollbehandling, containerhåndtering, agenturtjenester og videreforsendelse) samt sikres tilgang til havnetjenester (los, taubåter, forsyninger, avfallshåndtering, navigasjonshjelpemidler, havnekapteintjenester, nødreparasjon, oppankring og kaiplass). Kystfart er ikke en del av "Model Schedule". Norges forpliktelser for skipsfart og maritime tjenester i Gats er basert på systemet i "Model Schedule".

Norge samarbeider aktivt med en rekke land, både skipsfartsland og avskiperland, med felles interesser på skipsfartsområdet, som Australia, EU, Hong Kong, Japan, Korea, Kina og Singapore . Alle disse går nå inn for omfattende forpliktelser på skipsfartsområdet.

Norge har fremmet bilaterale krav til 37 land på skipsfartsområdet. Hovedmålet er å sikre fri adgang for den norske handelsflåten til våre viktigste markeder. For at likebehandlings- og bestevilkårsprinsippet skal gjelde fullt ut for skipsfartstjenester, slik tilfellet er for andre tjenestesektorer, krever Norge at landene påtar seg forpliktelser for skipsfartssektoren og at landene ikke reserverer seg mot likebehandling for internasjonal skipsfart, slik at det ikke lenger skal kunne diskrimineres mellom WTO-land for internasjonal skipsfart.

Konkret foreslås at andre WTO-medlemmer skriver inn forpliktelser på skipsfartsområdet i sine bindingslister basert på "Model Schedule", fordi denne modellen blant annet inkluderer tjenester som et rederi kan selge i tilknytning til transporter (for eksempel lastehåndtering og lagring) og tjenester som et rederi vil ha behov for å kjøpe i havn (for eksempel taubåter og kaiplass).

Enkelte tjenester innenfor dør-til-dør transport (multimodal transportkjede) er ikke inkludert i "Model Schedule". Norge har derfor overfor enkelte land også tatt med veitransport og videreforsendelse og henting av tomme containere innenriks (kabotasje). Veitransportkravet gjelder bare retten til å etablere lokalt selskap.

Energitjenester

Mer enn 80 norske bedrifter konkurrerer på verdensmarkedet innenfor olje- og gassvirksomhet. Totaleksporten fra disse bedriftene var på ca. 34 milliarder kroner (varer og tjenester til sammen) i 2001 (kilde: Intsok, 2001). Flere norske bedrifter leverer også tjenester knyttet til elektrisitet, for eksempel innenfor energiplanlegging, energirådgivning, vannressursforvaltning, miljøkonsekvensanalyser, salg og omsetning etc.

I tjenesteforhandlingene i WTO forhandles det bare om adgangen til å levere tjenester. Produksjonen av alle energiformer, for eksempel olje, gass og elektrisitet, faller utenfor Gats’ virkeområde. Forhandlingene angår blant annet ikke eierskap til produksjonsrettigheter.

Norge samarbeider nært med andre land som har markert interesser på energiområdet, slik som Canada, Chile, EU, Japan, USA, Korea, Saudi Arabia og Taiwan. Den norske energisektoren er i praksis helt åpen for utenlandsk konkurranse.

Norges mål er å sikre norsk næringsliv bedre markedsadgang og likebehandling på verdensmarkedet. Norge har fremlagt forhandlingskrav til 28 land. Bedre handelsvilkår for norske bedrifter innenfor internasjonal olje- og gassvirksomhet, herunder den norske offshore-industrien, er prioritert.

Norges krav går ut på at landene påtar seg forpliktelser om markedsadgang og likebehandling for tjenester i tilknytning til olje, gass og elektrisitet, både opp- og nedstrømsaktiviteter, for eksempel leting, boring, design, bygging, tjenester knyttet til utvinning, rørledningstransport, salg og markedsføring osv. I kravene til utviklingsland er imidlertid strømforsyning presisert unntatt.

Teletjenester

Forhandlinger om liberalisering av teletjenester i WTO har skjedd i flere trinn og resultert i flere avtaler om telekommunikasjon. Det er avtaler for både verdiøkende teletjenester, for eksempel internett, og grunnleggende teletjenester, som for eksempel angår retten til å anlegge, drive og eie infrastruktur, samt å tilby taletelefoni.

I tillegg har ca 45 land sluttet seg til et sett av grunnleggende bestemmelser om blant annet samtrafikk, uavhengig tilsynsmyndighet, tilgang til frekvenser og numre, åpne konsesjonsprosedyrer etc med det formål å sikre rettferdig konkurranse.

Norske teleselskaper leverer teletjenester internasjonalt og har etablert virksomhet i flere land. Norske selskaper har investert betydelige verdier i selskaper i utlandet. Innenfor satellittkommunikasjon er Norge en betydelig aktør internasjonalt.

Norge samarbeider aktivt med en rekke land med felles interesser i teleforhandlingene, blant annet Australia, EU, Canada, Chile, Hong Kong, Japan, Kina, Korea, Marokko, Singapore, Sveits, Taiwan og USA. Alle disse går inn for omfattende forpliktelser for teletjenester.

Det er fremlagt norske forhandlingskrav for teletjenester til 26 land. Krav til MUL-landet Bangladesh ble trukket i forbindelse med revideringen 2005. Norges målsetting for forhandlingene, er å få flest mulig land til å ta fulle forpliktelser på teleområdet, dvs. fjerne alle eventuelle restriksjoner som spesifikt måtte knytte seg til telesektoren, slik man har gjort i Norge. Hovedmålsettingen er at norske selskaper skal få samme vilkår som lokale selskaper i andre land.

Videre foreslår Norge at landene slutter seg til settet av grunnleggende bestemmelser om blant annet uavhengig tilsynsmyndighet og tilgang til frekvenser og numre, ettersom det bidrar til mer rettferdig konkurranse.

Forsikringstjenester

Hovedfokus i de norske kravene på finans- og forsikringsområdet knytter seg til sjøforsikring og energiforsikring og har sitt utgangspunkt i den norske maritime næringsklyngen.

Ca. 15 prosent av verdens sjøforsikringspremier går til norske sjøforsikringsselskaper. Økte forpliktelser for sjøforsikring er derfor et prioritert område for Norge under forhandlingene. Retten til å levere sjøforsikring på tvers av landegrensene er sentralt for de norske sjøassurandørernes virksomhet, ettersom en betydelig andel av virksomheten knytter seg til internasjonal skipsfart.

Det er også betydelige norske næringslivsinteresser innenfor energiforsikring, herunder forsikring av olje og gassinstallasjoner, gassrørledninger, elektrisitetsnettverk, LNG-anlegg osv. Energiforsikring regnes som et eget felt med høy risiko og stort skadepotensiale, hvor behovet for risikospredning er stort. Retten til å levere energiforsikring på tvers av landegrensene står sentralt for de norske energiforsikringsselskapene.

Norge har også fremmet krav for forsikring av næringsvirksomhet over enn viss størrelse og tilknyttede tjenester som for eksempel gjenforsikring, aktuarvirksomhet og risikovurderingstjenester. Det norske markedet er i praksis helt åpen for utenlandsk konkurranse på disse områdene.

Det er fremmet norske forhandlingskrav overfor 35 land. Hovedfokus fra norsk side er å sikre norske selskaper adgang til å levere forsikringstjenester på tvers av landegrensene innen noen nærmere angitte områder som sjøforsikring, energiforsikring, og forsikring av næringsvirksomhet som involverer store verdier. En rekke land har ikke forpliktet seg i WTO til å gi norske selskaper adgang til å levere slike tjenester fra Norge. En rekke land krever at forsikringsselskapet er etablert lokalt. De norske kravene på forsikringsområdet er supplert med krav om tilknyttede tjenester som gjenforsikring, aktuarvirksomhet og risikovurderingstjenester.

Forretningstjenester

"Forretningstjenester" omfatter konsulentbransjen og de såkalte frie yrker for eksempel ingeniører, revisorer, arkitekter, edb-tjenester, utleie- og leasingtjenester, eiendomsmeglingstjenester, markedsføring, teknisk testing og analyse etc. Dette representerer i betydelig grad små- og mellomstore selskaper som vil ha særlige fordeler av å oppnå større åpenhet og mer likeverdige konkurranseforhold på andre lands markeder.

Total eksportverdi for norske forretningstjenester var i 2001 ca. 32 milliarder kroner. Av dette var eksportverdien av norske arkitekt- og ingeniørtjenester på over 8 milliarder kroner. Flere norske bedrifter har betydelig internasjonalt engasjement på disse områdene, særlig i tilknytning til norsk olje- og gassindustri og skipsfart.

Norge har allerede påtatt seg fulle forpliktelser, dvs. ikke innskrevet spesifikke begrensninger, på de fleste tjenestesektorer innen "forretningstjenestene" og våre krav er basert på at andre land skal gjøre det samme.

Siktemålet for de norske forhandlingskravene er å sikre at norske bedrifter får samme vilkår i eksportmarkedene som andre land får i Norge. Det er fremmet norske forhandlingskrav overfor 41 land på dette området. De norske kravene knytter seg i hovedsak til ingeniørtjenester, arkitekttjenester, testing og analyse av energiinstallasjoner, teknisk og vitenskapelig rådgivning osv. Land som ikke har påtatt seg noen forpliktelser på disse områdene bes om å gjøre det. Krav om lokalt statsborgerskap og bosted foreslås fjernet.

Luftfart

I henhold til Gats’ vedlegg om luftfartstjenester omfatter Gats kun reparasjon av luftfartøy og vedlikeholdstjenester, salg og markedsføring av luftfartstjenester og databaserte reservasjonstjenester (CRS). Norge har et åpent marked for en rekke tjenester tilknyttet luftfarten. Fra norsk side har det vært arbeidet for at flere land skal slutte opp om en mer liberal handel for tjenester som er tilknyttet luftfart, også for enkelte tjenester som i dag ikke er omfattet av Gats.

Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av EUs indre marked på luftfartens område, og EU’s luftfartspolitikk har derfor direkte innflytelse på utformingen av norsk luftfartspolitikk.

Det er fremmet norske forhandlingskrav overfor 25 land. I de norske forhandlingskravene på luftfartsområdet anmodes landene om å ta forpliktelser på de tjenesteområdene som omfattes av dagens Gats vedlegg for luftfartstjenester (reparasjon av luftfartøy og vedlikeholdstjenester, salg og markedsføring av luftfartstjenester og databaserte reservasjonstjenester), samt å slutte opp om en utvidelse av Gats’ vedlegg for luftfartstjenester. Den foreslåtte utvidelsen gjelder visse bakketjenester, som tjenester knyttet til passasjerene, luftfartøyene og bagasjehåndtering ("groundhandling"). Norske krav på luftfartsområdet er koordinert med EU.

Utdanningstjenester

Allerede i dag utgjør verdensmarkedet for utdanningstjenester, som i praksis omfatter universitets- og høyskolenivå og yrkesutdanning, mer enn USD 30 milliarder. Det er særlig kursvirksomhet av kortere varighet og videreutdanning som vokser internasjonalt, for eksempel innenfor språkutdanning, markedsføring og økonomifagene. Flere av de viktigste eksportland har ingen eller lite omfattende forpliktelser på utdanningsområdet som sikrer likebehandling for andre lands tilbydere.

I 2004 studerte omkring 20 000 norske studenter i utlandet. Fra norsk side er man derfor også som importør av utdanningstjenester opptatt av å sikre at utdanningstilbudene opprettholder kvalitet. Overfor industrialiserte land som i dag er betydelige eksportører av utdanningstjenester tas det til orde for at de påtar seg forpliktelser om kvalitet, åpenhet og studentinteresser. Norge søker samarbeid med likesinnede utviklingsland og industriland for å bidra til at åpning av markedet for utdanningstjenester sees i sammenheng med arbeidet for bedre kvalitet i det internasjonale utdanningstilbudet, slik dette blant annet kommer til uttrykk i Unescos arbeid og i andre fora.

Norge har allerede påtatt seg forpliktelser innenfor utdanningstjenester i WTO.

Det ble opprinnelig framlagt norske forhandlingskrav overfor 17 land. I forbindelse med revideringen i 2005 ble kravene overfor åtte utviklingsland trukket, slik at de nå omfatter ni land. Kravene knytter seg til høyere utdanning og voksenopplæring. Kravene går ut på at norske utdanningstilbydere skal bli likebehandlet med lokale frittstående utdanningsinstitusjoner og tilsvarende institusjoner fra andre land. Kravene retter seg ikke mot de offentlige utdanningstilbudene.

Miljøtjenester

Verdensmarkedet for miljøtjenester har vokst betydelig siden Uruguay-runden (i dag ca. 280 milliarder US dollar), og forventes fordoblet innen 2010. På ministerkonferansen i Doha ble det enighet om at miljø skulle prioriteres i forhandlingene og at WTO-medlemmene skulle prioritere handelsliberalisering for miljøtjenester og miljøvarer. Hensikten er å bidra til miljøgevinster, i første rekke gjennom å bedre tilgjengeligheten til slike varer og tjenester. Det norske markedet for miljøtjenester er i praksis helt åpent for utenlandsk konkurranse.

Forhandlerne begrenset seg under Uruguay-runden til å behandle de enkleste former for miljøtjenester, med særlig vekt på kloakk- og avfallshåndtering. De krav som nå er fremmet fra mange land søker å reflektere den tekniske og kommersielle utvikling som har funnet sted etter Uruguay-runden. Fra norsk side legges det særlig vekt på at forhandlingene ikke skal legge hindringer i veien for hvordan stater organiserer sine offentlige tjenester eller sin nasjonale miljøpolitikk.

Norge har fremmet krav overfor 42 land på denne sektoren. I innledningen til de norske kravene er det slått fast at de ikke berører offentlig virksomhet, mao. at kravene ikke skal forstås å innebære krav om privatisering av offentlig virksomheter eller av statlig eide bedrifter.

De norske kravene knytter seg til alle typer miljøtjenester som avfallshåndtering, beskyttelse av biodiversitet, rensing av luft etc., og tar sikte på å sikre norske eksportører av miljøtjenester samme vilkår på eksportmarkedene som utenlandske tilbydere har i Norge. I forbindelse med revideringen høsten 2005 har man imidlertid trukket de deler av kravet som gjelder på vannforsyning overfor utviklingsland.

Midlertidige arbeidstillatelser for konsernansatte

Norske bedrifter som etablerer seg i utlandet har behov for å kunne bruke egne ansatte i sine lokale kontorer i en overgangsperiode. Selskapene har behov for å kunne nyttiggjøre seg ansattes arbeidserfaring fleksibelt innenfor hele konsernet. Dette er særlig viktig for selskaper der de ansatte har spesialkompetanse. Ansattes kunnskaper om konsernets forretningsområder kan også være viktig for å komme raskt i gang i nye markeder. Norge har allerede tatt forpliktelser i Gats for midlertidige arbeidstillatelser for konsernansatte.

Lokale restriksjoner for arbeidstillatelser møter flere norske selskaper i utlandet. Fra norsk side har man derfor anmodet 42 land om å gi ansatte som flytter innen samme konsern midlertidig arbeidstillatelse for fire år.