Europaparlamentets plenumssesjon, 12.-15. september

Hovedpunktet under plenumssesjonen var Europakommisjonens president Jean-Claude Junckers årlige State of the Union-tale til Europaparlamentet (EP) onsdag 14. september. Se egen sak om hovedpunktene her. Talen ble stort sett godt mottatt, med stående applaus fra de fleste i salen, men den store entusiasmen uteble. Det var få overraskelser og noe for de fleste politiske grupperinger. De konkrete tiltakene som ble nevnt i talen vil bli diskutert grundig i EP fremover.

Dagen etter talen var det ikke så få som pekte på at Juncker går langt i å love tiltak uten å ha politisk og finansiell ryggdekning fra medlemslandene eller EP. Løftet om gratis trådløst nett i alle byer og tettsteder er et av eksemplene.

Hvordan reagerte partigruppene?

Mye av debatten fulgte høyre-venstre aksen. Konservative trakk fram stabilitetspakten og handelsavtaler, sosialdemokrater sosiale spørsmål og skatteunndragelser. Den største konservative (EPP) gruppens leder åpnet debatten med å si at for europeisk ungdom er EU håpet om en bedre fremtid.  Alle EU-ungdommer bør få en gratis Interrail-billett fra EU på attenårsdagen! Den sosialdemokratiske gruppens leder mente at Juncker hadde presentert et troverdig og støtteverdig program. Men Kommisjonen må levere!

Den nest største konservative gruppen (briter og polakker) kritiserte Juncker for nok en gang å gjenta mantraet om «mer Europa» som svar på kriser. Den liberale gruppens leder fremsto mest integrasjonsvennlig og svarte i skarpe ordelag da Ukip karakteriserte ham som «EU-nasjonalist». En del skepsis til tankene om økt europeisk forvarsamarbeid, både fra venstreradikale og integreringsskeptikere. Gruppene lengst til høyre mente at Kommisjonen ikke hadde lært noe av brexit, men bare fortsatte som før.

Mindre brexit-fokus enn ventet

Mens mange i Europaparlamentet brukte sterke ord i dagene etter folkeavstemningen, synes språkbruken i de fleste sammenhenger å være litt mer dempet nå. Brexit fikk også mindre fokus i debatten om EUs tilstand enn mange ventet. Juncker brukte lite tid på spørsmålet, men understreket at utmeldingsprosessen burde komme i gang raskt. Storbritannia kan bare få tilgang til det indre markedet ved å godta fri bevegelse for personer. Både den sosialdemokratiske gruppen (S&D) og den liberale (ALDE) tok til orde for at Storbritannia måtte sette i gang utmeldingsprosedyren etter artikkel 50 i Lisboa-traktaten.

Fortsatt er det svært ulikt syn på hvordan Storbritannia skal behandles fremover. Mange i Europaparlamentet vil ha sterke – og ulike - interesser knyttet til utfallet av brexit- forhandlingene. EP har også en rekke ganger vist seg villig til å blokkere eller forsinke for å få gjennomslag for sine interesser. Parlamentet vil derfor være en aktør som Kommisjonen, Rådet og Storbritannia må ta hensyn til i utformingen av posisjoner under forhandlingene. Dette ble klart markert da den liberale gruppens leder Verhofstadt nylig ble utpekt til EPs brexit-forhandler. 

Flere brexit-tilhengere ga i skarpe ordelag uttrykk for at Verhofstadt (ALDE) var uegnet som Europaparlamentets representant til forhandlingene om brexit. Verhofstadt svarte med like kritiske personkarakteristikker. Et par innlegg var inne på situasjonen til Nord-Irland og Skottland. Det ble også pekt på at uansett hva den britiske regjeringen gjør, vil den skuffe mange av de som stemte for utmelding.

• LES MER: Næringsminister Mæland hadde brexit-møte med Storbritannias handelsminister. 

Høring om britisk kommisjonskandidat

Brexit ble også forsøkt brakt på bane under høringen tidligere i uka i EPs komite for rettigheter, justis- og innenrikssaker (LIBE) av kandidaten til å bli ny britisk kommissær.  Sir Julian King er tiltenkt å få ansvaret for en ny portefølje i EU-kommisjonen: «Sikkerhetsunionen». Han ble nominert av UK etter at tidligere kommisær for blant annet finansielle tjenester, Lord Jonathan Hill, trakk seg etter folkeavstemningen.

I begynnelsen av høringen ble det stilt flere kritiske spørsmål om King var i stand til å løsrive seg fra Storbritannias egeninteresser og forplikte seg til å følge EUs interesser. King turnerte dette ved å si at han ikke ville kommentere brexit, men var der for å svare på spørsmål knyttet til hans nye arbeidsoppgaver. Videre understreket han at sikkerhetspolitikk er en felles interesse for EU og Storbritannia, at London bare er to timer fra Brussel og Paris, og at terrorister ikke gjør forskjell på EU-land og ikke-EU-land.

Etter høringen stilte LIBE seg positiv, og deretter fikk en anbefaling om godkjenning av kandidaturet flertall i plenum med 394 for, 161 mot. 83 stemte avholdende. Avstemningen var hemmelig. En del kommentarer etterpå kan tyde på at de som stemte mot eller avholdende dels var skeptiske til Kings faglige og noe ganger unnvikende svar, dels var skeptiske til at det blir en ny britisk kommissær. Sett med brexit-briller kastet høringen lite lys over den videre behandlingen av britene, selv om det var interessant at komiteen hadde valgt å gjennomføre en overveiende faglig høring.

Likevel er det verd å merke seg at King synes å få delvis vingeklippede fullmakter fra Junckers side: For eksempel er det lagt opp til at det er kommissær Avramopoulos som skal møte når EP har spørsmål til Kings portefølje.

Storkoalisjonen dominerer EPs arbeid

Sammensetningen av EP er slik at det er nesten umulig å oppnå flertall uten støtte fra begge de to største gruppene: EPP og S&D. Når begge disse er om bord, følger også den liberale gruppen.

Samtidig har enhver politisk gruppe et konstant behov for å vise fram og bekrefte sin egen identitet. Hvorfor skal velgerne stemme på dem hvis alt er så likt? Dette dilemmaet er størst for de nevnte gruppene i midten som hele tiden må prøve å finne en balanse mellom ansvarlighet for felleskapet og egenmarkering.

Hensynet til ansvarligheten gjør seg særlig gjeldende på lederplan. Det er allment kjent at en gruppe på fem menn (kommisjonspresident Juncker fra EPP, Kommisjonens første visepresident Timmermans fra S&D, parlamentspresident Schulz fra S&D, EPPs gruppeleder Weber, S&Ds gruppeleder Pitella ) møtes jevnlig. Innad i gruppene er står nok markeringsønsket sterkere.

Noen ganger viser dette seg ved kampvoteringer når forhåndsenighet ikke er oppnådd, ellers ved at parlamentarikere bryter med gruppelinjen. En annen løsning er den retoriske. Der EPs pressemeldinger fremhever enigheten om det oppnådde resultatet, fremhever de politiske gruppenes pressemeldinger uenigheten og sin egen gruppes suksess.

Storkoalisjonen fører til frustrasjon

Selv om det er en del intern murring, er motstanden mot storkoalisjonen sterkest fra de andre politiske gruppene. Storkoalisjonen i EP er nok på midten av den partipolitiske høyre-venstre aksen, men klart integrasjonsvennlig på aksen nasjonalt–føderalt styre. I forbindelse med den britiske folkeavstemningen har de parlamentarikerne som er skeptiske til eller motstandere av mer EU-integrasjon, blitt mer høylytte.

Dette gjelder også for EPs tredje største politiske gruppe, den nest største konservative gruppen ECR, der britiske konservative og det polske regjeringspartiet utgjør de største delegasjonene. Lederen for ECR kom med et utfall mot storkoalisjonen under debatten om EUs tilstand. Han kritiserte at fem menn fra to politiske grupper og fire land (se omtale ovenfor) bestemte alt, og minnet om at det er åtte politiske grupper i EP.

Den liberale gruppen inngår på mange måter i storkoalisjonen og ble for eksempel belønnet med flere verv enn størrelsen skulle tilsi under fordelingen i begynnelsen av parlamentsperioden. De grønnes gruppe ivrer for fellesskapsløsninger og inngår også som oftest i flertallet, men utrykker ofte frustrasjon over storkoalisjonens maktspill.  Den venstreradikale gruppen består til dels sett av tilhengere av et sterkt EU, men de ønsker et annet EU enn storkoalisjonen.

Det er noe samarbeid med de mest radikale sosialdemokratene. EFDD består hovedsakelig av britiske Ukip og den italienske femstjernebevegelsen. På enkelte områder forenes de i motstand mot EU-integrasjon, men de stemmer sjelden sammen og står langt fra hverandre på høyre-venstre aksen. Den nyeste og minste politiske gruppen ENF domineres av franske Front National og er erklært motstander av EU. De to sistnevnte gruppene har færre verv enn størrelsen tilsier.

Fortsetter Schultz som parlamentspresident?

En sak som virkelig kan sette samarbeidet i storkoalisjonen på prøve, er hva som skjer når parlamentspresidentens periode opphører halvveis i parlamentsperioden. President Schulz (S&D) har helt uvanlig allerede sittet i to perioder. I følge avtalen da han ble gjenvalgt i 2014, er det EPPs tur neste gang, det vil si begynnelsen av 2017.

Det ryktes at Schulz prøver å få en viktig politisk stilling i sitt hjemland Tyskland. Hittil har han ikke sagt noe annet enn at han ønsker å fortsette, og S&D sier at det ikke er aktuelt å stille noen annen kandidat. Sett fra S&D ses parlamentspresidenten i sammenheng med Kommisjonspresidenten og Rådspresidenten. Begge disse kommer fra EPP, da kan ikke den tredje også komme derfra.

Internt i S&D er det imidlertid en viss uro over hva som måtte bli motytelsen til gjenvalg av Schulz. Juncker har et intervju støttet at Schulz fortsetter og vist til hensynet til stabilitet. Dette skal ha bli dårlig mottatt i EPP, gruppelederen har understreket at EPP vil fremme en egen kandidat. Hvem det blir, er langt fra klart. Flere mulige kandidater har lansert seg selv.

Rettstatens stilling i Polen – opphetet debatt

I sine innledninger til debatten la både det slovakiske rådsformannskapet og Kommisjonens første visepresident Timmermans vekt på at EU og Europa bygger på grunnleggende prinsipper om uavhengige domstoler, maktfordeling og ytringsfrihet. Dette er verdier som stadig må forsvares, og åpen diskusjon om dem er et sunt tegn.

Gjentatte ganger ble det vist til arbeidet til og samarbeidet med Europarådet og rapporter fra generalsekretær Jagland, den europeiske menneskerettskommissæren og fra Venezia-kommisjonen.  I sin redegjørelse for prosessen så langt viste Timmermans blant annet til at det var den polske regjeringen som ba Venezia-kommisjonen komme med en rapport tidligere i år. Han satte pris på dialogen med den polske regjeringen og var klar til å fortsette den.

Trass i visse endringer på polsk side sto Kommisjonen i juli igjen med tre uløste spørsmål: Sammensetningen av grunnlovsdomstolen, manglende publisering av visse dommer fra denne domstolen og inngrep fra regjeringen som reduserer effektiviteten til domstolen. Dette har Kommisjonen bedt den polske regjeringa løse innen tre måneder, sammen med effekten av andre lover blant annet på medieområdet.

Den korte debatten etterpå var sterkt preget av partiskillelinjer. Den polske regjeringens sterke selvbilde kom tydelig til utrykk. Flere av talerne fra ECR kom fra det polske regjeringspartiet. ECR fremmet et eget resolusjonsforslag og kritiserte Timmermans spesielt, Kommisjonen og gruppene til venstre for seg generelt. Alle disse misbrukte såkalt faktaframstilling til partipolitisk motiverte angrep, basert på fordommer mot den polske regjeringen. Hele debatten var surrealistisk og latterlig. 

I en situasjon med store utfordringer knyttet til brexit og migrasjon, burde ikke EU bruke tid på Polen. Det var ingen grunn til å blande seg inn i Polens indre anliggender. Dette synet fikk helhjertet støtte fra de to politiske gruppene lengst til høyre.

Visepresident Timmermans kom tilbake i et personlig og engasjert avslutningsinnlegg om hvordan vi smertefullt har erfart behovet for rettsstatsprinsipp i Europa. Etter å ha arbeidet for at Polen skulle overvinne kommunismen og undertrykkingen i en totalitær stat, fant han det urimelig å bli beskyldt for å arbeide mot polske interesser.

EPP, S&D, de liberale, de grønne og de venstreradikale holdt svært like innlegg som kritiserte myndighetene i Polen og støttet Kommisjonens handlemåte. Man viste til at Kommisjonen har en naturlig rolle i å peke på traktatbrudd eller manglende oppfylling av felles regelverk for statsstøtte eller kjemikalier.

Det burde derfor være like naturlig at Kommisjonen har en rolle i å peke på brudd på grunnleggende verdier som i tillegg er fundamentale for at EU og det indre markedet skal fungere. Kritikken gjelder prinsipper som alle EU-land har sluttet seg til.

 De nevnte fem gruppene hadde oppnådd enighet om et felles resolusjonsforslag. Dette ble vedtatt med 510 stemmer for. Polske myndigheter blir oppfordret til å løse den konstitusjonelle krisen i samsvar med tilrådingene fra Venezia-kommisjonen og Europakommisjonen.

Situasjonen i Tyrkia

Plenumssesjonen diskuterte også situasjonen i Tyrkia etter kuppforsøket i sommer. Høyrepresentant Federicia Mogherini fra EU utenrikstjeneste EEAS, kommissær Johannes Hahn og en delegasjon fra EP med parlamentspresident Schulz i spissen har alle nylig besøkt landet.

Mogherini la vekt på verdien av parlamentarisk diplomati og takket for Europaparlamentets bidrag. Møtene i Ankara hadde vært preget av en åpen og ærlig dialog. Hun hadde med en gang tatt avstand fra kuppforsøket, bla på sosiale media. Tyrkia har rett til å straffeforfølge de som sto bak kuppet, men dette må skje med respekt for menneskerettigheter og rettferdig domstolsbehandling.

Hun hadde bedt Tyrkia ha nær kontakt med Europarådet om dette, og sa dette også er noe EEAS drøfter med Europarådet. Denne dialogen kan hjelpe Tyrkia i en vanskelig situasjon. EU og Tyrkia må snakke mer med hverandre og mindre om hverandre.

I debatten etterpå var det stort sett enighet om å fordømme kuppforsøket. 

Det ble gjennomgående uttrykt støtte til det tyrkiske folket og vist til at Tyrkia er mer enn Erdogan. Men kuppforsøket gir ikke blankofullmakt til å heve seg over rettsstatsprinsipper eller til å fjerne all opposisjon. Det ble også vist til urimelig press fra tyrkiske myndigheter mot tyrkisk opposisjon i EU-land. I spørsmålet om medlemskap eller visumfrihet bør EU legge vekt på fastsette åpne kriterier og fakta. EU bør også stille de samme kravene til Tyrkia (som kandidatland) som til EU-medlemsland for eksempel når det gjelder rettsstat.

Enkelte kommenterte at gruppene som kritiserte at utviklingen i Polen sto på EPs dagsorden, hadde ikke hadde de samme motforestillingene mot å kaste seg inn i den etterfølgende Tyrkia-debatten.

Representanter fra de to gruppene lengst til høyre og enkelte andre skilte seg ut ved å slå fast at Tyrkia ikke har noe i EU å gjøre, og at medlemskapsprosessen må avsluttes. EUs nåværende Tyrkiapolitikk ble omtalt som smøring.

 «Business as usual»

Diskusjonene om EUs fremtid forhindrer ikke at det konkrete lovarbeidet fortsetter. Plenums-sesjonen behandlet en lang rekke viktige saker som det ikke er plass til å komme nærmere inn på her:

• Kommisjonær Vestager fikk bred støtte fra parlamentarikerne for Kommisjonens dom om at Irland må kreve tilbake «den ulovlige støtten» på 13 milliarder euro som ble gitt til Apple i form av skattefordeler i perioden 2003 - 2014.
• Undersøkelseskomiteen som gransker påstått fusk med utslippsmålinger i bilindustrien, er ferdig med sin første fase. Sluttrapporten skal være ferdig våren 2017.
• En uttalelse mot sosial dumping i medlemslandene ble vedtatt med større flertall enn antatt på forhånd (458 for, 199 mot).
• EP oppfordret medlemslandene til å oppfylle løftene om å akseptere flyktninger som blir relokalisert fra Hellas og Italia. Man forkastet Kommisjonens forslag om å bruke 54.000 plasser i denne relokaliseringsmekanismen til istedenfor å gjenbosette syriske flyktninger fra Tyrkia i EU. EP ønsker ikke at relokalisering mellom EU-land blandes sammen med gjenbosetting, der ikke–medlemslandet Tyrkia inngår.
• Plenumssesjonen sluttet seg til Kommisjonens forslag om å innføre et standardformat for et europeisk reisedokument som skal sette fart i prosessen med tilbakesending av borgere fra tredjeland som har oppholdt seg ulovlig i EU. EP oppfordrer EU om å bruke det harmoniserte reisedokumentet innenfor rammen av EUs avtaler med tredjeland om tilbaketakelse.
• EP godkjente en avtale om tollfri adgang til EU for produkter fra Namibia, Mosambik, Botswana, Swaziland og Lesotho, mens Sør-Afrika får forbedret markedsadgang.