Bærekraftig arbeidsliv med rom for flere

Åpningsforedrag holdt av arbeidminister Hanne Bjurstrøm på IA-konferansen, Arbeidslivssenteret i Rogaland 26. oktober 2010.

  

Jeg vil starte med å si tusen takk for invitasjonen til å åpne denne IA-konferansen. Det er flott at dere har tatt initiativ til en slik konferanse. Og på veien hit, mellom alle de dokumentene en statsråd alltid må ha med seg, festet jeg meg ved ett: Det er den Kurskatalogen Arbeidslivssenteret her i Rogaland har for denne høsten. Jeg ble virkelig imponert over tilbudet, - det var mange kurs her som jeg kunne tenkt meg å gå på! (Og som mange sikkert mener jeg burde gå på..)

Når jeg nevner kurstilbudet deres, - så er det fordi en slik kurskatalog egentlig er et mye viktigere dokument enn den IA-avtalen vi sentrale parter signerer inne i Oslo. Og som får all oppmerksomheten i mediene. Den sentrale avtalen er selvfølgelig et nødvendig rammeverk. Men det er det daglige arbeidet, med opplæring, kunnskapsspredning og ny praksis rundt om i de tusenvis av store og små virksomheter som er motoren i arbeidet for et inkluderende arbeidsliv. Om det vi underskriver på nasjonalt nivå ikke endrer på virkeligheten i landets virksomheter, har vi ikke kommet noen vei.

Det er dette jeg vil snakke om i dag. Hvordan et godt IA-arbeid fordrer et samspill mellom de sentrale beslutninger (som jeg har ansvaret for) og det lokale arbeidet: Vi må alle dra i samme enden av tauet.

Men før jeg går inn på det, vil jeg nevne en annen grunn til at jeg synes det er spesielt hyggelig i komme til Rogaland, - og det er for å si ”gratulerer!” Rogalendingene er landets friskeste befolkning, og jeg kan gratulere dere med landets laveste sykefravær! Sykefraværet faller nå over hele landet. Det er en inspirasjon for oss alle. Men dere i Rogaland har hatt en nedgang på over 13 prosent. Da er vi godt over halvveis til målet om en 20 prosents reduksjon.

Ofte kan det være vanskelig å ha et konkret forhold til sykefraværsprosenter. Men vi kan anskueliggjøre hva det egentlig betyr at rogalendingenes fravær er redusert med 13.4 prosent på et halvt år. Det betyr helt konkret at verdiskapningen i dette fylket er økt med 280 årsverk. Eller illustrert på en annen måte, i stedet for at folk er hjemme på sykelønn, er det ’skapt’ en ny bedrift med nesten 300 ansatte!

Det er ca 200 arbeidsministre i verden, og jeg treffer jo en del av dem gjennom jobben min. Og er det én ting jeg virkelig er sikker på, så er det at de alle sammen misunner meg min jobb.

Og grunnen til at de vil bytte med meg, er ikke oljepengene, det stabile demokratiet eller å være med i en regjering som fører en fast og god økonomisk politikk mot finanskrisen.

Nei, det de virkelig misunner meg er at jeg leder et arbeidsliv hvor alle parter virkelig ønsker å gjøre arbeidslivet mer inkluderende for alle befolkningens grupper.

De misunner meg at jeg kan arbeide med, og ikke mot, arbeidslivets parter. Og de misunner meg den norske arbeidslivskulturen hvor vi – som sist vår - både kan ha streik og konflikt den ene dagen, og samtidig samarbeide og underskrive IA-avtale den andre dagen.

Det tar knapt 90 minutter å fly til Paris. Der prøver president Sarkozy å gjennomføre IA-avtalens delmål 3! Det må han gjøre gjennom opprivende konflikt i hele det franske samfunnet, og med kampvotering i parlamentet.

Han kan ikke, som vi kan, trekke på et historisk utviklet system av trepartssamarbeid mellom arbeidslivets parter.

Og når han vil øke pensjonsalderen fra 60 til 62 år, så støter han på en sterk oppfatning som finnes i mange land. Det er forestillingen om at det i et samfunn bare er et bestemt antall jobber - og så slåss ulike samfunnsgrupper om å sikre seg en andel av disse jobbene.

En viktig grunn til den voldsomme motstanden mot en reform som jeg tror alle i Norge oppfatter som både fornuftig og temmelig moderat, kommer fra ungdom. De frykter at det blir dårligere jobbsjanser for unge hvis de gamle ikke forlater og ”frigir” jobber raskt nok.

Jeg tar dette sideblikket til Frankrike, for å minne oss på hvor unikt IA-samarbeidet egentlig er, på tre måter:

For det første at vi har en så bred enighet mellom arbeid, kapital og stat om at flest mulig hender i arbeid er et udiskutabelt, overordnet samfunnsmål. Ikke bare som et produksjonsmål, hvor det gjelder å utnytte all arbeidsvilje og arbeidsevne i befolkningen. Men også som et mål for velferdssamfunnet: Kampen for et inkluderende arbeidsliv dreier seg ikke bare om å øke den økonomiske verdiskapningen.

Det dreier seg i bunn og grunn om å skape et inkluderende samfunn, hvor alle enkeltindivider som vil og kan bidra med sine evner og talenter inn i alle samfunnets fellesskap. Og da kjenner ikke noe samfunn noe bedre middel - enn et inkluderende arbeidsliv.

For det annet , med den høye yrkesdeltakelsen vi allerede har i Norge, har vi kommet lenger enn de fleste andre samfunn. Denne suksessen er uløselig knyttet til den samfunnsmodell vi har utviklet - den norske velferdsmodellen. Ofte defineres denne samfunnsmodellen med en ensidig vekt på at vi har sosiale rettigheter som omfatter hele befolkningen, og at offentlig sektor har hovedansvaret for skattefinansierte velferdstjenester innen oppvekst, utdanning, helse og omsorg.

Men modellen har også et tredje, like viktig bein, nemlig at fordelingspolitikken hviler på en velordnet samarbeidskapitalisme – hvor sterke organisasjoner på bedriftssiden og lønnstakersiden er en helt nødvendig bestanddel. Selv om Sarkozy hadde ønsket å forhandle frem en fredeligere reform, har han rett og slett ingen brede, representative organisasjoner å samarbeide med!

IA-samarbeidet er for meg derfor også et viktig uttrykk for de fordelene og de ressursene som ligger i velferdsmodellen vår – og som gjør at vi kan gå løs på en så stor utfordring som det er å heve deltakelsen i arbeid i et land som allerede ligger på verdenstoppen.

For det tredje , nettopp fordi utgangspunktet er så bra, blir oppgaven tyngre. Nå har vi hatt IA-avtaler i ti år. Jeg tror vi skal dvele litt med de erfaringene vi har gjort. Den første IA-avtalen startet optimistisk. Dere husker hvordan sykefraværet falt i 2004 - for så å stige igjen til rekordhøyder.

Antallet mennesker med funksjonshemninger som etterspør en jobb som er tilrettelagt, er fortsatt like høyt. Og antallet har vært stabilt i mange år.

Og selv om avgangsalderen til alderspensjon har steget noe, har levealderen faktisk økt ennå mer i det første ti-året på 2000-tallet.

Hele tiden har det vært kritiske røster som har dømt IA-samarbeidet som mislykket og uten noen fremtid.

Samtidig har hele arbeidspolitikken, og forholdet mellom trygd og arbeid, vært gjennom en kraftig endring: Vi har gjennomført NAV-reformen og jobber med å få dette systemet til å sette seg skikkelig. Vi legger de siste brikkene på plass i et helt nytt pensjonssystem. Og det har vært et vesentlig høyere nivå på arbeidsmarkedstiltakene i andre halvpart av 2000-tallet enn i første halvpart. Jeg er sikker på at når historikerne en gang i fremtiden ser tilbake på det første tiåret av 2000-tallet, vil de se tre ting:

De vil for det første se en velferdsstatlig reformperiode hvor industrisamfunnets velferdsstat omformes, og gjøres klar for en befolkning med en helt annen aldersstruktur, med helt andre organiseringer av forholdet mellom arbeid, utdanning og livsløp. Og med andre oppfatninger av forholdet mellom helse, arbeidsevne og funksjonshemning.

For det annet vil historikerne se et IA-samarbeid som, mot mange odds, fortsetter og som maktet å fornye seg i den tredje avtaleperioden.

Og for det tredje vil de se en bred erkjennelse i hele det norske samfunnet, av at det å skape et virkelig inkluderende arbeidsliv, er en jobb hvor det ikke finnes noen enkle, kvikk fix-løsninger (enten dette nå er å be folk skjerpe arbeidsmoralen, å redusere trygdene, eller å rette moralistiske pekefingre på bedriftene for den saks skyld). Her er det bare det møysommelige, langsiktige arbeidet som nytter.

For meg er IA-samarbeidet helt nødvendig, nettopp for å skape de gode forbindelseslinjene mellom det vi politikere gjør med reformer og lovgivning i Stortinget, og det målbevisste, praktiske arbeidet som må, og som nødvendigvis bare kan, foregå ute i de enkelte, konkrete virksomheter.

Den IA-avtalen vi vedtok i vår er god. Men det er i samvirke med andre tiltak, at vi kan oppnå det vi alle ønsker på det tre delmålene.

Sykefraværsarbeidet er det delmålet som er blitt viet størst oppmerksomhet. Dette er naturlig, både fordi dette er et konkret arbeid ovenfor personer som allerede er ansatt i virksomhetene, og fordi vi her kan forhandle om fordelingen av regningen mellom de tre partene.

Regjeringen er klar på at sykelønnsordningen for lønnstakerne ikke skal røres. Samtidig er forskerne relativt samstemte i at en karensdag eller redusert kompensasjon ville kunne redusere fraværet på en ”enkel” måte. Når vi ikke velger den lettvinte løsningen, er det nettopp fordi vi vil ha oppmerksomheten rettet på de grunnleggende og langsiktige utfordringene - å få et arbeidsliv som ikke produserer sykefravær. Vi vil hindre karrierer fra langtidsfravær til tidlig uførepensjonering. Å redusere rettighetene er som å dempe feber med paracet. I stedet må vi gjøre noe med årsakene.

Derfor er partene enige om å gå den lange, men nødvendige veien:

• Fokus på legenes og andre sykmelderes rolle og faglige praksis – og få sykmeldingene til i mye større grad å avpeile at for mange er en gradert

sykemelding - og med det en fortsatt og delvis tilknytning til arbeid - det mest formålstjenelige.

• Fokus på NAV, og tettere og bedre oppfølging av et sykefraværsforløp – i godt trekantsamarbeid mellom den enkelte, bedrifter og NAV. Vi må få til gode, ubyråkratiske og velsmurte prosedyrer.

• Fokus på det høye sykefraværet i den delen av arbeidslivet hvor vi vet at det vil være stort behov for arbeidskraft i årene som kommer, nemlig i helse og omsorgstjenestene. Her er et eget utvalg under Helse- og omsorgsdepartementet i gang med å se på dette.

• Og så må vi ikke slutte å diskutere våre holdninger til sykefravær og arbeidsdyktighet. Men vi må snart klare å føre denne samfunnsdebatten uten hele tiden å snakke om skulk og misbruk. Derfor er det så flott at jeg ser dere har Jørgen Skavlan på programmet senere i dag.

Når det gjelder delmål tre, så er dette det målet hvor jeg på flere måter er minst bekymret. Når jeg uttrykker meg på denne måten så er det fordi jeg er sikker på at bedriftene selv i årene som kommer vil oppdage verdien av å holde på de eldre, og fordi gradvis vil de jobbene og de yrkene som folk eldes i være av en slik type at det er enklere å forsette i høy alder. Sist men ikke minst, så tror jeg det nye pensjonssystemet vil gi en helt annen drahjelp til seniorpolitikken enn det gamle systemet – hvor det ikke var noen økonomisk gevinst ved å stå litt lenger.

Det er klart at når folk oppdager at det er en tett sammenheng mellom høyere pensjon og det å fortsette i jobben en liten stund til, ett år eller to, så vil også etterspørselen etter tilrettlegging for en mer planlagt seniorfase øke. Og det er bra.

Når jeg sier at jeg er minst bekymret for delmål 3, så betyr ikke det at jeg ignorerer det seniorpolitiske arbeidet. Det betyr bare at her er jeg mest optimistisk, fordi IA-arbeidet på dette området får bedre drahjelp av mer generelle samfunnskrefter og utviklingstrekk, enn på det området hvor jeg er mest bekymret, nemlig delmål 2.

Delmål 2, om å inkludere flere funksjonshemmede og andre med redusert arbeidsevne i arbeidslivet har vært med i IA- avtalene siden starten. Men delmål 2 er på en måte forblitt ”stebarnet” - hvor vi egentlig ikke har funnet det gode sporet som leder inn i fremtiden.

For meg er det maktpåliggende at det utvikles ny politikk på dette området. Og det er tre viktige grunner til at jeg mener vi må gå oss selv etter i sømmene:

For det første , årene frem til finanskrisen var en enestående økonomisk oppgangskonjunktur. Den totale sysselsettingen vokste kraftig. Likevel ser vi at antallet personer som sier de gjerne vil jobbe om de fant en tilrettelagt jobb, holdt seg praktisk talt uendret. For meg er lærdommen av dette at selvsagt må vi ha en god overordnet økonomisk politikk. Men det alene er ikke nok. Vi må gjøre noe mer i tillegg.

For det annet, det er jo ikke slik at vi i Norge ikke har gjort noe for å få funksjonshemmede i arbeid. Snarere tvert om. Vi benytter store ressurser på attføring, rehabilitering og mange andre typer av tiltak. Men vi må også stille spørsmålet om effektene av denne ressursbruken er så god som den burde være.

(OECD har for eksempel beskrevet Norge ved at vi benytter store ressurser men oppnår bare middelmådige resultater.)

Og når jeg i disse dager kritiseres av Stortingets opposisjon for at vi reduserer tiltaksbruken noe i budsjettet for 2011, så kan det være verdt å minne om at 2011 vil bli det 4. høyeste nivået noensinne. Poenget mitt er, at jeg tror det er gode grunner til å spørre oss selv om vi virkelig tror at vi ville komme nærmere delmål to bare ved å bruke mer ressurser til arbeidsmarkedstiltak? Altså, bare gjøre mer av det samme? Jeg tror at vi også må gjøre noe annet!

Den tredje grunnen til at jeg vil ha delmål to opp på samme nivå som sykefravær og seniorpolitisk arbeid er, at om vi ser oss rundt i samfunnet, i virksomheter i privat og offentlig sektor, så er det mye verdiskapende og meningsfylt arbeid som ikke blir utført.

Jeg tror vi ville oppdage mer av dette arbeidet, dersom vi hadde mindre oppmerksomhet på hva funksjonshemmede ikke kan gjøre, og mer på hva som kunne blitt utført med en klok tilrettelegging.

Jeg vet at når jeg sier dette, så går jeg inn i et minefelt. Og jeg vet at hos mange fremkalles forestillinger om at nå skal Bjurstrøm svinge pisken og sette de uføre til å gjøre jobber ingen andre vil ha. Og dessverre elsker mediene å resirkulere debatten på dette nivået.

Selvsagt er det ikke det jeg mener. Det jeg mener at vi i inkluderingsarbeidet må flytte oppmerksomheten bort fra manglene til den enkelte funksjonshemmede, og over til hva virksomhetene trenger for å ha sterkere motivasjoner til å ønske å ha flere personer i tilrettelagte jobber.

Og vi må tørre å snakke konkret om hvilke typer av jobber som er hensiktsmessige for personer med ulike typer av varig eller midlertidig redusert arbeidsevne.

Inkludering skjer ikke automatisk ved at jeg øker antallet personer på tiltak. Inkludering skjer ved at arbeidslivet åpner døren fra innsiden. Inkludering skjer ved at det blir flere jobber som funksjonshemmede finner attraktive, og som de ønsker å utføre. Og som folk kan utføre med verdighet og mening.

Jeg er sikker på at Aleksander Cappelen senere i dag vil overbevise dere om at vi mennesker er følsomme for mye mer enn økonomiske insitamenter og kalkulasjoner.

Mitt utgangspunkt for å sette delmål 2 øverst på min dagsorden, er ikke først og fremst at utgiftene til tiltak, arbeidsavklaringspenger og uførepensjon er for høye. Mitt utgangspunkt er at 70-80 tusen mennesker vil ha jobber som i dag ikke finnes. Og da er den logiske slutningen for meg, at da må vi ha en samfunnsdugnad for å skape disse jobbene. Og så må disse jobbene skapes i ordinære virksomheter - ikke i en sektor på utsiden av arbeidslivet.

Og så tror jeg dette sammenfaller veldig godt med de sosialfaglige perspektiver som er i ferd med å slå igjennom, nemlig at effekter av tiltak og oppfølging i mange tilfeller er mye større når en person allerede har fått et fotfeste i en konkret arbeidssituasjon.

I stedet for å ”klargjøre” en person som ”ordinær arbeidskraft” må vi tenke motsatt: Det er først når en person er i en konkret jobb at motivasjonen for kvalifisering og rehabilitering er så god at man har best utsikter til å lykkes i det lange løp.

Når jeg tenker og argumenterer på denne måten, så er det fordi jeg har en konkret visjon om hvordan et virkelig inkluderende arbeidsliv bør være.

Visjonen er at vi – en gang i en ikke altfor fjern fremtid:

• Har virksomheter som er åpne for folk med alle typer av individuelle forutsetninger,
• At det er lett for en person med problemer å få et fotfeste i arbeidslivet
• At dette fotfestet er plattformen for individuelle utviklingsplaner
• Som utvikles i et treparts- samarbeid på mikronivå mellom den enkelte, arbeidsgiver og en velferdsfaglig ekspertise

Og sist men ikke minst, at vi får - som dere sier i tittelen for dagens konferanse – et arbeidsliv med flere rom: Men disse rommene må ikke bli kott og avlukker, de må være i et åpent landskap.

For å kunne bevege oss i denne retning, arbeider jeg ut fra fem prinsipper:

For det første, inkluderingsarbeidet må være langsiktig. Vi kan ikke måle suksess i om utgiftene til uførepensjon går opp eller ned i morgen. Vi må tenke investering!

Investering i at ingen skal starte voksenlivet med ikke å komme inn i arbeidslivet. Jeg har derfor bestemt at når vi nå arbeider med en sysselsettingsstrategi for funksjonshemmede, så skal oppmerksomheten være på personer under 30 år. Dette er en mer enn stor nok jobb å starte med. Vi har 28 000 ungdommer under 30 år som i dag mottar arbeidsavklaringspenger.

Og så er det viktig å understreke at vi må arbeide på bred front. Når vi neste år øker innsatsen mot drop-out i skolen, og øker innsatsen i rusomsorgen, så er dette selvfølgelig også et uttrykk for en samlet politikk for å investere oss bort fra at livslange karrierer på uføretrygd starter i ung alder.

Men virkningene kommer selvsagt ikke i morgen. Jeg ser av programmet at Stein Lier Hansen også bruker en investeringstankegang – og det er veldig bra.

For det annet, det er kanskje flere store ord og fagre ønsker rundt delmål to enn noe annet sted i IA. Og mye flott arbeid er gjort – men ofte av idealister og gjennom enkeltprosjekter. Dette er selvsagt bra. Men skal vi få en systematisk satsing over hele arbeidslivet, må inkluderingsarbeidet forankres mye sterkere.

Dette må gjelde på nasjonalt nivå mellom IA-partene. Og det må gjelde innen den enkelte bedrift. Inkluderingsarbeidet må bli en naturlig del av måten er virksomhet drives på – og ikke bare ansvaret til HR-avdelinger og personalsjefer. Jeg har derfor tatt initiativ til at delmål to skal drøftes særskilt når jeg har møter med IA-partene.

For det tredje - og det har jeg allerede nevnt - vi må ha fokus på bedrift og arbeidsliv, mer enn på personers mer eller mindre svekkede arbeidsevne. Sosialmedisineren Dag Bruusgaard har sagt at på samme måte som vi har metodikk for å avklare personers arbeidsevne, trenger vi en tilsvarende metodikk for å kartlegge bedriftenes inkluderingsevne.

Bedrifter kan nok også trenge råd og tiltak for å utvikle sin inkluderingsevne. Og så må vi være realister. Jeg tror ikke vi kommer så langt med å rette moralske pekefingre på den enkelte virksomhet. Jeg tror at mye tilretteleggingsarbeid i praksis er en krevende prosess. Jeg tror det er viktig å utvikle en romslig kultur for prøving og læring, og at vi på konferanser som dette, kan formidle gode, men også dårlige, erfaringer.

For det fjerde, så må vi utvikle smidige og ubyråkratiske ordninger for at funksjonshemmede kan prøve ut seg selv i en arbeidssituasjon. Det er mitt ansvar å lage rammer rundt dette som gjør at både den enkelte og bedriften opplever dette som trygt og uten risiko. Den enkelte må ikke frykte for sin inntekt eller verdighet om ting skulle skjære seg.

Bedriften må ikke være redde for å bli sittende med et sosialt ansvar de ikke har kunnskap eller forutsetninger til å ta.

Jeg har selvsagt ikke den konkrete modellen for dette klar, men jeg har satt i gang en prosess med nytenkning og utnevnelse av to idépaneler. Ett panel består av personer med erfaringer som funksjonshemmet, det andre består av personer med god kjennskap til arbeidslivet, og jeg er svært glad for at Yngve Hågensen ville lede denne gruppen. Jeg ser at opposisjonspolitikere gjør et lettvint poeng av at Bjurstrøm prater, men handler ikke. Jeg ser det som lurt her å tenke seg litt om før man handler.

Sist, men ikke minst, det gjelder å skynde seg langsomt. Og det gjelder å ha en god porsjon ydmykhet.

Det er blitt sagt om filosofen Nietsche at han knakk sammen under byrden av den oppgave han hadde satt seg fore. Han ville forklare hele menneskesamfunnets kompleksitet.

Det gjelder å ha respekt for den store fagkunnskapen som er i NAV, i attførings- og vekstbedriftene, og mange virksomheter som har arbeidet godt og lenge. Når jeg har noen kritiske merknader til det tradisjonelle inkluderingsarbeidet, så er det for å anvise en retning jeg mener vi må gå, fra nå og inn i fremtiden.

Den som bringer til torgs en trylleformel for arbeidsinkludering, driver illusjonsmakeri. Den som tror at oppgaven løses bare med større bevilgninger til etablert praksis, faller også i en grøft.

Her, som på så mange av livets områder, er det det systematiske, harde, langsiktige arbeidet som er det beste i det lange løpet.

Så, derfor, igjen tusen takk for anledningen til å få åpne denne konferansen, og lykke til videre med dagen og det videre arbeidet.

Tusen takk for oppmerksomheten!