Det nyvalgte Europaparlamentets første plenumssesjon

Første plenumsmøte for det nyvalgte Europaparlamentet (EP) ble avholdt i Strasbourg 1-3. juli. Bruker vi avstandslinser, har vi sett det meste før. Til noens glede, andres sorg. Ambassaderåd Eli Jonsvik rapporterer.

Sentrum-høyre og sentrum-venstre har fortsatt flertall, det er de samme sju politiske gruppene, og Martin Schulz er gjenvalgt som president. Skifter vi blikket til den nærsynte delen av brilleglasset, kommer interessante detaljer fram. Styrkeforholdet mellom de politiske gruppene i Europaparlamentet er delvis forandret, og det har vært bevegelser internt. 

Under åpningen av sesjonen var salen nesten fullsatt. Under spillingen av Europahymnen fulgte nesten alle parlamentsmedlemmene sedvanen med å reise seg. Medlemmene fra det britiske United Kingdom Independence Party (UKIP) snudde derimot ryggen til, mens medlemmene av det franske Front National valgte å bli sittende. Hensikten var å markere den manglende legitimiteten til Europahymnen.

Presidentvalget
Ved valget til president for Europaparlamentet for første halvdel av femårsperioden var det fire kandidater. Martin Schulz fra sosialdemokratene fikk flertall av avgitte stemmer og ble valgt allerede i første valgomgang med 409 stemmer av totalt 612 gyldige stemmer. Marginen til minimumskravet på 50% +1 av gyldige stemmer, det vil si 307, var dermed klar. Utfallet var ikke overraskende, på forhånd var det inngått enighet mellom de moderat konservative (EPP), sosialdemokratene (S&D) og de liberale (ALDE) om å stemme på Schulz. Siden presidentvalget er hemmelig og gir mulighet for å fravike partidisiplin, var det likevel en viss spenning knyttet til stemmetallene. Av de øvrige kandidatene fikk kandidaten fra de konservative i ECR 101 stemmer, det vil si klart fler enn den egne gruppen på 70, mens den venstreradikale og den grønne kandidaten fikk 51 stemmer hver, det vil si bare den egne gruppens stemmer.  101 stemmer var ugyldige/blanke. Dette er første gang en parlamentspresident er gjenvalgt. På en improvisert pressekonferanse viste Schulz en viss ydmykhet og takket for tilliten. Han mente at valgresultatet var oppmuntrende og viste en overveldende overvekt av demokratiske og proeuropeiske medlemmer. Holdningene kunne være forskjellige, men Europaparlamentets evne til lovgivning ville være stor. Videre mente Schulz at de gruppene som støttet ham og ikke stilte motkandidat, også ville støtte Juncker under Europaparlamentets valg av president til Det europeiske råd 15. juli. I dette valget er minimumskravet høyere: 50 % av parlamentsmedlemmene, det vil si 376 stemmer.

Forut for valget fikk kandidatene fem minutter hver til å presentere sitt program. Her kom skillelinjene fram. Den konservative kandidaten fra ECR tok opp at valget syntes å være oppgjort på forhånd, og karakteriserte dette som «shoddy, shady and shameful». Den venstreradikale fra GUE/NGL understreket at frihet også er frihet fra gjeld. Han angrep de beske tiltakene fra Troikaen og oppfordret parlamentarikerne til å lytte til velgerne, ikke eliten. Appellen gjaldt særlig kollegaer fra landene i sør. Den grønne kandidaten var eneste kvinne og understreket at Europaparlamentets stemme burde være parlamentets, ikke hovedstedenes politiske partiers. Samtidig strakk hun ut en hånd til Schulz og sa seg enig i hans utsagn i en nylig tale: Demokrati kan ikke forhandles eller begrenses. Schulz la vekt på at Europaparlamentet er et lovgivningskammer. Ingen enkeltgrupper har majoritet, det er slik velgerne vil ha det. Derfor er samarbeid nødvendig og forskjellige politiske strømninger må inkluderes. Under forrige parlamentsperiode ble det oppnådd at det ikke lenger er et hierarki mellom de europeiske institusjonene, dette var han stolt over å ha bidradd til.

Europaparlamentet valgte også 14 visepresidenter. Tidligere kommissær Olli Rehn er eneste nordiske. Halvparten av parlamentsmedlemmene er nye. Kvinneandelen har økt svakt fra 35 til 37 %.

Parlamentets politiske grupper
På forhånd har det vært stor interesse knyttet til hvilke politiske grupper det nye Europaparlamentet ville bestå av. Første omgang av denne prosessen er nå ferdig, selv om forholdene kan forandres i løpet av parlamentsperioden. Europaparlamentet består av de samme sju politiske gruppene som før. Tvilen om det var plass til tre grupper til høyre for de moderat konservative i EPP viste seg å være begrunnet. Minstekravet til å danne en gruppe er 25 medlemmer fra sju medlemsland.

Valgvinneren Farage/UKIP klarte såvidt å fortsette sin gruppe ved hjelp av nykomlingene fra den italienske femstjernersbevegelsen. Kostnaden er at Farage må dele gruppeledervervet med italienske Borelli. Gruppen har tilføyd «direct» i navnet sitt og heter nå European Foundation for Direct Democracy, EFDD. Beppe Grillos folk vurderte også å slutte seg til enten de grønne eller til EPP. De andre medlemslandene i EFDD er representert med en eller få representanter hver, så gruppens fremtid er sårbar. Le Pen/Front National og meningsfeller i Nederland, Østerrike og Belgia klarte ikke å danne den gruppen de hadde regnet med. Dels skyldes det at enkelte forventete samarbeidspartier ikke ble innvalgt, dels at enkelte partier valgte andre grupper. Sverigedemokraterna var på forhånd ansett som en sannsynlig partner, men gikk et skritt nærmere midten og endte i EFDD.

Det danske Folkepartiet og Sannfinnene valgte samme taktikk og beveget seg på sin side fra EFD til ECR. Det tyske AfD har også sluttet seg til. ECR har gått forbi de liberale i ALDE og er nå Europaparlamentets tredje største parti. De britiske konservative har ikke flertall i ECR, men er så vidt større enn den polske gruppen. De venstreradikale i GUE/NGL gjorde et godt valg i enkelte land og har nå flere parlamentsmedlemmer enn de grønne.  Gruppen favner bredere enn tidligere. Tilsiget har særlig kommet fra grupper som ønsker et annet EU, ikke å legge ned EU.

De gruppeløse har økt i antall og omfatter foruten Le Pen med sine allierte også partier som ikke ble ansett som stuerene nok av noen politiske grupper: det ungarske Jobbik, det greske Gyllent Daggry, de tyske nynazistene og det polske KNP. Enkelte andre partier/representanter har også valgt å stå som uavhengige, bla det tyske satirepartiet. 

Debatt om konklusjonene under møtet i Det europeiske råd (DER) 26-27.juni.
President van Rompuy, startet sitt innlegg med å vise til markeringene i Ypres under starten av toppmøtet og til 1. verdenskrig som bakteppe for at EU ble dannet. Han rådet Europaparlamentet til ikke å blande seg bort i ting man ikke hadde noe med, men å spille sin rolle i henhold til Lisboatraktaten. Ellers redegjorde han for de fem prioriteringene som DER vedtok. 

Kommisjonens president Barroso understreket at man ikke kan gjøre fremskritt i Europa uten demokrati og karakteriserte Europaparlamentet som demokratiets høyborg. Dermed hvilte det et stort ansvar på parlamentsmedlemmene.

EPPs nye gruppeleder, den tyske Weber, valgte å trekke opp noen generelle linjer i sin første tale. Han minnet om tidligere ufred i Europa og jernteppet som delte kontinentet. Selv mente han å tilhøre første generasjon som har levet under frihet og demokrati. Parlamentsvalget var i hovedsak proeuropeisk. Også Ukraina hadde valgt Europa. Van Rompuy ble takket for nominasjonen av Juncker. EPP ønsket ingen institusjonell kamp. Befolkningen i Europa hadde fått presentert program og personer. Det var en logisk sammenheng mellom demokrati og parlamentets rolle: Viktige beslutninger må først legges fram for Parlamentet. EPP var også opptatt av respekt for det nasjonale nivå og var åpne for reformer og endring.

Fra S&D holdt den nye gruppelederen, italienske Pitella, også sin første tale. Han uttrykte håp om givende samarbeid med de andre politiske gruppene og president Schulz. Hovedoppgaven var nå å øke befolkningens tillit. Nominasjonen av Juncker ble betegnet som en seier for demokratiet. På samme måte som i spill som fotball var EU avhengig av alles deltakelse. Det europeiske råd bør være mer fleksibelt, bruke alle muligheter.

Også ECR hadde en ny gruppeleder, britiske Kamall. Han understreket at ECR nå var Europaparlamentets tredje største gruppe. Parlamentsvalget viste at Europa kan ikke fortsette som nå. ECRs mål var hverken mer Europa eller ikke noe Europa, men et bedre Europa. Man måtte møte fremtidens utfordringer til 2050, ikke gårsdagens fra 1950. Sett for mye av gårdagens politikk hittil. La oss avvise bakrommene og personlige fordeler – et europaparlament for toleranse og åpenhet. ECR ville samarbeide basert på konkrete saker og holdninger, også med Juncker og Kommisjonen hvis programmet var bra. Konklusjonene fra Det europeiske råd ble hilst velkommen. ECR ønsket et fleksibelt Europa basert på nasjonalstatene.

ALDEs gruppeleder, belgiske Verhofstadt, forsto ikke kritikken mot nominasjonen av Juncker og mente at prosedyren som ble brukt var den samme som i det britiske parlamentet. Nå var oppgaven for Juncker å samle et flertall i Europaparlamentet bak seg.  ECRs insistering på mindre integrering og euro var ikke endring, men konservativt, status quo. I tiden framover måtte Europakommisjonen endre sitt forhold til Europaparlamentet, ikke begrense seg til å holde et innlegg i Europaparlamentet for så å gjennomføre Det europeiske råds vilje. Både finansiell nøysomhet og vekst var nødvendig. Verhofstadt håpet på en kommisjon som brukte sin rett til forslag hver gang Europaparlamentet ba om det.

GUE/NGLs gruppeleder, tyske Gabi Zimmer ønsket å være stemmen til dem som led mest under krisen. Hun mente det var kritikkverdig at grunntrekkene i konklusjonene fra Det europeiske råd var å fortsette som før. Men velgerne hadde sagt sitt. GUE/NGL etterlyste konkrete svar, ikke tomme fraser om problemer som arbeidsløsheten for ungdom. Videre ville man arbeide for endring av frihandelsavtalene. GUE/NGL var eneste gruppe med likt antall av kvinner og menn.

Den ene gruppelederen for de Grønne, tyske Rebecca Harms, etterlyste også virkelig endring, ikke bare ord. Symbolverdien av toppmøtets markering i Ypres var viktig. Men overfor Ukraina måtte EUs medlemsland vise en konsistent holdning, ikke en motsetningsfull som den Frankrike og Østerrike nettopp hadde demonstrert. For de grønne var det viktig å drive energipolitikk på en bedre måte.

EFDDs ene gruppeleder, britiske Farage, viste til at det var et privilegium at det nå var flere euroskeptikere i Europaparlamentet enn noen gang tidligere. Merkelig nok var valgtaperen Martin Schulz blitt president på nytt. Farage viste til britiske skriverier om at Juncker drikker konjakk til frokost, og at han drikker så mye kaffe at han ser gammel ut. For å beholde Storbritannia i EU må man endre traktaten slik at utlendinger ikke kan flytte fritt til Storbritannia. Han trodde ikke at Europaparlamentet ville hjelpe britene med dette.

Martine le Pen mente i sitt innlegg at de politiske gruppeledernes taler viste at de var blinde. Men selv om noen nektet å se det, var det nå en ny bølge her i Europaparlamentet.

Debatt om Italias formannskapsprogram
Italias statsminister, Matteo Renzi, gratulerte Europaparlamentet på vegne av formannskapet. Europaparlamentet hadde et stort ansvar, det var nå viktig å skape tillit og forhåpninger til europeiske institusjoner. Hvis Europa hadde tatt en «selfie» i dag ville den vise et trøtt, kjedelig ansikt. Stafettpinnen var nå overlevert fra Hellas til Italia. Her var det mye å trekke på: Perikles og Cicero, Agora og Forum, Aristoteles og Dante. Den yngre generasjonen hadde et ansvar for å fortjene arven sin.  Det var mye å diskutere når det gjaldt økonomi og finanskrisen som hadde rammet så hardt kulturelt og finansielt. Stabilitetspakten måtte også omfatte tiltak for vekst. En stor utfordring var å finne igjen den europeiske ånden, årsaken til fellesskapet. Italia trengte ikke mer EU-byråkrati, det italienske var tilstrekkelig. Italia er et land som gir EU mer enn man fikk tilbake. Renzi var stolt over å representere det partiet som fikk mest stemmer i hele Europa. Fra italiensk side hadde man tro på europeiske institusjoner. Diskusjonen fremover kunne ikke begrenses til enkelte lands krav om å endre reglene. Et Europa uten Storbritannia ville ikke være seg selv, men mindre rikt. Europa måtte være en frontfigur globalt. Det var skrekkelige tragedier ved Europas yttergrenser. Dette gjaldt ikke bare immigrasjonsspørsmål. Man måtte snu på det, den menneskelige dimensjonen var viktig. Hvis Europa ikke reagerte på overgrep for eksempel mot kvinner i andre land, var man ikke sitt ansvar bevisst og ingenting verdt. Et sterkt Europa måtte satse på utenrikspolitikken og gjøre sin stemme hørt, men også lytte. Man måtte ikke skape et Europa rettet mot den største naboen.

Kommisjonspresident Barroso lovet formannskapet støtte fra Europakommisjonen. Også han var veltalende om overgangen fra Hellas til Italia. Det var oppløftende å høre Renzis tale om reformer, det ga impulser for arbeidet videre. Det var passende at Italia understreket verdispørsmål. Fra europeisk side måtte man ikke være arrogante, men stolte over hva Europa kan gi verden. Mange ser på Europa som en bygning, men Europa er også en reise. Håpet er å kunne nyte reisen mot et sterkere og friere Europa, slik som Odyssevs gjorde.

I debatten uttrykte EPP håp om at Renzi holdt det han lovet i sitt eget land.  Det lyder rop om fleksibilitet. Nei, vi må holde på reglene. Mer tid? Hollande har allerede fått mer tid, men det er ikke sikkert at han holder løftene sine. Andre land har gjort leksene sine. Reglene er til for å holdes. Det må ikke gjøres forskjell på små og store stater. Tillit, ja vel. Men hvis en venn lover og ikke holder løftene, blir tilliten undergravet.

S&Ds (italienske) gruppeleder sa at i Twitter-form ville han beskrive Renzis innlegg for autoritativt, ambisiøst og pasjonert. Innlegget hadde ikke gjort skam på forhåpningene og var i tråd med S&D-gruppens linje: Et Europa som kan garantere hver og en arbeid og anstendig lønn, som kan få ungdommen til å drømme og tro på en fremtid. Man måtte bruke fleksibiliteten i stabilitetspakten. Innvandring var også en stor utfordring. Europa måtte handle solidarisk mot dem som ber om det.

ECR sa at resultatet fra parlamentsvalget viste at Europa må forandres. Ikke være tilbakeskuende. Håper at Renzi ser framover, da får han støtte. Poenget om å se framover mot 2050, ikke bakover mot 1950 ble gjentatt.

ALDE viste til at krisen hadde utløst anti-europeiske følelser. Stoler på at Renzi kan snu dette, slik Alberto Spinelli i sin tid gjorde seg til talsmann for. Ikke sløse bort tid slik som Berlusconi. Nøysomhet og vekst er to sider av samme mynt.

GUE/NGLs innlegg ble holdt av den nylig nevnte Spinellis datter. Europa dør av lede hvis det ikke forandres. Alt må forandres hvis man vil at et solidarisk Europa skal se dagens lys. Strukturreformer anses bare som vilkår for vekst. Alt forblir som det er, det er bare ordene som endes.  Trenger en ny "New Deal".

EFDDs innlegg ble holdt av en representant fra femstjernersbevegelsen. Han inntok en svært kritisk holdning til TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) og mente det var perverst hvis multinasjonale selskaper fikk makt til å gå mot nasjonale regjeringer. Multinasjonale selskaper skal ikke ha kontroll over luften vi puster. Femstjernersbevegelsen vil være svært opptatt av åpenhet om TTIP.

Debatten om det avgåtte greske formannskapet var temmelig tam og bar preg av at de to andre generelle politiske debattene ble prioritert.