Normans gode råd!

Viktor Norman gir i DN 20. februar statsministeren fire råd for å komme nærmere et arbeidsliv med plass til alle. Dette er en viktig debatt.  En kvalitet ved vårt velferdssamfunn er den brede enigheten om at alle skal gis muligheter til å bidra med samfunnsnyttig arbeid. Men enighet om gode mål er ikke nok. Å skape et mer inkluderende arbeidsliv fra et utgangspunkt i en allerede svært høy yrkesdeltakelse, er desto mer krevende. Derfor har regjeringen invitert til et ’Samråd for Arbeid’. Og derfor er det viktig å reflektere over Normans råd.

Hans første råd er å løse opp forestillingen om deltakelse eller ikke deltakelse i arbeid: enten er man frisk og i fullt normalarbeid eller så syk og helt utenfor.  Et råd jeg deler. Skal vi få flere i arbeid, må jobber og arbeidsoperasjoner tilpasses de individene som befolkningen består av. Selvsagt skal vi fortsette, gjennom utdanning, kvalifisering, arbeidstrening og rehabilitering, å ’tilpasse mennesker til jobbene’. Men det er klokt å innse at en slik strategi ikke kan være den eneste: For noen vil det være bedre å få en egnet jobb, heller enn å fanges i en runddans av tiltak, kurs og urealistiske løfter om jobb etter gjennomført kvalifisering. Ingen ønsker et arbeidsliv hvor bedriftene forsyner seg av de friske og veltilpassede, mens alle andre henvises til familie og trygd. Drivkrefter i markedsøkonomien trekker i en slik ekskluderende retning. Ingen kan egentlig moralisere over at norske småbedrifter, innvevd som de er i global konkurranse, ønsker å ha en mest mulig effektiv arbeidsstokk.  Vi må derfor fortsette arbeidet med å utvikle gode, mest mulig generelle ordninger får å hjelpe bedrifter som ønsker å gjøre en innsats for å skape jobber som gir mening og bidrag til fellesskapet.

Normans andre råd er å utvikle et nytt språk til å beskrive personer som ikke er funksjonsfrisk og arbeidsføre for normalarbeidsdag. Språket avspeiler imidlertid tenkemåter, og er formet over lang historisk tid. Det er holdningene bak ordene som må frem i dagen. Dagens språkbruk er fremdeles preget av industrisamfunnets syn på  arbeidskraft som fysisk evne til å utføre manuelle operasjoner. Denne tenkemåten smittet over på velferdsordningene som  vokste frem i forrige århundre og la til grunn at den ’riktige’ måten å gjennomføre et yrkesliv på var ved karriere i samme yrke hele livet. Dette henger fortsatt  igjen i forestillingen om at det er ’bedre’ å føre folk tilbake til den jobben de hadde før helseproblemer oppstod,  enn å føre folk til en ny jobb som er bedre tilpasset funksjonsevnen. Det er krevende å finne det nye gode språket, og samtidig kvitte seg med kulturelle og moralske forestillinger om hva som er bra.

Normans tredje råd er, ’å rive veggen mellom det ’ordinære’ arbeidslivet og et arbeidsliv som består av tilrettelagte arbeidsplasser for personer med mindre enn full funksjonsevne’. Tja, mon det: Før man river en vegg kan det være lurt å sjekke om det er en bærende konstruksjon. ’Det ordinære arbeidsmarkedet’ er et resultat av arbeiderbevegelsens lange kamp for sosial trygghet og forutsigbare livsvilkår i et skiftende marked for arbeid. ’Normalarbeidsdagen’ ble ikke forhandlet frem for å blokkere for et inkluderende arbeidsliv, men for å verne individer mot vilkårlighet og avmakt. Dette målet må vi holde fast ved: Arbeidslivet skal være et trygt sted å være.

Så kan det selvsagt være at  bieffekter av et slikt arbeidsregime rammer individer og grupper på uønskede måter. Dette har vært et nøkkelargument for politiske krefter som ønsker et mer fleksibelt, deregulert arbeidsmarked. Jeg er glad for at Norman ikke gjentar den sedvanlige analysen av rigiditeter i arbeidsmarkedet som hinder for inkludering. I stedet, og i sitt fjerde råd, ber han oss vise større interesse for erfaringene som er gjort av dem som har jobbet konkret med å tilrettelegge arbeid for personer med nedsatt funksjonsevne. Selv trekker Norman frem den innsats som gjøres av Vekstbedriftene. Jeg vil for egen del legge til den store innsatsen som gjøres i Attføringsbedriftene og av NAV.

Norman reiser problemstillinger det er viktig å holde levende. Men vi må ha riktig fokus. Det er ikke NAV eller kommunale tiltak som skal og kan inkludere flere i arbeid. Inkludering skjer i den enkelte virksomhet. Både ved at foretakenes ledelse ser det som en integrert del av bedriftens virksomhet og ved at alle ansatte viser rommelighet og respekt for dem som har gode grunner til å utføre sitt arbeid på måter som passer for dem.