Fem år med NAV

  

Det er i disse dager fem år siden Stortinget vedtok NAV-reformen. Og siden da har kritikken haglet; fra brukere, fra ansatte og fra Riksrevisjonen. Men tross all kjeft, er det ingen som vil tilbake til det gamle systemet, der folk måtte vandre i de byråkratiske irrganger mellom Rikstrygdeverket, A-etat og sosialkontor.  Alle vil vi ha én, effektiv og brukervennlig velferdsorganisasjon. Og vi vil alle ha rask og kompetent saksbehandling, i et rettsikkert system hvor alle er like for loven.

Det er lett å skape den idéelle organisasjon på tegnebrettet. Men det er bare i virkeligheten -  i møtet med 2, 4 millioner brukere,  med nye arbeidsoppgaver for 16 tusen ansatte og med et helt nytt samarbeid mellom stat og kommune, at vi får testen på om NAV-reformen faktisk leverer det den skal. Derfor er det alltid nyttig å få et overblikk på det vi gjør – utenfra.  Derfor satte jeg i januar ned en ekspertgruppe for å gjennomgå NAVs første år. Nå har gruppen, ledet av professor Terje Hagen ved Universitetet i Oslo, kommet med sin rapport. NAV er grundig gjennomlyst– og gruppen har mange forslag til forbedringer. Det er blitt en viktig rapport.  

For meg er det viktig at de konsekvensene som trekkes av rapporten har bred oppslutning. NAV er innført av et bredt flertall i Stortinget. Det er viktig at videre utvikling fortsatt har stor støtte. NAV er velferdsstatens ryggrad og den daglige inntekt for over en million mennesker. NAV er fellesskapets støtte til enkeltmennesker i alvorlige livssituasjoner. NAV må være effektivt og forutsigbart den dag man trenger hjelp. NAV er ikke arenaen for sprell og symbolske partimarkeringer. NAV er for alvorlig til det.

På mange områder påpeker ekspertene problemer som må forventes når et nytt system skal kjøres inn. Ingen fem-åring er fri for barnesykdommer. Mye går seg gradvis til. NAV er inne i en god utvikling med reduserte ventetider , bedre IKT-systemer og tettere oppfølging av personer utenfor arbeid. To av tre brukere er fornøyd med NAV, - men det er selvsagt ikke godt nok.

Det er en sikker erfaring at alle store reformer må korrigeres underveis. Ekspertutvalget trekker frem fem områder for forbedring: For det første hevder de at mange NAV-kontorer er overbelastet, - og de foreslår en sterkere spissing av NAVs lokalkontorer til de arbeidsrettede tiltakene. Det betyr at kommunale helse- og rusomsorgsoppgaver bør tas ut av NAV. For det annet er de kritiske til ideen om at én dør for alle nødvendigvis er det beste: Folk har svært ulike hjelpebehov: målet bør ikke være at de alle skal gå gjennom samme dør, men at det viktigste bør være at den enkelte kommer raskt til den rette saksbehandler. For det tredje mener ekspertene at NAV-kontorene i de minste kommunene rett og slett blir for små og for tynt bemannet til å kunne gi faglig god hjelp. For det fjerde foreslår de en mer gjennomført arbeidsdeling internt i NAV: Saker som er kompliserte og som krever stor ekspertise bør sentraliseres, mens de enkle sakene kan behandles lokalt. Og til sist, organiseringen må ta høyde for at noen hjelpebehov kan svinge sterkt på kort tid (arbeidsledighet), mens andre behov er svært forutsigbare (alderspensjon). 

Ekspertgruppens forslag er godt begrunnet. Nå må de gjennomtenkes. Og vi kommer ikke utenom de grunnleggende dilemmaer i å lage en ennå bedre velferdsstat: For den enkelte bruker kan geografisk nærhet til tjenestene fort stå i motsetning til rask behandling av faglig god kvalitet. Dette gjelder i velferdssektoren akkurat som i helsesektoren. Vi må diskutere arbeidsdelingen mellom stat og kommune, og det gode samarbeidet involverer flere hensyn enn bare effektivitet. Det er viktig at det lokale demokratiet også har en plass i utformingen av velferdsstaten. Alle ønsker vi en individuell behandling, men vi ønsker også rettsikkerhet og likebehandling.  Og hvordan en tjenesteprodusent best bør håndtere en svært mangfoldig brukergruppe gjennom interne strukturer, er ett av organisasjonsfagets klassiske temaer.

Når vi nå går løs på disse spørsmålene er det viktig å senke skuldrene. Kjepphester er fine å leke med, men til å dra tunge lass duger de ikke. En vellykket reformering av offentlig sektor må være en balanse mellom faser med store strukturgrep og perioder med skrittvise forbedringer. NAVs fem første år var en modig, men også helt nødvendig modernisering av det velferdssystemet som ble bygget for industrisamfunnets behov og sosiale problemer.

Nå er et nytt samfunn under rask utvikling: Økonomi og arbeidsliv globaliseres. Befolkningens aldersstruktur vil om få år endre seg dramatisk. I en slik usikker samtid skal hele Norges befolkning oppleve velferdsstaten som en effektiv og forutsigbar kilde til gode og trygge liv. Vi klarer ikke morgendagens utfordringer uten en større mobilisering av befolkningens arbeidsevne, i et mer inkluderende arbeidsliv.  Når NAV nå går inn i en ny fase med korreksjon, - og sikkert politiske uenigheter, er det kritisk viktig å ha målene for seg.

Arbeidsdelinger mellom stat og kommune, ansvarsfordelinger mellom førstelinje og forvaltningsenheter, IKT-systemer og telefoniløsninger, kompetanser og systemer for effektiv postbehandling, - alt sammen er og blir bare virkemidler. Men virkemidlene må fungere om målet skal nås.