Innlegg på kongress for Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

Innlegg av arbeidsminister Hanne Bjurstrøm på kongress for Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), Clarion Hotel Oslo Airport, Gardermoen.

 

Jeg vil åpne med å takke dere for invitasjonen, og for at jeg får komme hit og dele med dere mine tanker om hvordan Norge kan bli et åpnere, rausere og mer inkluderende samfunn for alle. Og så setter jeg utrolig stor pris på det store arbeidet dere gjør, ulønnet og på fritiden, som tillitsmenn og kvinner i alle FFOs medlemsorganisasjoner.

Gjennom det arbeidet dere gjør, bidrar dere til å kaste lys på hindringene og forslag til den praktiske politikken som skal føres. La meg benytte anledningen til å takke for det tipunkts-notatet som dere la fram på NAV-høringen i går.

Det er et godt stykke å gå fra ønsket om at ’alle skal med’ til at vi kan senke skuldrene og si at ’alle er med’.

Til uka åpner det Europeiske året for bekjempelse av fattigdom og sosial utestengning. Det er mitt ansvar å bekjempe fattigdom. Og heldigvis må vi kunne si, vi har lykkes ganske godt i Norge med å fjerne fattigdom som trussel for mennesker som rammes av funksjonssvikt. Vi har klart å utvikle gode sikkerhetsnett som gir trygge levekår til de aller fleste.

Men det er også hull i velferdsstatens sikkerhetsnett. Mange av ordningene våre er ikke like bra tilpasset individer som har spesielle behov. Og det finnes problemer som venter på effektive tiltak. Derfor trenger vi alle de små og store organisasjonene som FFO består av. Vi trenger et aktivt sivilsamfunn som tar initiativ nedenfra; Vi trenger personer som kan sette ord på uløste problemer og som kan formulere krav mot oss som har ansvar.

Dere arbeider for et samfunn med likestilling, deltakelse og verdighet for alle som har kroniske sykdommer og andre funksjonshemninger. Men dere vet også, bedre enn noen andre, hva det betyr å ikke være likestilt, å ikke få delta.

Derfor er det viktig for meg å ha åpne kanaler med dere. For meg var det viktig raskt å få til et møte med FFO, noe jeg hadde på min andre arbeidsdag som ny statsråd. Jeg satte stor pris på møtet, og fikk fine innspill til arbeidet med blant annet sykefravær.

Jeg vil ha mange møter med dere fremover, og jeg kan love dere to ting: For det første; vi kommer ikke alltid til å være enige i ett og alt. Det andre er at jeg lover å lytte, og alltid ta på alvor den innsikt og erfaring bare dere kan komme med om hvordan velferdspolitikken virker, på godt og vondt.

Den store utfordringen for regjeringen er å skape arbeid for alle: Ikke bare for at vi skal fremskaffe det økonomiske grunnlaget for velferdssamfunnet, men også fordi deltakelse i arbeid er et så viktig gode i seg selv.

Befolkningen i Norge har en svært høy yrkesdeltakelse, helt i verdenstoppen. Men én av fire er utenfor arbeidslivet. For yrkeshemmede er færre enn halvparten i jobb. Nesten hundre tusen personer med funksjonsnedsettelse uttrykker ønske om få en jobb. Kanskje er tallet enda høyere fordi man har gitt opp håpet om noen gang å finne et passende arbeid.

For å skape et arbeidsliv med plass til alle som vil og kan, har jeg fra dag én satt fullt trykk på tre prosesser:

• For det første, NAV, og de utfordringene vi har der
• For det andre; arbeidet med sykefravær
• Og for det tredje; mer fokuserte satsinger for funksjonshemmede.

NAV-reformen er mye, mye mer enn en stor og komplisert organisasjonsreform. For meg er NAV først og fremst en visjon om en velferdsstat som tar den enkelte bruker på alvor, og som er følsom for at ingen menneskers problemer er helt identiske.

En sterk oppmerksomhet mot det enkelte individs spesielle behov, er selve forutsetningen for at alle skal kunne hjelpes og rettledes inn i et meningsfylt arbeid, i et inkluderende arbeidsliv. Eller som danskene sier på en noe hyggeligere måte – et rommelig arbeidsliv.

Første mars innføres en ny ordning med arbeidsevnevurdering. Hensikten med dette er å komme nærmere målet om en individuell og effektiv hjelp til folk med nedsatt funksjonsevne. Første mars kommer også en ny ordning med arbeidsavklaringspenger. Hensikten er å gjøre regelverket enklere, og å gi folk som bruker opp sykelønnsperioden en forutsigbar økonomisk trygghet. Ved å gjøre tre ordninger til en, skal det bli lettere for brukerne å få sine rettigheter.

Mange av deres medlemmer vil komme til å bli omfattet av disse nye ordningene. Til sammen vil disse to ordningene føre til store forbedringer for personer med svekket arbeidsevne. Men velferdsordninger virker ikke alltid akkurat slik man ønsker. Det er svært viktig for meg at dere er raske med å melde tilbake om de nye regelverkene virker etter hensikten, eller ikke.

Arbeidsevnevurdering og arbeidsavklaringspenger, er sammen med Kvalifiseringsprogrammet et uttrykk for at vi nå gradvis fyller NAV-organisasjonen med nye velferdspolitiske virkemidler. Til sammen er dette store og ambisiøse reformer, og en viss tålmodighet må vi alle vise ovenfor innkjøringsproblemer.

Jeg vet det har vært en viss frykt for at de såkalte meldekortene – kan bli en byrde for brukerne. Jeg håper ikke det. Hensikten med meldekortene er avlaste de NAV- ansatte for administrasjon, slik at arbeidstid blir frigjort til å følge opp hver enkelt på en bedre måte.

Noen sier vi går for fort frem. Jeg tror vi i stedet for å vente, må gjøre det som er nødvendig. Frykten for innkjøringsproblemer må aldri hindre oss fra å sette i gang med det vi mener er riktig.

Den andre store saken som opptar meg er sykefraværet. Og som jeg nevnte, jeg har allerede vært i dialog med FFO om dette. På torsdag som kommer starter jeg forhandlingene med arbeidslivets parter om en ny avtale om et inkluderende arbeidsliv. Som dere vet er gjeldende avtale delmål 1 å redusere fraværet med 20 prosent. Jeg tror det er mulig, men bare med et langsiktig og systematisk arbeid. Jeg tror ikke på noen kvikk fix for å få ned fraværet.

Et høyt sykefravær er problematiske på flere måter. En ting er bekymringen om de offentlige utgiftene. Kan vi få ned utgiftene frigjøres penger som kan settes inn på andre nødvendige formål.

Men den virkelig store bekymringen er at om vi ikke klarer å få ned sykefraværet, kommer vi opp i en situasjon hvor altfor mange mennesker aldri noen gang kommer tilbake til arbeidslivet. Det er dette, den permanente utestengningen, som er den største bekymringen.

Dere vet like godt som meg at debatten om arbeidsmoral og misbruk er et blindspor i sykefraværsdebatten. Det er mange og samvirkende årsaker til fraværet. Vi vet en god del om noen årsaker, men det er også mye vi ikke vet. Det er behov for mye mer kunnskap, og vi har satt i gang to ekspertutvalg og et eget forskningsprogram. Mer solid kunnskap er nødvendig for å få en mer opplyst debatt om fraværsårsaker. Men først og fremst er det nødvendig for å lykkes med å redusere fraværet uten samtidig å skape nye problemer.

Jeg forstår godt den bekymring som mange funksjonshemmede har for at arbeidsgivernes utgifter til sykelønn kan medvirke til utestengning av funksjonshemmede. Mange funksjonshemmede, særlig folk med kroniske sykdommer, er redde for at arbeidsgiverne vil tro at de vil koste bedriftene for mye. Denne bekymringen er viktig for meg, og jeg vil ta den meg inn i forhandlingene om ny IA-avtale.

Den store utfordringen i sykefraværsarbeidet er å få til det gode samspill mellom NAV, bedriftene, legene og den enkelte. Det er mange eksempler på bedrifter, hvor man med sterk forankring av sykefraværsarbeidet i ledelsen, har klart å redusere fraværet betydelig, uten at det har gått utover funksjonshemmede medarbeidere. Vi må lære av de gode eksemplene, og spre kunnskap om tiltak som virker på gode måter. Og nettopp for å få god sirkulasjon av gode erfaringer er IA-samarbeidet så viktig. Det er viktig å styrke de delene av NAV som jobber mot bedriftene, slik som Arbeidslivssentrene, slik at staten kan gjøre sin del av denne jobben.

IA-avtalen har også et delmål 2, som ofte blir borte i mediestormen. For meg er delmål to, om å øke sysselsettingen til grupper som står utenfor arbeid, minst like viktig som delmål 1 – som dreier seg om de som allerede er i arbeid.

Jeg har allerede nevnt den store utestengningen av mange med funksjonsvekkelser. Egentlig er det ikke funksjonssvekkelse som stenger så mange ut. Det er fordommene hos de andre, diskrimineringen, som er den egentlige årsaken. Altfor mange har altfor feilaktige oppfatninger om hvilke ressurser som finnes utenfor de sysselsattes rekker.

Skal vi lykkes med delmål 2 er det nødvendig med særskilt innsats fra statens side. I regjeringserklæringen, Soria Moria II, lover vi en egen sysselsettingsstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. Vi har startet forberedelsene, og setter nå sammen et dokumentasjons- og kunnskapsgrunnlag. Fremover vil vi også hente inn innspill. Dere vil bli trukket med.Her har dere en viktig rolle, på to måter: Vi trenger dokumentasjon på hvordan diskriminering og utestengning virker Og så trenger vi så mange forslag og ideer som mulig til hva som kan gjøres.

Skal vi oppnå et inkluderende arbeidsmarked, må vi erkjenne at ordinært arbeid ikke passer for alle. Mange små norske bedrifter, innvevd som de er i sterk internasjonal konkurranse, oppfatter det som vanskelig og risikabelt å gi en funksjonshemmet en sjanse. Dermed får man man igjen arbeidserfaring, og det blir enda vanskeligere for å få jobb. Man fanges i en ond og selvforsterkende sirkel.

Det er for å bryte slike onde sirkler at vi har økt bevilgningene til tiltaksplasser. I år gir dette rom for 78 000 plasser. Vi har også innført en ordning med tidsubegrenset lønnstilskudd, noe jeg vet FFO er opptatt av. 30. april kommer en utredning om hjelpemiddelområdet. Dette er også viktig for deres medlemmer. Når utvalget er ferdig med sitt arbeid, vil jeg ta tak i spørsmålet om dagens system bidrar effektivt til selvhjulpenhet og livskvalitet, eller om det bør forbedres.

Attføringsbedrifter og skjermede virksomheter er for meg et viktig virkemiddel som må utvikles videre. Vi vil i løpet av våren sette ned et offentlig utvalg som skal gjennomgå de skjermede virksomhetene for å se om de virker etter sin hensikt.

Avslutningsvis: Jeg har snakket mye om arbeid, og om tiltak for å øke deltakelsen i arbeid. ’Arbeid for alle er jobb nummer én’ sier statsministeren. Men vi har også en annen tanke i hodet, eller skal jeg si, en etter-tanke: For mange mennesker kan veien til arbeid være lang, svært lang. Vi må aldri falle i den grøften at vi snakker så mye om hvor bra det er å være i arbeid, at dette i seg selv gjør det ennå verre å stå utenfor.

Mange mennesker har lett forståelige grunner til å være utenfor. De har også krav på oppmerksomhet og gode tiltak. De skal kunne, på samme selvsagte måte som alle andre, ta i mot velferdsstatens støtte og hjelp uten å føle skam eller nedverdigende behandling. Dette blir et viktig spørsmål når vi skal gjennomgå uførepensjonsordningen. Her er utfordringen å finne en ordning som både fungerer godt sammen med den Moderniserte Folketrygden, og som gir økonomisk trygghet for dem som står lengst fra arbeidsmarkedet.

Som dere skjønner, er det nok å ta fatt i for en ny arbeidsminister. Jeg trenger gode hjelpere på veien. Jeg trenger den kunnskapen, erfaringer og råd som dere har, i FFO sentralt og i alle medlemsorganisasjonene. Jeg gleder meg til å samarbeide med dere alle.

Igjen, takk for at jeg fikk komme og takk for oppmerksomheter. Og lykke til med konferansen og det videre arbeidet!