Når valget nå er gjennomført – hva skjer?

Europaparlamentsvalget er gjennomført, men flere spørsmål er fortsatt uavklart. Hvor mange politiske grupper blir i Europaparlamentet, og hvem blir ny kommisjonspresident?

Dette er femte artikkel i en serie om valget til Europaparlamentet. I tiden før valget publiserte vi ulike artikler som tok for seg forskjellige sider ved valget. Du finner lenker til de fire første artiklene i serien nederst i denne artikkelen.

Umiddelbart etter Europaparlamentsvalget er sammensetningen av de politiske gruppene i parlamentet et av spørsmålene som først dukker opp. Europaparlamentarikerne stiller til valg på nasjonale lister. I Europaparlamentet er de organisert i politiske grupper, ikke nasjonale. I det nåværende parlamentet er det sju politiske grupper. Det knytter seg stor spenning til hvor mange, og hvilke, politiske grupper det blir i det nye Europaparlamentet. De politiske gruppene spiller en avgjørende rolle i Europaparlamentets arbeid. Verv og økonomiske tilskudd fordeles etter gruppetilhørighet. Oppnevning av saksordførere skjer også på grunnlag av gruppetilhørighet, disse personene påvirker ofte utfallet av sakene. Forhandlinger mellom de politiske gruppene er også avgjørende for det daglige politiske arbeidet. De uavhengige representantene har liten innflytelse på sakene.

For en del nasjonale partier er det innlysende hvilken av de politiske gruppene man tilhører, men for andre er det ingen klar sammenheng. Alle gruppene vil prøve å trekke til seg nye representanter. Det er særlig stor interesse for hvor mange grupper det blir til høyre for Det europeiske folkepartiet (EPP). Det er teoretisk mulig at det kan bli tre slike grupperinger, men ikke sikkert. Minimumskravet til å danne en gruppe er 25 representanter fra sju land. Kravet til medlemsantall vil være lettere å tilfredsstille enn antall medlemsland, og gruppene konkurrerer til en viss grad om de samme partiene. Dermed vil også små partier kunne ha stor betydning for gruppedannelsen. Både for nasjonale partier og for gruppene handler det både om politiske signaler og om påvirkningsmuligheter. Dansk Folkeparti og Sannfinnene vil kunne sende et signal om å bevege seg noe mer mot sentrum ved å skifte gruppe fra det nåværende Gruppen for europeisk frihet og demokrati (EFD), der britiske UKIP dominerer, til Gruppen av europeiske konservative og reformister (ECR), der de britiske konservative hører til. Sammensetningen av de politiske gruppene vil ikke være endelig klar før det nye Europaparlamentet konstituerer seg 1. juli.

Det er mulig både for nasjonale partier og enkeltrepresentanter å skifte politisk gruppe i løpet av valgperioden, dette har også skjedd i praksis. 

Sterkt varierende fremmøte
Valgdeltakelsen anslås til 43,09 %, så vidt høyere enn ved forrige valg. Det betyr at tidligere tilbakegang har stagnert, men vitner ikke om at Europas innbyggere har et nært forhold til europeiske institusjoner. Stor variasjon mellom landene. Ser man bort fra land med pliktig stemmegiving ligger Italia høyest med 60%, Slovakia lavest med 13%.

Intern sammensetning
I tillegg til hvilke politiske grupper som blir dannet, blir det også interessant å studere den nye interne sammensetningen av dem. Tyskland (96), Frankrike (74), UK (73) og Italia (73) har de fleste mandatene. Valgresultatene der vil påvirke den politiske profilen internt i de politiske gruppene. Tyskland blir størst i EPP og nr. 2 hos Sosialdemokratene (S&D), etter Italia i S&D. I det liberale ALDE vil nederlendere få mye større tyngde og erstatte briter og tyskere. Dette kan muligens føre til gruppebytte for andre partier.  

Mulig «storkoalisjon» mellom moderate konservative (EPP) og sosialdemokratene (S&D)?Europaparlamentets beslutninger dannes ved simpelt flertall, det vil si minimum 376 mandater. De to største partigruppene EPP og S&D har til sammen flertall med omtrent 398 mandater. Tatt i betraktning at det kan forekomme enkelte avhoppere, vil det i praksis også være ønskelig å ha med minst en partigruppe til. Ingen flertall uten enten EPP eller S&D vil være tenkelige.  Hver for seg har EPP og S&D mulighet til å danne andre flertall. For EPP vil det da være nødvendig å samarbeide med både det liberale ALDE og flere av/alle de konservative gruppene til høyre for EPP. S&D vil evt. trenge støtte (både)fra de venstreradikale og fra ALDE eller de grønne. Hvor de grønne skal plasseres på aksen høyre – venstre kan det være delte meninger om, men på aksen føderalister - euroskeptikere regnes også den grønne gruppen med til de eurovennlige. 

Utenom valgkamptid blir den konstruktive atmosfæren i Europaparlamentet ofte rost. Viljen til å finne fram til størst mulig flertall blir understreket, også representanter for den venstreradikale gruppen har påpekt at det har vist seg mulig å oppnå enighet i enkelte saker på tvers av partigrensene. Parlamentet er klar over at innflytelsen i EU-maskineriet øker jo større flertallet avgjørelsene har bak seg. Vil dette kunne fortsette i det nye parlamentet? Ikke alle er overbeviste. Det er tegn som tyder på at EPP og S&D, eventuelt sammen med ALDE, vil samarbeide svært tett i det nye parlamentet for å sikre seg mot innflytelse fra mer EU-skeptiske grupper. Den første utfordringen for en slik storkoalisjon blir valget av ny president for Europakommisjonen.

Valg av president for Kommisjonen.
Etter at nytt Europaparlament er valgt, skal det velges ny president for Europakommisjonen (etter Barroso). Dette er første presidentvalg etter at Lisboatraktaten trådte i kraft. Traktaten slår fast at Det europeiske råd (medlemsstatenes stats- og regjeringssjefer) skal ta hensyn til Europaparlamentsvalget når presidenten skal velges. Institusjonskampen om hvordan dette skal tolkes, pågår for fullt. Med enkelte unntak (særlig Tyskland), synes dette å ha vært måtelig interessant for velgerne. Mediaomtalen av Europaparlamentsvalget har imidlertid økt. Fem av de politiske gruppene i parlamentet har fremmet egne presidentkandidater, og flertallet i Europaparlamentet mener at presidenten bør være den av disse som har bredest oppslutning. De fleste av regjeringssjefene har unnlatt å kommentere dette. Til å begynne med ble de politiske gruppenes syn neppe tatt særlig alvorlig. Etter hvert har det oppstått et visst dilemma. Presidentkandidatenes deltakelse i valgkampen og debattene dem imellom har ført til at en del av velgerne ser en direkte sammenheng mellom valget til Europaparlament og valg av kommisjonspresident. Denne prosessen, som ble initiert av Europaparlamentet, har fått en viss egentyngde. Å fravike de oppstilte kandidatene kan av noen bli oppfattet som udemokratisk. Men nettopp fordi prosedyren er ny, vil endel regjeringssjefer ha ekstra klare motforestillinger mot å gi sin tilslutning til en ny tradisjon om at heretter er det Europaparlamentet som avgjør. Noen kommentatorer mener at flertallet i Det europeiske råd til nød kan akseptere Juncker for å holde kruttet tørt til de andre posisjonene som skal besettes. Uansett tolkning er det klart at valgresultatet vil påvirke hvem som blir ny president for Kommisjonen. 

Møtes allerede tirsdag
Etter parlamentsvalget blir det et møte om morgenen allerede 27. mai der Europaparlamentets president og de nåværende politiske gruppelederne vil evaluere resultatet. Uttalelser valgnatten kan tyde på at det er duket til kamp om hva flertallet i Europaparlamentet vil mene. Riktig nok er det moderat konservative EPP fortsatt største gruppe i Europaparlamentet, men oppslutningen har gått tilbake. Og enkelte konservative partier til høyre for EPP ønsker ikke å støtte Jean-Claude Juncker, som betraktes som føderalist. Det er ikke utenkelig at den sosialdemokratiske kandidaten Martin Schulz vil prøve å skape et flertall i EP bak seg selv. Han har gjort en god personlig valgkamp i Tyskland. Men i likhet med de liberales kandidat Guy Verhoefstadt, regnes også Schulz som føderalist.

Parlamentspresidenten vil deretter informere presidenten for Det europeiske råd om konsultasjonene, forut for den uformelle middagen i Det europeiske råd (stats- og regjeringssjefene) senere samme dag der valg av Kommisjonspresident er en av sakene som vil bli diskutert. I følge van Rompuy er det den videre prosessen som skal diskuteres der, det er for tidlig å snakke om navn.

De politiske gruppene i Europaparlamentet konstituerer seg i løpet av juni. Møtet i Det europeiske råd 26-27. juni skal etter planen resultere i et kandidatforslag som fremmes til Europaparlamentet. På den første plenumssesjonen i det nye Europaparlamentet 1-3. juli skal parlamentet konstituere seg, da blir også det offisielle resultatet av Europaparlamentsvalget kunngjort. På neste plenumssesjon 14-17. juli blir det avstemning i Europaparlamentet om president til Kommisjonen. Hvis Rådets forslag får flertall (minst 376 stemmer), er saken avgjort. Hvis ikke, må Rådet fremme nytt forslag innen en måned. Ny avstemning kan da tidligst skje på Europaparlamentets plenumssesjon 15-18. september. Nye runder er også mulig.

Det er en viss sannsynlighet for at både Europaparlamentet og Det europeiske råd vil stå på sitt i en eller flere innledende runder, slik at prosessen vil kunne ta noe tid. Likevel vil neppe noen av partene ønske å lamme EU-systemet i lengden. En rekke mulige kandidatnavn nevnes i media, også flere nordiske. 

EU-skeptiske partiers påvirkningsmuligheter
EU-skeptiske partier har seilt i medvind. Den store mediaoppmerksomheten de har oppnådd, kan gi inntrykk av en grunnleggende kursendring fra europeiske velgeres side. En slik analyse er det neppe grunnlag for. De fleste av disse partiene har vært representert i Europaparlamentet i flere valgperioder. Det nye er at flere av partiene har hatt fremgang samtidig. I Nord-Europa, Frankrike og Storbritannia gjelder dette immigrasjons- og innvandringsskeptiske partier, sør i Europa reagerer venstreradikale partier på håndteringen av finanskrisen. Som det fremgår ovenfor vil flertallet i Europaparlamentet fortsatt utgjøres av sentrum-høyre og sentrum-venstre.   Hittil har det ikke vært tegn til samarbeid mellom de høyreorienterte integrasjonsskeptiske gruppene og de som er venstreorienterte. 

Hva skjer videre?
2014 er rikt på begivenheter i EU-maskineriet.

Europakommisjonen
Etter at Kommisjonspresidenten er valgt, kan Rådet bli enige om listen over nye kommissærer. Kommissærene foreslås av de enkelte medlemslandene, og prosessen starter i løpet av sommeren. I perioden juli-september skal medlemslandene (Rådet) utpeke kandidater til kommissærposter. Den samlete kommissærlisten skal vedtas i Rådet. Listen skal godkjennes av den nye kommisjonspresidenten. Kommissærene har ansvar for hver sine fagområder, og kommissærkandidatene må gjennom høringer i de respektive komiteene i Europaparlamentet. Hver komite bestemmer seg for om de kan støtte kandidaten. Deretter skal Europaparlamentet godkjenne Kommisjonslisten som helhet, inkludert Høyrepresentanten for utenrikssaker, og Kommisjonens arbeidsprogram. Tidsplanen er at den nye Kommisjonen bekreftes av Europaparlamentet i løpet av oktober og kan tiltre 1. november. Den nåværende Kommisjonens mandat utløper 31. oktober, men det har tidligere vært nødvendig å forlenge mandatet. Europaparlamentets bekreftelse av Kommisjonen er ingen sandpåstrøing. Formelt kan Europaparlamentet ikke stoppe utnevnelsen av en enkel kommissær, men kan blokkere hele Kommisjonen. I praksis har Europaparlamentet nærmest gjort tradisjon av å forkaste en eller flere av kandidatene. Dette skjedde både for Barroso I (2004-2009) og Barroso II (2009-2014). Barroso II-kommisjonen ble følgelig ikke godkjent før 9. februar 2010.

Også presidenten for Det europeiske råd (etterfølger etter van Rompuy) skal utnevnes i løpet av høsten, mandatet utløper 31.desember. Her har Europaparlamentet ingen rolle.

Alle disse stillingene, og flere til, inngår i en pakke der det må tas hensyn til partipolitisk tilhørighet, geografisk fordeling og muligens kjønn. En rekke navn, også flere nordiske, er kastet inn i debatten allerede, og flere vil nok dukke opp. Samtaler mellom hovedsteder vil nok spille en større rolle enn møter i Brussel. 

Oppdaterte valgresultater på Europarlamentets nettsider

 

Artikkel nr. 1: Savner en generasjon i europeisk politikk

Artikkel nr. 2: Blir valget annerledes denne gangen?

Artikkel nr. 3: Stemmer belgiske politikere inn i Europaparlamentet

Artikkel nr. 4: – Jeg er i kampanjemodus