Blir valget annerledes denne gangen?

22. til 25. mai er det valg til Europaparlamentet. Den offisielle informasjonskampanjen proklamerer at denne gang er det annerledes. Stemmer dette? 

Dette er andre artikkel i en serie om valget til Europaparlamentet i slutten av mai. Ambassaderåd Eli Jonsvik ved Norges delegasjon til EU i Brussel følger arbeidet i Europaparlamentet. Her er hennes rapport – én måned før valget:

Direkte valg
Europaparlamentet er den eneste EU-institusjonen som er direkte valgt. Det er fem år siden forrige valg. Over 400 millioner EU-borgere i EUs 28 medlemsland har stemmerett i valget på 751 parlamentsmedlemmer.

Noen endringer de siste årene peker i retning av at det blir annerledes enn sist gang. Europaparlamentet har formelt fått betydelig mer makt og innflytelse etter at Lisboatraktaten ble vedtatt. Sammen med Rådet for den europeiske union er Europaparlamentet lovgiver for mer enn 95 prosent av rettsaktene som behandles.

Tidligere vedtok Europaparlamentet hovedsakelig lovgivning som gjaldt fri bevegelse for personer, varer, tjenester og kapital, beskyttelse av miljøet og forbrukersaker. Nå er parlamentets samtykke også nødvendig når det gjelder lovgivning på områder som energi, fiskeri, landbruk, turisme, kontroll ved EUs ytre grense og politisamarbeid.

Europarlamentet kan avsette Europakommisjonen
Ifølge Lisboatraktaten, som trådte i kraft 1. desember 2009, skal det tas hensyn til valgresultatet når Rådet for den europeiske union kommer med forslag til ny president for Europakommisjonen. De nye parlamentsmedlemmene skal godkjenne Europakommisjonens president og de øvrige kommissærene i kollegiet. Europaparlamentet kan avsette Europakommisjonen som helhet.

I tillegg vedtar Europaparlamentet EUs årlige budsjett sammen med Rådet for den europeiske union. Europaparlamentet kan påvirke budsjettet i drøftingene med Rådet for den europeiske union, og noen endringer blir gjort. Men hvis det ikke er oppnådd enighet i tide, tør ikke Europaparlamentet blokkere det nye budsjettet og har så langt endt opp med å si et nølende ja likevel.

Noe er som før
Samtidig er det andre elementer som ikke peker i retning av at så mye har forandret seg. Europakommisjonen har fortsatt formell enerett til å fremme forslag til lovgivning. Det forhindrer imidlertid ikke at Europaparlamentet kommer med innspill til lover og forskrifter. I hvilken grad Europakommisjonen tar hensyn til dette, varierer med saksfeltene.

Et argument mot at dette valget er annerledes, er at Europaparlamentet har svært liten innflytelse på det som etter manges mening er viktigst i EU: økonomi og finans. De største medlemslandene bestemmer i stor grad hva som skjer i Europa og får gjennom sitt syn i Rådet for den europeiske union. Finanskrisen har ført til opprettelse av en rekke mellomstatlige mekanismer. Disse er ikke omtalt i Lisboatraktaten, og Europaparlamentet blir holdt utenfor.

Dessuten, ved presidentvalget må ikke Rådet for den europeiske union begrense seg til kandidatene fra de politiske gruppene i Europaparlamentet, men kan foreslå helt andre kandidater.

Tilleggskvoter til de små landene
Alle parlamentsmedlemmene står på valg. Vanligvis skiftes mellom en tredjedel og halvparten ut. Valgsystemet fastsettes av hvert enkelt medlemsland, men enkelte viktige prinsipper er felles. Man står fritt til å velge valgdato innenfor perioden 22-25. mai, men i prinsippet skal opptellingen foregå samtidig i alle landene. Valgene til Europaparlamentet holdes ofte sammen med andre valg i medlemslandene.  Det er direkte valg med allmenn stemmerett (minimumsalder er 18 år unntatt i Østerrike der den er 16) og forholdstallsvalg. Mandatfordelingen er fastsatt med utgangspunkt i medlemslandenes folketall, men de små landene har tilleggskvoter. Tyskland har flest mandater (96), fulgt av Frankrike (74), Storbritannia og Italia (begge 73).  Estland, Kypros, Luxembourg og Malta har færrest mandater med 6 hver.

Sju politiske grupper
Når medlemmene er valgt, organiserer de seg ikke etter hvilket land de kommer fra, men i politiske grupper. I enkelte tilfeller tilsvarer gruppene europeiske politiske partier, i andre tilfeller allianser. I plenumsalen sitter medlemmene etter gruppetilhørighet, rangert etter en høyre-venstreskala. De politiske gruppene i dagens parlament representerer mer enn 160 nasjonale partier. Det er ikke alltid opplagt hvilken gruppe et nasjonalt parti ligger nærmest, og det forekommer skifte av gruppetilhørighet under mandatperioden. En del parlamentsmedlemmer er gruppeløse. De politiske gruppene har mye makt og ressurser. Det formelle kravet for å kunne danne en politisk gruppe, er at gruppemedlemmene deler politisk tilhørighet og omfatter minst 25 medlemmer fra en fjerdedel av medlemslandene, det vil si sju land.

I det nåværende Europaparlamentet er det følgende sju politiske grupper, rangert etter størrelse:

• Group of the European People’s Party (EPP). Tilsvarer det europeiske partiet EPP. Høyre er norsk medlem.
• Progressive Alliance of Socialists and Democrats (S&D). Tilsvarer i svært stor grad det europeiske sosialdemokratiske partiet PES der Arbeiderpartiet er medlem.
• Group of the Alliance of Liberals and Democrats for Europe (ALDE). Her er for eksempel både det svenske Folkpartiet og Centerpartiet med.
• The Greens – European Free Alliance (Greens-EFA). Her inngår selvfølgelig grønne partier, men også det danske Socialistisk Folkeparti og det svenske Piratpartiet.
• European Conservatives and Reformists (ECR). EU-skeptisk. Drøyt halvparten utgjøres av de britiske konservative, ellers en del polske og tsjekkiske representanter og enkeltrepresentanter fra andre land. 
• European United Left –Nordic Green Left (GUE/NGL). EU-skeptisk. Det omfatter blant annet danske Folkebevægelsen mot EU og svenske Vänsterpartiet.
• Europe of Freedom and Democracy (EFD). EU-skeptisk. Britiske UK Indipendence Party (UKIP), italienske representanter fra Lega Nord, enkeltrepresentanter fra andre land, inkludert Dansk Folkeparti og Sannfinnene.

Etter valget treffes de nyvalgte parlamentsmedlemmene og samles etter politisk tilhørighet. Det forventes at de offisielle politiske gruppene som dannes vil være klare i løpet av juni. Deretter skal det nye Europaparlamentet konstitueres i løpet av to plenumssesjoner i juli i Strasbourg.

Sprikende prognoser
Prognosene for det kommende valget florerer. De bygger delvis på meningsmålinger om valget i de største medlemslandene. Disse suppleres med projeksjoner ut fra generelle partisympatier i de øvrige landene, med korreksjoner for antatt større preferanse for ytterpartiene ved Europa-valg enn ellers. Tallene spriker en del. Til tross for den betydelige usikkerheten har tendensen over flere måneder vært at de to største grupperingene sentrum-høyre (EPP) og sentrum-venstre (S&D) fortsetter å ha flertall til sammen og blir omtrent jevnstore. Noen målinger angir at S&D har overvunnet det dårlige valget i 2009 og nå ligger et hestehode foran EPP, mens flere mener at EPP fortsatt vil være størst. Både de liberale og de grønne antas å gå tilbake i forhold til forrige valg i 2009, mens den venstreradikale sammenslutningen (GUE/NGL) sannsynligvis vil øke. Det totale antallet euroskeptiske parlamentsmedlemmer antas å stige. I dette tallet tar man imidlertid med kritikere både fra høyre- og venstresiden, og hittil er det knapt noen tegn til samarbeid mellom disse grupperingene. I tillegg kommer det at en del av de EU-skeptiske gruppene er vanskelige å plassere langs en høyre-venstre-akse.

Den største usikkerhetsfaktoren er fortsatt valgdeltakelsen. Den har sunket jevnt fra 61,99 % i 1979 til 43,4 % i 2009. Dette har fått mange til å stille spørsmål ved hvor representativt Europaparlamentet er.  

Medvind for skeptikerne
Euroskeptikere av ulike kulører antas å gjøre et godt valg. Størst medieoppmerksomhet får det franske Front National med Marine Le Pen. Le Pen sitter også i dag i Europaparlamentet, men er ikke med i noen av de politiske gruppedannelsene. Ambisjonen hennes er å samle tilstrekkelig oppslutning til at sammenslutningen European Alliance for Freedom blir en politisk gruppering. Det østerrikske frihetspartiet er med i alliansen, og dialogen med Geert Wilders frihetsparti i Nederland er god. Det søkes kontakt med en rekke andre partier, inkludert Lega Nord i Italia, Sverigedemokraterna og Sannfinnene. Derimot har le Pen eksplisitt sagt at greske Gyllent daggry og det ungarske Jobbik ikke er aktuelle partnere. Le Pen legger stor vekt på å fremheve verdier som patriotisme og frihet, uten å ville plassere seg på en høyre-venstre-skala. Selve valgmanifestet til alliansen ville kunne appellere til en bred krets av euroskeptikere. Det britiske United Kingdom Independence Party (UKIP) har hittil tatt avstand fra samarbeid med alliansen. UKIP utgjør i dag hovedtyngden i parlamentsgrupperingen EFD. Le Pen skal også ha vært i kontakt med partiene i grupperingen ECR, der det britiske konservative partiet inngår. Til sammen antas det at disse partiene vil få betydelig økt oppslutning i kommende valg. Samtidig er det langt fra sikkert at det blir plass til hele tre politiske grupperinger til høyre for den største konservative gruppen EPP. 

Også protestpartier som regnes for å tilhøre venstresiden synes å være i fremgang, særlig i land som har vært rammet av finanskrisen. Enkelte analyser hevder at disse vil få flere representanter enn de høyrepopulistiske partiene.  Fortsatt er det betydelig usikkerhet om hvor enkelte av partiene vil velge å plassere seg, særlig de italienske. Likevel er konklusjonen at med mindre det skjer noe helt uventet, vil neste Europaparlament fortsatt ha et flertall fra sentrum-høyre og sentrum-venstre. 

Følg med på de siste valgprognosene fra PollWatch2014.

Les flere artikler i EU-delegasjonens serie om valget til Europaparlamentet:

• Artikkel nr. 1: Savner en generasjon i europeisk politikk