Svar på spørsmål om utenrikstjenesteloven og bistand ved menneskehandel

Skriftlig spørsmål nr. 2373 (2022-2023)
Datert 30.05.2023

Fra representanten Dag-Inge Ulstein (KrF) til utenriksministeren:

Mener utenriksministeren at den norske konsulærtjenesten er en del av førstelinjen som skal identifisere og bistå nordmenn i utlandet som er ofre for menneskehandel og kan utenriksministeren bekrefte at utenrikstjenesteloven pålegger konsulærtjenesten en handleplikt overfor nordmenn som befinner seg i samme situasjon som den som er omtalt i dommen i H.F. med flere mot Frankrike i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen av 14. september 2022 og at avslag på slik konsulærbistand kan påklages etter denne loven?

Utenriksministerens svar:

Dersom medarbeidere i utenrikstjenesten skulle motta informasjon som gir grunn til å tro at en person er eller står i fare for å bli utsatt for grov menneskehandel, har enhver som er underlagt norsk jurisdiksjon handleplikt etter straffeloven § 196. I tilfeller som er omfattet av denne bestemmelsen, vil utenrikstjenesten informere relevante politimyndigheter om saken.

Utenrikstjenesten har for øvrig ingen særskilte konsulære oppgaver knyttet til identifisering av eventuelle ofre for menneskehandel i utlandet. Det fremgår av St.prp. nr. 2 (2007-2008) at alle førstelinjetjenester i Norge har et generelt ansvar etter Europarådets konvensjon 3. mai 2005

om tiltak mot menneskehandel for å identifisere ofre for menneskehandel, samt at enkelte offentlige aktører er uttrykkelig pålagt en plikt til å vurdere om en person kan defineres som offer for menneskehandel. Utenrikstjenesten er ikke blant disse omtalte aktørene.

Utenrikstjenesten har iht. utenrikstjenesteloven § 1 som oppgave gi bistand til norske statsborgere i utlandet. Det fremkommer av Prop. 11 L (2014–2015), jf. Innst. 133 L (2014–2015) at det ikke kan stilles rettskrav til bistand fra utenrikstjenesten. Utenrikstjenesteloven pålegger ikke utenrikstjenesten noen handleplikt i særskilte konsulære scenarioer. Konsulær bistand tilbys innenfor de de rammene som Stortinget har satt, herunder i Meld. St. 12 (2010-2011), jf. Innst. 396 S (2010–2011). Den enkelte norske borger kan verken kreve at eller på hvilken måte utenrikstjenesten skal tilby konsulær bistand i en bestemt enkeltsak. Jeg viser for øvrig til mitt svar på skriftlig spørsmål nr. 2162 (2022-2023).

Heller ikke dommen i H.F. m.fl. mot Frankrike gir den enkelte norske borger noen rett til konsulær bistand. Videre pålegger dommen ikke utenrikstjenesten noen handleplikt i konsulære saker, ut over å påpeke at enkeltsaker må behandles individuelt. Jeg viser til mitt svar på skriftlig spørsmål nr. 2163 (2022-2023) om Norges forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen i lys av denne dommen.