FFO 60 år

 

Jeg er svært glad – og takknemlig – for at dere inviterte meg hit i dag. Men jeg vet ikke helt om jeg vil si gratulerer med dagen…

Og grunnen til at jeg nøler litt med å gratulere, er at egentlig, så skulle jeg ønske at FFO ikke fantes. Jeg ønsker meg et samfunn hvor det ikke er behov for en organisasjon som FFO.

Vi må aldri slutte å drømme om et samfunn hvor alle individer, hvert enkelt menneske som en befolkning består av, og uavhengig at kjønn, bakgrunn og helt uavhengig av lyter og skavanker – opplever seg selv som en fullverdige, selvsagt og ønsket, medborger på alle samfunnets arenaer, og i alle samfunnets fellesskap og aktiviteter.

Vi må aldri gi opp troen på et samfunn hvor din vei gjennom livet bestemmes av den du er, og hva du kan, - og ikke av andre og irrelevante kjennetegn som kjønn, etnisitet eller av noe annet. Jeg vil et samfunn hvor organisasjoner som FFO lykkes ved at de avgår en stille død – som overflødige.

Vi er ikke der i dag. Vi er langt fra der i dag. I 60 år har dere i FFO stått på, dag og natt, for, gjennom små og store skritt, og gjennom en kolossal innsats i alle de enkelte medlemsorganisasjonene, å bringe Norge nærmere et bedre samfunn. Og dere har fortsatt en stor jobb foran dere.

Så selvsagt gratulerer jeg dere med dagen. Jeg gratulerer for at dere i to generasjoner nå har vært det viktigste talerør for tusenvis av mennesker som har hatt behov for å få sin stemme forsterket. Forsterket, slik at vi som har makt til å endre på samfunnet hører hva dere erfarer, at dere fanger vår oppmerksomhet, og at vi gjør noe med de problemene som stenger så mange ute fra det liv alle har en fundamental rett til å virkeliggjøre.

Vi kan skryte av mye i den norske velferdsstaten. Men ikke når det gjelder inkludering av funksjonshemmede. Verken når det gjelder deltakelse i arbeidslivet eller på andre samfunnsarenaer som skole og fritid har vi noen grunn til å slå oss på brystet. Vi er kommet sørgelig kort. Bare halvparten av funksjonshemmede er i arbeidslivet.

Dette er et pinlig lavt tall, - særlig når vi tenker på alle de mulighetene som ligger i klok tilrettelegging.

Det er uakseptabelt lavt når vi vet hvilke muligheter som ligger i at ny teknologi og moderne hjelpemidler for mange fullstendig kan oppheve forholdet mellom funksjonsevne og arbeidsdyktighet.

Og vi kan ikke lenger videreføre en velferdspolitikk hvor pengene til trygd og passivitet sitter løst, mens pengene til å utløse de ressurser som bor i de funksjonshemmede, sitter så alt for langt inne.

Derfor er det fortsatt bruk for FFO. Men jeg skal gjøre mitt beste for at dere stadig skal få mindre å gjøre.

Dere vet godt at regjeringen i Soria Moria II gir løfte om en Sysselsettingsstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. Dette arbeidet satte jeg full trykk på fra min første arbeidsdag. Noen av dere hørte meg kanskje si dette på FFOs Landsmøte på Gardermoen i januar, bare noen dager etter at jeg hadde tiltrådt.

Jeg vil straks redegjøre for de mål vi har satt oss, og for de virkemidlene vi nå arbeider med å utvikle. Men siden dette er en jubileumsmarkering, vil jeg minne litt om historien.

I ten-årene gikk jeg på studiesirkel i sosialisme. Der hadde vi en bok med tittelen ’Fremad – og aldri glemme’. Det er en klok tittel. Det er klokt å huske på, at når vi lager strategier for å styre samfunnsutviklingen i en ny retning, må vi ha med oss en analyse av fortid og ståsted. Ellers trår man fort feil.

Og når vi markerer et 60-års jubileum, er det passende å minne litt om historien. Jeg står her med Rune Andersens historiske studie som han laget til FFOs 50-års markering, - og den er vel verdt å lese!

FFO ble dannet i kampen for en moderne uførepensjon i det første ti-året etter krigen. Målet var å få bort stigmatiserende og behovspøvde ordninger for ’de vanføre’ og ’de sinnslidende’ – som det het i lovteksten den gangen. Målet var å komme ut av rollen som den stakkarslige med behov for å bli hjulpet gjennom andres medlidenhet. Og nettopp klare juridiske, individuelle rettigheter var et kvantesprang i sivilisasjon, - og det er nettopp det universelle rettighetssystemet vi i den nordiske velferdsmodellen er så stolte av.

Avskaffingen av de stigmatiserende ordningene utover på 1960-tallet, var på mange måter det første store skritt på veien mot en fullverdig inkludering. Og vi må aldri mer komme tilbake til slike ordninger.

Det andre store skrittet ble tatt utover på 1990-tallet. Gravis fikk vi en helt ny forståelse av hva funksjonshemning egentlig er: Bort fra et fokus på avvik og mangler ved enkelte persons kropp og sinn. Oppmerksomheten ble flyttet over på omgivelsene, på de samfunnsskapte begrensningene.

Man er ikke funksjonshemmet, - man blir det når omgivelser, både de fysiske og fordomsfull holdninger stenger personer inne i båser og lukkede rom. Denne kampen er, dessverre, ennå ikke fullført.

Det vi oppnådde på 1990-tallet var likevel å etablere en bred forståelse for en politikk for at omgivelsene må endres, - at vi må gjøre samfunnet tilgjengelig for alle, - eller som det heter, universell utforming.

Både når det gjelder å knesette prinsippet like sosiale rettigheter for alle borgere, og når det gjelder universelle omgivelser, så er vi selvsagt ikke i mål.

Men det er gjort noen små seire på veien, som vi godt kan minne oss om i dag. Og så skal vi ha klart for oss at verken rettighetssystemet, - og ennå mindre målet om universell utforming, er så utviklet som vi ønsker.

Selv om det gjenstår mye, må vi også se fremover. Vi må videre, og ta det jeg vil kalle det tredje store skrittet for at funksjonshemmede skal oppleve et inkluderende samfunn: Skrittet inn i arbeidslivet.

Vi jobber nå på spreng for å utvikle en effektiv sysselsettingsstrategi. Det er en ting som er viktig å si: Det er jo ikke slik at det ikke jobbes med arbeidsinkludering av funksjonshemmede i dag. Norge har i mange år hatt en betydelig sektor av tiltak og prosjekter.

Men jeg tror vi skal være ærlige og erkjenne, - og dette er også observert av OECD, at i forhold til ressursene vi bruker, så er måloppnåelsen temmelig moderat. For meg et det derfor klart, at skal vi lykkes bedre fremover enn vi har gjort til nå, må vi endre måtene vi arbeider på, - og vi må alle utfordre de tilvante tankemønstrene.

Vi har enda ikke kommet så langt i konkretiseringen av strategiene at jeg kan komme med detaljer. Men vi arbeider etter tre prinsipper:

For det første , IA-avtalen har alt for lenge vært for mye av en sykefraværsavtale. Det ligger nok litt i IA-systemets natur at problemene til de som er innenfor arbeid får mest oppmerksomhet. Slik kan vi ikke ha det lenger. IAs Delmål 2 er for meg like sentralt som de to andre delmålene.

Jeg vil derfor ha med meg arbeidslivets tunge parter på nasjonalt nivå. Delmål to skal være et selvstendig tema på våre møter. Det er derfor at jeg har tatt initiativ til, etter samtaler med FFO, at delmål to skal diskuteres på ett møte i året med arbeidslivspolitisk råd og brukerorganisasjonene rundt samme bord.

Men vel så viktig: IA er også en avtale på lokalt nivå. Og jeg vil ha delmål to ennå sterkere inn i det partsamarbeidet som foregår lokalt i de enkelte bransjer og virksomheter.

For det annet, det nytter ikke om vi blir aldri så flinke til å bringe folk frem til arbeidslivets porter, - om ikke porten også åpnes innenfra. Det nytter ikke om vi blir aldri så gode til å rehabilitere og kvalifisere, - om ikke kvalifikasjonene oppdages og settes i virksomhet!

Det er bedriftene, de små og store virksomheter utover det ganske land, som sitter med nøkkelen til inkludering. Inkluderingen skjer ikke i NAV eller i Arbeidsdepartementet. Inkludering skjer gjennom deltakelse i virksomhetenes konkrete verdiskapning, - og blant kolleger rund bordet i pauserommet.

Selvsagt skal det fortsatt jobbes med å endre holdninger, og det skal jobbes for å få alle arbeidsgivere til å skjønne at funksjonshemning og arbeidsevne er to forskjellige ting. Vi må sloss mot fordommer og for mer kunnskap. Og vi skal ikke slutte å minne alle som driver virksomhet, at de har et fundamentalt sosialt ansvar å ta.

Men jeg tror ikke holdningsendring og moralske pekefingre er nok. Fra næringslivet kommer det meldinger om at de ofte opplever mange små og store hindre for å kunne skape gode arbeidsplasser for folk med ulike forutsetninger.

Jeg hører aldri at de sier at de ikke har jobber og oppgaver som det vil være verdifullt for virksomheten å få utført. Tvert i mot.

Så derfor, det andre grepet jeg gjør i sysselsettingsstrategien er å fokusere på bedriftene. Vi skal skaffe oss kunnskap om hindre slik de oppleves både hos funksjonshemmede og i bedriftene, - og så skal vi gå løs på dette.

For det tredje, og som jeg nevnte, vi bruker allerede mye ressurser i dag, både på tiltak og på trygder. Isolert er jo dette bra, - og det er en historisk seier at funksjonshemmede ikke faller ned i fattigdom.

Men det er ikke økonomisk minstesikring som er de funksjonshemmedes viktigste krav i dag. De vil delta i arbeid og leve av inntekten mest mulig på like fot som alle andre. Samtidig er våre begreper om ’normalarbeidsdag’, og ’ordinært arbeid’, kanskje noen av de forestillinger som begrenser, i stedet for å åpne muligheter for å tenke nytt. Skal vi lykke, trenger jeg noen titusener av smarte jobber, jobber som bidrar til verdiskapningen, og som utføres av personer som trives i dem, - ut fra sine individuelle forutsetninger.

Mitt tredje punkt i sysselsettingsstrategien er derfor en invitasjon til hele det norske samfunnet om å tenke smartere når det gjelder bruken av de ressursene vi allerede nytter. Vi trenger å skape den type jobber som, enten som første jobb, eller som en bro over til permanent jobb, som er meningsfulle, verdiskapende og egnet for personer med ulike forutsetninger får å tre inn i ’normalarbeid’.

Vi trenger å utvikle enkle, og ubyråkratiske ordninger slik at bedrifter vil og kan skape slike jobber. Vi trenger å tenke klokere tanker om hvordan mer av de pengene vi i dag bruker på passiv trygd og tiltak med mer eller mindre god gevinst, - faktisk kan brukes til å skape nye jobber.

Jeg har ikke fasiten klar i dag, - men dette er den retning jeg vil gå. Og det gjelder å ikke la motforestillingene drepe forestillingene.

Til å hjelpe meg i dette arbeidet vil vi i departementet oppnevne to paneler som skal komme med ideer: Det første skal bestå av folk som på en eller annen måte er eksperter på arbeidsinkludering. Deres oppgave er å fokusere på hvordan vi kan få bedriftene til å skape flere av de jobbene vi trenger.

Det andre panelet består også av eksperter -eksperter på hindre for arbeidsinkludering, - eller brukere som det gjerne kalles.

Navnene på deltakerne er ennå ikke helt klare, så derfor ønsker jeg ikke å gå noe lenger nå, - men det kommer rett rundt hjørnet.

Når jeg nå jobber med Sysselsettingsstrategien, er det en frykt jeg hele tiden har i pannen: Og det er frykten for at dette blir nok en fin strategi i rekken av tidligere strategier. Skal vi oppnå noe mer enn det vi har gjort før, må vi gjøre tingene annerledes enn før.

Vi skal selvsagt ikke kaste vrak på historien. Derfor må vi tenke strategi i to spor: Det første er at vi skal fortsette å utvikle de generelle virkemidlene og arbeidet mot diskriminerende holdninger. Men generelle strategier kan bli for brede. Derfor, og det andre sporet, er å starte strategien med fokusere innsatsen mot en avgrenset målgruppe.

Jeg har derfor bestemt at vi først skal rette innsatsen inn på yngre funksjonshemmede og den vanskelige overgangen mellom skole og arbeid. Vi arbeider videre med å konkretisere målgruppen mer presist, og målet mitt er at det skal utvikles et program hvor vi finner en god balanse mellom hensyntagen til den enkelte persons forutsetninger og et effektivt nasjonalt program som kan bli et effektivt og ubyråkratisk redskap arbeidsinkludering.

Som sagt, vi arbeider med å konkretisere strategien, og med de to panelene og det gode forholdet jeg opplever å ha til FFO og til andre brukerorganisasjoner, vil jeg bestrebe meg på å få til en prosess hvor alle innspill er velkomne. Jeg og regjeringen kommer ingen vei om ikke strategien er kunnskapsbasert, og forankret godt hos alle parter.

Så med denne rapporten fra arbeidet med sysselsettingsstrategien, vil jeg slutte med å si:

Kjære FFO , dessverre er det nok fortsatt bruk for dere i det norske samfunnet. I de ni månedene jeg har vært arbeidsminister har jeg snakket mye med dere. Jeg opplever dere som en viktig og nødvendig ressurs for det arbeidet jeg gjør.

Dere må fortsette med å påpeke mangler og dere må sette krav til oss med makt og ansvar, - og dere må fortsette med å komme med konstruktive forslag til forbedringer.

Da dere ble dannet for 60 år siden het dere ’Landsnemda for de delvis arbeidsføres organisasjoner’. Navnet var et rop om å bli sett, om å bli hørt og om å bli brukt!

Mitt håp er at dere en gang i fremtiden igjen kan endre navn – til et navn som avspeiler at den viktigste arbeidsoppgaven er ta vare på interessene til personer som selvsagt er i arbeid, men som fortsatt vil ha noen egne krav og noen egne behov som storsamfunnet må ta hensyn til.

Så, gratulerer med stor innsats for det norske samfunnet i de 60 årene som er gått, og lykke til videre med arbeidet. Takk for oppmerksomheten.