Åpning av 2010 Det europeiske året for bekjempelse av fattigdom og sosial eksklusjon

Kjære alle sammen. Det er en stor glede for meg å åpne den norske delen av det europeiske fattigdomsåret. Med dette går startskuddet for vår deltakelse i en stor og samordnet satsing i 29 europeiske land.

Denne satsingen er et konkret uttrykk for at EU er mye mer enn bare et indre økonomisk marked. Det europeiske samarbeidet har også en sosial dimensjon. Fattigdomsåret er et ledd i en samlet aktivitet for å utvikle et Sosialt Europa, hvor fattigdom ikke tolereres. EU anslår at 80 millioner europeere lever under så dårlige sosiale og økonomiske forhold at det berettiger bruken av ordet fattigdom.

Norge er som kjent ikke med i EU, og EØS-avtalen gir heller ikke automatisk adgang til denne type felleseuropeiske prosjekter. Men det var viktig for regjeringen å delta i fattigdomsåret. EØS-avtalen måtte faktisk endres for at vi kunne bli med. Og det var et enstemmig Storting som i juni i fjor bevilget pengene til norsk deltakelse og en rekke nasjonale aktiviteter som vi markerer starten på i dag.

Det er viktig for meg at Norge er med i denne felleseuropeiske  satsingen, - av to grunner:

For det første, ute i Europa oppfatter mange Norge som et sært og isolert velferdsparadis, hvor sosiale problemer knapt eksisterer. Og det er mye riktig i dette bildet. Vi lever i et land som i alle levekårsstatistikker kommer svært godt ut, sammenliknet med andre. Men nettopp fordi vi har det så bra, er det så viktig at vi ikke isolerer oss fra dem som strir med større problemer. Å delta er for meg et spørsmål om å vise solidaritet. Og ikke bli selvgode: Vi kan helt sikkert også lære mye av andre land!

Den andre grunnen til å delta i Fattigdomsåret, er at vi slett ikke bør slå oss på brystet og være stolte av vår egen situasjon. Selvsagt er det bra at vi har lite fattigdom i Norge. Men for meg er fattigdomsbekjempelse ikke et spørsmål om størrelsen av problemet. Fattigdom er absolutt uakseptabelt! – uansett statistisk omfang. Å bekjempe fattigdom er en moralsk plikt for enhver som ønsker å leve i et anstendig samfunn. De overordnede målene for det Europeiske Fattigdomsåret er derfor like viktige for meg, som for mine statsrådskolleger i EUs medlemsland.  Vi skal bruke dette året godt –vi skal forsterke grepene som trengs for å motvirke og reparere fattigdom og sosial utstøting i et samfunn som av FN er kåret til verdens beste land å leve i.

Som mange av dere er kjent med, er det fire hovedmål for aktivitetene.

1. Å øke kunnskapen i befolkningen om omfang og årsaker til fattigdom og sosial utestengning.
2. Å endre holdninger i befolkningen, slik at alle tar et ansvar for å skape et inkluderende samfunn hvor ingen stenges utenfor
3. Øke kunnskapene hos personer som er i en svært vanskelig situasjon om hvilke muligheter de har, og bidra slik at det skapes motivasjon for endring.
4. Arbeide mot fattigdom på en bred front, og ta i bruk nye virkemidler og arenaer.

I tillegg til disse felles europeiske ambisjonene, har vi i Norge spesielt pekt ut tre området for en styrket nasjonal innsats:

• Inkludering av utsatte barn og unge
• Bygge videre på Kvalifiseringsprogrammet, med et fokus på lokale strategier og partnerskap
• Bruke frivillige organisasjoner som arena for deltakelse og inkludering.

Den vekten som legges på inkludering og mobilisering av frivillige organisasjoner er et viktig signal: Det står helt sentralt i denne regjeringens politikk å arbeide for økt utjevning. Det er  det offentliges og velferdsstatens ansvar å bekjempe fattigdom. Men, ikke alene.  Det er også et ansvar for hver enkelt, og for hele det sivile samfunn. Vi har en lang og god tradisjon for samspill mellom myndigheter og frivillige organisasjoner her i landet.  Og jeg er sikker på at de mange aktivitetene vi nå setter i gang vil styrke dette samarbeidet mellom velferdsstaten og den frivillige sektoren.

Som ansvarlig for fattigdomspolitikken i Norge blir jeg innimellom spurt av journalister om det egentlig er mulig for meg, som en typisk norsk middelklassekvinne, å kunne identifisere meg med folk som faktisk opplever fattigdom på kroppen.

Når jeg stiller dette spørsmålet til meg selv, og er ærlig, så tror jeg svaret er at verken jeg, eller noen annen som selv aldri har opplevd fattigdom, kan forstå hva det innebærer å virkelig oppleve fattigdom. Og hva det egentlig betyr å være satt utenfor samfunnets normale aktiviteter og fellesskap.

Men jeg tror at alle kan forstå hva man bør gjøre for å bekjempe fattigdom, - om man bare vil lære, lytte og reflektere.

Fra denne selvransakelsen trekker jeg tre viktige konklusjoner for den politikk jeg vi føre mot fattigdom:

For det første: Den aller viktigste strategi mot fattigdom er å hindre at problemet oppstår: En god økonomisk politikk for vekst og full sysselsetting - en fordeling av verdiskapningen gjennom fokus på utjevning, og en rettighetsbasert velferdsstat, er de viktigste grunnene til Norge har så lite fattigdom.  Det er denne politikken som har gitt dagens resultat.  Dette er ikke kommet av seg selv.  Den nordiske velferdsmodellen har ikke utryddet fattigdommen – men; vi kjenner ingen annen modell som virker bedre. Høy yrkesdeltagelse og lav ledighet sikrer inkludering og hindrer at mange blir stående utenfor arbeidslivet.

Arbeid er det viktigste virkemiddelet for å bekjempe fattigdom og redusere sosiale økonomiske forskjeller. Regjeringen fører derfor en aktiv arbeidsmarkedspolitikk for personer som står langt fra arbeidsmarkedet. 

Det er aldri mulig å spinne et generelt sikkerhetsnett som fanger opp absolutt alle: Derfor må de generelle velferdsordningene alltid kombineres med målrettede tiltak som virker der vi vet fattigdomsproblemer lett oppstår. Regjeringen har derfor laget en handlingsplan mot fattigdom.  Den inngår i en samlet politikk for sosial utjevning og er fulgt opp i statsbudsjettene i de tre siste årene.

Det dreier seg om å iverksette målrettede tiltak mot de vanskeligst stilte.  Det dreier seg om å få en effektiv rusomsorg, riktige helsetjenester til folk med psykiske lidelser, gode bostøtteordninger – for å nevne noe.

Noe vi særlig må ta tak i er å hindre at elever faller fra i skolen, gjennom blant annet leksehjelp i de første skoleårene. Og vi må ha gode ordninger som fanger opp ungdom i drift mellom skole og arbeid.

Det dreier seg om å bekjempe alle former for rasisme og diskriminering som holder folk med annen hudfarge eller andre kjennetegn som avviker fra majoriteten utenfor. Men det dreier seg også om å hindre at innvandrermiljøer blir innadvendte, og isolerer seg fra det norske. Det siste omfatter blant annet å sikre større yrkesdeltagelse blant innvandrerkvinner. 

Det dreier seg om å gjøre barnevernet bedre. Og ikke minst, det dreier seg om å ha en god kriminalomsorg og et åpent sivilsamfunn som kan gi straffedømte en ny sjanse når de har sonet sin straff.

Jeg sier ikke at vi svikter på disse områdene. Det gjøres veldig mye bra, og regjeringen har økt ressursinnsatsen betydelig de senere årene. Det jeg sier er at vi må ha som ambisjon å alltid kunne bli bedre på alle disse feltene. Og det er viktig at de departementene samarbeider godt så innsatsen ikke blir for spredt og oppsplittet.

For det annet: Nettopp fordi de fleste av oss ikke har opplevd fattigdom på kroppen, må vi lytte til dem som har egne erfaringer og opplevelser.  Derfor er det viktig for meg at politikken utvikles i dialog med organisasjoner og enkeltpersoner som har kunnskap og erfaring.  Derfor fortsetter jeg det kontaktutvalget som min forgjenger Dag Terje Andersen opprettet mellom regjeringen og organisasjoner på feltet. Vi har allerede hatt vårt første møte og har en god dialog.

For det tredje, det er viktig å være realistisk. Selv om utryddelse av alle former for fattigdom er målet, vil vi kanskje aldri komme dit at ingen rammes av fattigdom. Vi må ha effektive virkemidler som bringer folk ut av fattigdom så raskt som mulig. Derfor ble Kvalifiseringsprogrammet innført for tre år siden. Og derfor legger regjeringen så stor vekt på å skape et inkluderende arbeidsliv. Vi må ta lærdom av de gode erfaringene som er gjort, og utvikle nye tiltak som får flere ut av isolasjon, og inn i arbeidsliv og fellesskap.

Fattigdom er en fornedrende livssituasjon for den som rammes. Hvis det virkelig er noe område i politikken hvor vi ikke har råd til å feile, så er det i kampen mot fattigdom. Jeg vil derfor avslutte talen min med å ta opp om fem vanskelige spørsmål, - temaer som krever både kunnskap og klokskap i arbeidet framover.

For det første: Skal vi bekjempe fattigdom må vi forstå bakgrunnen for og opprettholdelsen av levekårsproblemer blant grupper.  Dette er nødvendig for å kunne fokusere tiltak og ressurser,, - ikke minst for å kunne etterprøve om tiltakene faktisk virker slik vi ønsker.

Fordelingsutvalget som har utredet årsaker til økonomiske forskjeller, har kommet med forslag til tiltak innenfor et bredt spekter av politikkområder.  Utvalget legger vekt på tiltak som bidrar til å forhindre at økonomiske forskjeller forsterker seg over tid, herunder at fattigdom går i arv.  Regjeringen vil følge oppfordelingsutvalget med en egen stortingsmelding i 2011.

Det andre problemet oppstår når vi overfører internasjonale  definisjoner av såkalt ’problematisk lavinntekt’ til det norske velferdssamfunnet hvor mange velferdsgoder er rettighetsbestemte og gratis og hvor det generelle inntektsnivået er høyere enn i de fleste andre land. Slike definisjoner kan bli  til statiske fattigdomsgrenser i mediene, - enten vi liker det eller ikke. Skal vi få økt forståelse for de problemene som folk opplever når de er i fattigdom, må det være et rimelig samsvar mellom hva folk oppfatter som en svært problematisk livssituasjon og definisjonene av økonomiske fattigdomsgrenser.

Som politiker verken skal eller kan jeg blande meg inn i forskningens fattigdomsbegreper. Men det er en utfordring til forskningen å komme frem til gode definisjoner som kan brukes i praktisk politikkutforming og evaluering av tiltak.   Og som politiker gjør jeg en vurdering av hva som er riktig – hvordan vi mener samfunnet skal være. 

Det tredje vanskelige spørsmålet er forholdet mellom økonomisk stønad til folk i en vanskelig situasjon og de laveste lønningene i arbeidsmarkedet. Dersom summen av velferdsordninger virker slik at det er mulig å få mer i stønad enn man kan få gjennom arbeid, er det behov for å vurdere virkemiddelbruken. Jeg sier ikke at såkalte ’fattigdomsfeller’ er et omfattende problem i Norge, men at vi må være særlig årvåkne og aktivt hindre at de får en plass i våre ordninger. Det er et overordnet prinsipp at det alltid må lønne seg for folk å tre ut av en stønadsrolle og inn i arbeid.

Det fjerde vanskelige spørsmålet er knyttet til hvor store krav som kan stilles til folk som er i en vanskelig situasjon. Å stille krav til folk er å ta mennesker på alvor. Det betyr å vise tillit til den man vil hjelpe. Men kravene må være slik at det er mulig for en person å mestre dem. Urimelige og urealistiske krav blir fort et overgrep. Det er sterke krefter i samfunnet som argumenterer for at det må settes mer krav til mottakere av fellesskapets goder.

Kvalifiseringsprogrammet er regjeringens viktigste enkeltgrep i fattigdomsbekjempingen.  Jeg mener at man her har klart å utvikle en klok bruk av vilkår. Erfaringene med bruk og utformingen av individuelle planer er positive. Det er viktig å lære av de gode erfaringene og utvikle Kvalifiseringsprogrammet videre.

Den siste utfordringen vi må ta på alvor, er hvordan vi snakker om arbeid og arbeidslinja Regjeringens overordnede mål for velferdspolitikken er at alle skal kunne forsørge seg selv gjennom eget arbeid. For mange vil dette være ordinært arbeid, for andre vil det være ulike former for tilpasset og tilrettelagt deltakelse.

Mennesker er individer og individer er forskjellige. For noen vil veien til arbeidslivet være lang. For andre vil det være riktigere å snakke om meningsfull aktivitet. Arbeidslinja er en strategi for et inkluderende samfunn, hvor alle skal ha muligheter til å finne en trygg plass i gode sosiale fellesskap.

Ingenting er så lett som å stille opp flotte formuleringer og mål om å bekjempe fattigdom. Å lykkes i praksis er mye mer krevende. 

Ingen steder er det så lett å trå feil som i det godes tjeneste. Derfor er det viktig for oss alle, enten vi nå er politikere, forskere, brukere eller frivillige organisasjoner, å være ydmyke for hvor krevende det er å redusere fattigdommen i et så rikt land som vårt.

Mange takk for meg – og lykke til videre med konferansen – og med fattigdomsåret.