Fra skole til arbeid – en utfordring for regjeringen?

 

Jeg vil åpne med å takke for invitasjonen til å åpne årets konferanse – og jeg vil takke Velferds redaktør, og hennes medarbeidere, for at hun setter et så viktig tema på dagsordenen!

Jeg synes det et flott at dere stiller et provoserende spørsmål: Ungdom på randen – velferdsstatens nederlag? Mens resten av verden, - med FN i spissen - ser på Norge som verdens mest vellykkede velferdsstat – setter dere fokus på kanskje den vanskeligste, og samtidig en av de aller viktigste oppgavene en velferdsstat har – nemlig å sikre at alle får en skikkelig utdanning, og at ungdommen loses trygt inn i arbeid og voksenliv.

Bare da kan den enkelte oppleve seg selv som en fullverdig deltaker i samfunnet. Og bare da kan velferdssamfunnet få frem den verdiskapning vi trenger for å sikre fremtidens velferd.

Det temaet dere tar opp i dag har derfor to sider:
For det første dreier det seg om solidaritet. Ikke alle kommer til voksenlivet med like mye bagasje. Men alle skal ha en fair sjanse til å lykkes. Og de som snubler i første forsøk, skal få fellesskapets hjelp til å komme videre.  Det dreier seg om at alle skal med, - som vi sier i Arbeiderpartiet.

For det andre dreier det seg om harde økonomiske realiteter. Arbeidskraften er vår aller viktigste ressurs. Det er ikke børs og oljefond, men utdanning av ungdom, som er økonomiens viktigste investering. Mister vi noen på veien, er den samfunnsøkonomiske kostnaden enorm. Det er jeg sikker på at Ingeborg Rasmussen og Viktor Norman vil overbevise dere om senere i dag. Jeg vil bare tilføye et ytterligere argument, nemlig konsekvensene på folks helse: Som helsedirektøren har spissformulert det: den største enkelttrussel mot en persons helse i vårt samfunn, - er ikke epidemier eller infarkt eller demens, - det er å falle ut av skolen i ung alder!

Som arbeidsminister må jeg sette meg inn i mye statistikker over sosiale forhold. De hyggelige statistikkene er de som viser forholdene i Norge sammenliknet med andre land. De tristeste statistikkene jeg leser er om unge mennesker som rekrutteres til uførepensjon, - og hvordan antallet nye uførepensjonister under 25 år har vist en økende tendens utover på 2000-tallet.

Og ennå tristere blir det når vi graver i årsakene, - og finner at det er psykiske og diffuse lidelser som ligger under. Alt for mange fikser ikke livet - før det har begynt for alvor!

Så kan man jo si at det er bra at vi har en uførepensjon som gir inntektstrygghet og vern mot fattigdom når folk ikke kan arbeide. Og selvsagt skal vi ha et slikt økonomisk sikkerhetsnett. Men bare det, blir for passivt – det blir for enkelt for samfunnet bare å kjøpe seg fri.

Hver gang jeg sier at det er for lett å få uførepensjon, er det alltid noen som reagerer. Men jeg mener at det skal være vanskelig å få uførepensjon. En passiv pengeoverføring til unge i en vanskelig situasjon, er for meg det absolutt aller siste vi bør ty til. Nettopp dette er jo hele poenget med de store reformene vi gjennomfører i velferdsstaten, med NAV reformen og med IA-avtalen.
Vi vil bort fra passive og standardiserte pengeytelser.  Vi vil ha mer av et velferdssamfunn som tar den enkelte persons problemer mer på alvor, og som hjelper hver enkelt ut fra hans eller hennes unike forutsetninger og situasjon. Vi vil et arbeidsliv med plass for alle.

Dette er en mye mer ambisiøs velferdspolitikk. Og skal vi lykkes med dette, kan ingen velferdsproblemer feies under teppet. Eller blir tilsynelatende ’løst’ gjennom trygdeutbetalinger.

Derfor har regjeringen også satt fullt flomlys på frafall fra skolen. 19 av 20 ungdommer begynner  på videregående skole. Men hver tredje gutt, og hver fjerde jente, fullfører ikke. Den som faller ut av skolen, og som prøver seg på voksenlivet uten de kvalifikasjoner som trengs i dagens arbeidsliv,  vet vi vil komme dårlig ut. Drop-out fra skolen er det beste grunnlaget for et varig utenforskap – og en av de viktigste årsaker til fattigdom og dårlig selvbilde.  Det er ikke nødvendig å utbrodere dette for dere som sitter her i salen.

Det er heller ikke nødvendig å minne dere om hvordan frafall fra skolen varierer systematisk med sosial og etnisk bakgrunn. Om vi som samfunn ikke klarer å håndtere frafall fra skolen, vil de ulikhetene vi ønsker å utjevne, bite seg fast og forsterkes.

Jeg tror vi raskt kan bli enige om at vi har et problem. Spørsmålet er hva vi må gjøre med det.

Samtidig er det veldig viktig for meg å fastslå at det jo ikke er slik at det ikke gjøres noe i dag. Tvert i mot, vi har kanskje verdens mest omfattende hjelpeapparat som hver dag gjør en kjempejobb for å hjelpe ungdom videre.

Jeg sa at en tredel av ungdommen faller ut av videregående skole. Da er det viktig å også minne om at vi har Europas laveste ungdomsarbeidsledighet. Og at andelen av ungdommen som er marginalisert i en mer alvorlig forstand, ligger et sted rundt 10-15 prosent, litt avhengig av hvordan det defineres. Dette betyr at to av tre som faller ut av skolen, kommer seg videre mer eller mindre for egen maskin. Det er helt sikkert mange av dere i salen som jobber med akkurat dette, - og dere skal være stolte av den jobben dere gjør!

Det virkelig vanskelige spørsmålet er derfor: Når vi lykkes så bra med så mange, hva er det da som gjør at vi ikke klarer å få med alle?

Professor Bo Rothstein, som dere vil høre senere i dag, har i mange sammenhenger formulert er tankevekkende kritikk av hele det velferdsstatlige – og sosialdemokratiske - prosjekt: At velferdsstatens pionerer trodde at bare vi klarte å utrydde den materielle nøden, - og gi alle tilgang på utdanning, trygghet og velferdsgoder, så ville de sosiale problemene dø ut nærmest av seg selv. Og så blir vi ganske rådville når vi oppdager at dette ikke skjer. Særlig ser vi hvordan nye typer av psykiske lidelser og sammenfatter problemer biter seg fast.

I mine første 20 leveår var det til sammen over hele perioden 21 selvmord blant unge under 20 år. Jeg har en sønn som nå snart er 20 år, - og som har vokst opp i et samfunn uendelig mye rikere enn i min tid. I hans første 20 leveår har over 700 ungdommer tatt sitt eget liv! Nå var antakelig rapporteringen av selvmord blant ungdom dårligere før, men likevel: Det sier noe om alvorlige problemer midt opp i velferdsparadiset.

Derfor tror jeg det, at i stedet for å gå i skyttergravene og slåss om Rothstein har rett eller feil, om dette har skjedd på grunn av eller på tross av sosialdemokratiet, så tror jeg vi skal ta hans tanker på alvor – og bruke det som utgangspunkt for mer nyskjerrighet. Og jeg tror vi skal være mer nyskjerrige, på særlig to forhold:

For det første, vi må spørre om det bare er mer penger som trengs til det vi allerede gjør. Er det bare for trange budsjetter som gjør at vi ikke lykkes fullt ut? Nå vet jeg at mange av dere tenker at dette er typisk statsrådsprat – og nå kommer de vanlige argumentene for innstramning og økonomisk ansvarlighet. Vært så snill å ikke tolk meg slik. Dersom vi hadde sikker kunnskap om at problemene kunne løses bare med penger, - er jeg ganske sikker på at Stortinget hadde bevilget pengene for lenge siden.

Poenget mitt er at jeg tror vi må være mye åpnere for to ting: For det første at det gjenstår mye å vite om årsaker til marginalisering blant unge. Vi vet rett og slett ikke nok. Jeg skulle ønske at lærere, leger, samfunnsvitere, psykologer og alle de andre sosialfaglige profesjonene kunne komme oftere ut sine faglige siloer, og dra i gang en stor dugnad for økt innsikt om de problemene vi står ovenfor.

Jeg har selv to tenåringer, - og kan med skråblikk observere det massive, kroppsfikserte vellykkethets-presset som ungdom utsettes for. Hvordan påvirker det egentlig en ungdom? For ikke å snakke om karakterfikseringen i skolen.

Og for det annet, det er viktig med økt kunnskap om årsaker, for å kunne skille tydeligere mellom det jeg som arbeidsminister kan oppnå med velferdspolitikk og offentlige tilbud, - og det andre deler av samfunnet må stille opp med. Står vi ovenfor forhold som ligger bortenfor det politikken kan gjøre noe med?

Derfor må vi også stille vanskelige spørsmål, som for eksempel om virkningene på ungdommers oppvekstmiljø av foreldregenerasjonens måte å leve på. Og av de livsstilsidealer ungdommen bomarderes med fra komersielle medier? Noen forskere hevder at en tydelig farsfigur er viktig for unge gutters sosialisering. Jeg vet ikke hvor godt dette er vitenskapelig fundert. Men om det er riktig, så kan jo ikke jeg som statsråd kommandere biologiske fedre til å stille opp for sine sønner.

Og moralske pekefingre fra andre vil heller ikke hjelpe. Derfor trenger vi å være mer nyskjerrige på hva vi da kan gjøre, - og hvordan vi kan utvikle gode samarbeid mellom offentlige tiltak og det sivile samfunn. Derfor er det så bra at Velferd arrangerer konferanser som dette – og jeg vet dere har en kjetter i salen – og jeg håper han kan rote skikkelig rundt i alle tilvante forestillinger.

Den andre store utfordringen er at vi må være mer nyskjerrige på hva som egentlig skjer når vi presser så kraftige utdanningskrav på alle ungdommer. Velferdssamfunnet må bygges på en effektiv og konkurransedyktig økonomi, - og konkurransekraften kommer fra kompetanse. Det er ingen vei utenom dette. Men kanskje vi blir vi for ensidige i vårt fokus på lang skolegang, - at vi setter opp kun en eneste  bro mellom ungdom og voksenliv – og den heter ’fullfør skolen på normal tid og gå rett over i arbeid’.

Og så ser vi jo at denne hovedveien ikke passer for alle. Og så vil vi jo selvsagt hjelpe dem som blir hengende etter.  Men kanskje er vi for raske til å lete etter medisinske årsaker til avvik, - noen hevder at visse diagnoser sitter vel løst hos profesjonene. Kanskje blir vi for opptatt av å bringe avvikeren tilbake til hovedveien, - heller enn å bygge flere broer og stier mellom ungdom og voksenliv, mellom skole og arbeid? Er vi som samfunn og hjelpeapparat for raske til å konstantere avvik, - og for lite nyskjerrige kvalitetene som kan være i en ungdom full av avvik? Hvordan hadde det gått med Emil i Lønneberget om ADHD hadde vært oppfunnet? Eller med Pippi om barnevernet hadde vært utbygd?  Kanskje er vi som velferdssamfunn ikke gode nok til å finne balansen mellom å hjelpe tilbake og å hjelpe frem.

Derfor håper jeg at dere bruker denne konferansen til å tenke høyt om hvordan vi kan få et samfunn med flere måter å bli voksen på, et samfunn som kan være rausere ovenfor en ungdom som har kommet skjevt ut av hoppkanten.  Og, hvordan vi kan få et hjelpeapparat og et tiltakssystem som er ennå mer oppfinnsomt og dristig, og som kan følge en ungdom trygt inn i arbeidslivet, - selv om det måtte være noen piruetter underveis.

Jeg har brukt anledningen jeg fikk til å åpne denne konferansen til å tenke litt høyt. Det har jeg etter hvert lært at er en risikosort for statsråder. Men jeg har tatt sjansen likevel.

Jeg kunne valgt å presentere mer av det regjeringen gjør. Vi vet mye om årsaker til marginalisering blant ungdom, og vi gjør mye på bred front. Og vi er svært opptatt av at tiltakene fra de ulike departementene understøtter hverandre, og trekker i samme retning, - slik at den samlede innsatsen fører oss nærmere det overordnede målet, et inkluderende, anstendig og meningsfylt arbeidsliv for alle.

Men skal vi komme dit, må vi også innimellom sette oss ned å gjennomtenke det vi gjør. Vi må se på måtene vi gjør det på. Og vi må hele tiden utfordre oss selv og spørre om vi kan oppnå mer ved å gjøre noe annet..

Jeg oppfatter at det er nettopp dette som er arbeidsoppgavene her i dag. Jeg må bare beklage at jeg ikke kan delta hele dagen, - men det er nå engang en av en statsråds mindre hyggelige oppgaver at man så ofte må gå når det spennende begynner. Jeg ønsker dere lykke til med konferansen – og jeg er klar til å ta i mot alle gode, originale og sprø ideer til at vi sammen kommer videre.

Takk for meg!