Regjeringens visjoner for arbeidslivspolitikken

 

Arbeidslivet er under heftig debatt for tiden.

Den siste debattanten i rekken var Kristin Clemet, lederen av den borgelige tenketanken Civita. For noen dager siden reflekterte hun over dårlig arbeidsmoral i Norge – og hun knyttet påstanden om dårlig arbeidsmoral sammen med at mange er utenfor arbeidslivet. Hun formidler et budskap om at dårlig arbeidsmoral er en årsak til at så mange står utenfor og heller vil ha trygd.

Men om tall kan fortelle noe om arbeidsmoral, hvordan skal vi da forklare at Norge er helt i verdenstoppen når det gjelder deltakelse i arbeid? Betyr det at vi har verdens beste arbeidsmoral? Jeg tror debatt langs disse linjene er et blindspor!

Denne regjeringen er opptatt av at alle som kan og vil arbeide, skal kunne gjøre det. Og arbeid til alle handler om mer enn å holde arbeidsledigheten nede. Det handler også om å skape et arbeidsliv der det er plass til flere, og hvor færre faller ut og må leve på offentlige stønader. Denne oppgaven blir enda viktigere de neste 20 årene. Og arbeidsmiljøet på hver enkelt arbeidsplass har avgjørende betydning for om vi skal lykkes.

Det er 2, 3 millioner mennesker som går på jobb i Norge. Og 9 av 10 er på den jobben hver dag. Hver enkelt av oss har vår egen oppfatning av hvordan akkurat min jobb og mitt arbeidsforhold er. Egentlig har vi 2,3 millioner små, individuelle arbeidsliv i Norge.

Vi skal derfor være forsiktige med bombastiske og generelle påstander når vi snakker om hvordan ting ’egentlig’ er i arbeidslivet. Men felles for de mange arbeidsliv er at alle skal oppleve sin deltakelse i arbeid som god og meningsfull.

I går offentliggjorde YS sitt arbeidslivsbarometer. Hovedbildet viser at svært mange har det veldig bra.

Men dette må ikke bli en sovepute, og jeg synes barometeret klart viser at selv om prosenter og andeler med dårlige arbeidsforhold kan være små, er det fortsatt mange som arbeider under uanstendige forhold. Og når så mange som 600 000 oppgir at de ikke er sikre på om de er i arbeidslivet om fem år, viser det at vi står ovenfor en kjempeutfordring. 160 000 er helt eller ganske sikre på at de vil falle ut av arbeid innen fem år – på grunn av helse eller annen utrygghet i jobben. Dette er ’bare’ syv prosent av de sysselsatte – men det er flere enn de som jobber i hele den kommunale omsorgssektoren!

Og det er områder i arbeidslivet hvor forholdene ikke er slik jeg, eller noen av dere som er her, ønsker de skal være. Særlig gjelder dette deler av renholdholdsbransjen, hotell- og restaurant, transport og bygg- og anlegg. Derfor er også kampen mot sosial dumping så viktig for meg og resten av regjeringen.

Norge blir eldre. De neste 20 årene vil det bli stadig flere eldre i arbeidslivet og færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Med en eldre befolkning vil bærekraften i velferdsordningene våre avhenge av at vi lykkes med å skape et arbeidsliv med plass til alle, og at vi tilrettelegger for at flest mulig ønsker og motiveres til å stå i arbeid fram til pensjonsalder. Vi skal huske at verdien av arbeidskraftressursene i dette landet er mye større enn oljeformuen!

Det er et stort potensial for å få flere i jobb.

Mange deltidsansatte ønsker å jobbe mer dersom de får anledning til det. I 2009 var det i gjennomsnitt 60 000 personer som til sammen ønsket å tilby 21 000 årsverk mer enn hva de faktisk jobbet.

Regjeringen har i budsjettet for neste år foreslått å bruke 25 millioner kroner for å sette i gang forsøk, og komme opp med de gode eksemplene, for å redusere antallet arbeidstakere i ufrivillig deltid. Hvordan vi organiserer arbeidstida vil være viktig for å kunne dekke det framtidige behovet for arbeidskraft.

Pensjonsreformen legger opp til at de eldre skal delta lenger i arbeidslivet. Gjennomsnittlig pensjonsalder er nå 65,5 år – og med IA-avtalens delmål tre er partene enige om å arbeide for at den skal fortsette å øke. Og ikke minst; nesten 80 tusen personer med funksjonshemminger sier de ønsker en jobb, dersom den tilrettelegges på en hensiktsmessig måte. Vi vet også at mange personer med innvandrerbakgrunn sliter med å få innpass i arbeidslivet, selv om de er godt kvalifiserte. Dette er en stor utfordring. Vi trenger mer arbeidskraft, samtidig som store grupper ikke kommer inn på arbeidsmarkedet. Debatten om arbeidsmoral blir i en slik sammenheng et blindspor.

Jeg mener at den IA-avtalen regjeringen og partene fikk på plass i mars i år er et vesentlig bidrag til å få flere i arbeid. Gjennom trepartssamarbeidet er det gjort viktige tiltak for å få ned sykefraværet – og de to siste kvartalers utvikling gir en viss grunn for optimisme. Å få ned sykefraværet er mye viktigere for å begrense overgang til uførepensjon enn å diskutere arbeidsmoral med Kristin Clemet. Og vi har på trappene en ny uførepensjon, og 1. januar trer altså pensjonsreformen i kraft.

I disse reformene gjør vi to helt nødvendige ting. For det første tilpasser vi pensjonssystemet til en befolkningsendring som vi vet kommer – og som ingen kan diskutere seg bort fra. Og for det annet, så blir det mer lønnsomt å ha stått mange år i arbeid – det lønner seg mer å jobbe.

Men så skal vi ikke se bort fra det dilemma som da lett kan oppstå, nemlig at de som av helsemessige grunner ikke kan jobbe, risikerer å komme for dårlig ut! Dette opptar meg mye, og jeg tror vi skal finne gode løsninger.

Men vi må innse at vi har en utfordring når det gjelder å tilpasse arbeidslivet slik at flere eldre kan stå i arbeid. For noen yrker er dette uproblematisk, andre har - på grunn av arbeidsbelastninger - særlige utfordringer. I går var jeg på en HR-konferanse i NHO, og flere av lederne var veldig opptatt av nettopp hvordan de skal kunne legge til rette for at arbeidstakere skal kunne få oppgaver de kan utføre når de blitt for slitne til å fortsette med de har holdt på med.

Hvor du jobber, og hva du jobber med, har stor betydning for hvor lenge du jobber i livet. Det har også betydning for riskoen for å bli uførepensjonist. Målrettet forebyggende arbeid i virksomhetene er derfor helt avgjørende. Da snakker jeg ikke bare om å håndtere risikofaktorer og arbeidsmiljøbelastninger. Arbeidsgivere og arbeidstakere må også ha et bevisst forhold til hva som fremmer den positive tilknytningen til jobben: Hvordan kan arbeidsmiljøet fremme god helse, læring, utvikling og mestring hos arbeidstakerne?

Her trengs et konstant blikk på forholdene der inkludering skjer i praksis: Inne i den enkelte virksomhet, i deltakelsen i produksjonen og i det kollegiale samkvemmet rundt lunsjbordet.

Det hjelper oss ikke til målet om NAV blir aldri så gode til å bringe folk frem til arbeidslivets porter - om porten er like låst innenfra. Vi kommer ikke i mål om IA-arbeidet bare drives av noen få idealister, eller bare overlates til HR-avdelinger og personalsjefer. Vi vet at lederens rolle i inkluderingsarbeidet er helt avgjørende.

Forankring i ledelsen er nøkkelfaktor for å oppnå resultater og tillit mellom ansatt og leder er også helt sentralt. Forutsetninger for en slik forankring er engasjement, holdninger, kompetanse og involvering knyttet til IA. Samtidig trenger vi å vite mer om hva som bidrar til å svekke – og hva som bidrar til å styrke - den enkelte arbeidstakers tilknytning til arbeidslivet.

Vi vet at det er store forskjeller når det gjelder yrke, bransje, kjønn og alder. I samarbeid med partene i arbeidslivet jobber vi nå for å få til en bedre kultur for oppfølging og dialog i virksomhetene. Begrepet tilrettelegging favner bredere enn fysiske tilrettelegginger som f.eks. stoler eller pulter. Psykisk tilrettelegging er like viktig, og det er et mye vanskeligere arbeid. Sammen med partene må vi hjelpe arbeidslivet til å bli bedre til å følge opp og tilrettelegge for dem som trenger det.

”Idébanken Inkluderende Arbeidsliv” er full av gode eksempler på virksomheter som har lykkes med inkluderingen, og i statsbudsjettet for 2011 har vi foreslått å styrke Idébanken for å få fram flere gode eksempler. Som ledd i IA-innsasten skal hovedorganisasjonene utarbeide et tilretteleggingsverktøy for å styrke virksomhetenes kompetanse om hva som kan gjøres. NAV Arbeidslivssentre tilbyr kurset ”Sees i morgen!” der arbeidsgivere kan lære mer om arbeid og psykisk helse. Dette er noe av det som viser at trepartssamarbeidet virker, og vi må foredle det for å bli bedre i å forebygge sykefravær og frafall fra arbeidslivet.

Til våren kommer regjeringen til å legge frem den første stortingsmeldingen om arbeidsmiljøsituasjonen i Norge. Meldingen vil blant annet inneholde en omfattende tilstandsrapport for norsk arbeidsliv.

Hovedfunnene er veldig gledelige, og kanskje ikke så overraskende: De aller fleste i Norge jobber under gode og forsvarlige arbeidsforhold. De aller fleste har fast arbeidskontrakt og er ikke redde for å miste jobben. I internasjonalt og historisk perspektiv har vi få midlertidig ansatte. Arbeidstakerne rapporterer at arbeidstiden er godt tilpasset familielivet og sosiale forpliktelser, og de fleste opplever høy grad av mulighet til å påvirke egen arbeidshverdag. Norge er blant de landene hvor flest sysselsatte oppgir at de har mulighet til betalt faglig utvikling.

Utviklingen over tid viser også at en mindre andel arbeidstakere utsettes for arbeidsmiljøbelastninger i dag enn for 20 år siden.

Denne beskrivelsen av HMS-tilstanden bygger på norske og internasjonale studier og datakilder, erfaringer fra tilsynene og innspill fra partene i arbeidslivet.

Men tilstandsbeskrivelsen viser også at vi har to store utfordringer:

Den første utfordringen er sosial dumping. De siste årene har mange utenlandske arbeidstakere funnet veien til Norge, og da særlig fra de nye EU-landene. Det skal vi være glade for! Disse arbeidstakerne utgjør en kjemperessurs i det norske arbeidsmarkedet, og har vært helt nødvendige for å dekke arbeidskraftbehovet, blant annet i byggebransjen.

Det er likevel en utfordring at noen bransjer preges av useriøse aktører og uforsvarlige arbeidsforhold. Det gjelder blant annet deler av renholdsbransjen, hotell- og restaurantbransjen, transportbransjen og byggebransjen.

Utenlandske arbeidstakere har ofte mindre muligheter til å stille krav til arbeidsgiver, og dårligere kjennskap til standardene som skal gjelde her i landet. Dermed risikerer de å arbeide lange dager under uforsvarlige helse- og sikkerhetsforhold, uten arbeidskontrakt og uten skikkelige lønns- og arbeidsvilkår.

Dette er for det første svært alvorlig for dem det gjelder. I tillegg undergraver det konkurransemulighetene til de seriøse aktørene, og har derfor en uheldig smitteffekt. Et annet viktig poeng for meg er at dersom vi aksepterer et slikt skille i arbeidslivet, gjør det noe med hele samfunnet vårt og grunnleggende kjennetegn ved den norske modellen.

Vi kan ikke akseptere at de som er svakere stilt skal utnyttes, og vi kan heller ikke akseptere at noen kjøper billige tjenester på bekostning av arbeidstakerne. De som kommer hit for å jobbe, gjør det for å skaffe seg og sine bedre levekår og muligheter. De reiser ofte fra familien sin, slik vi nylig så i Brennpunkt på NRK, et program som gjorde sterkt inntrykk på meg. ”Fleksibilitet” for norske arbeidsgivere, betyr fravær av mor eller far for de familiene det gjelder. Da skal vi i hvert fall sikre at mor eller far arbeider under ordentlige lønns- og arbeidsforhold, slik at de kan komme hjem i ferier og av og til i helger.

Utnytting av arbeidstakere og annen useriøsitet henger ofte sammen med andre alvorlige typer lovbrudd. Vi har ikke lov til å lukke øynene for denne ukulturen.

Regjeringen har derfor helt fra den ”satte seg i stolen” jobbet svært aktivt mot sosial dumping. Vi har lansert to handlingsplaner og iverksatt en rekke tiltak for å hindre en slik uakseptabel todeling av arbeidsmarkedet. Dette arbeidet skal vi fortsette med, og når vi ser på utviklingen med økende internasjonal handel med varer og tjenester, er det klart at dette er et viktig arbeid som må ha oppmerksomhet i lang tid fremover.

Hittil har vi hovedsakelig hatt fokus på byggebransjen. Nå i høst har vi tatt initiativ til et treparts bransjeprogram i renholdsbransjen. Vi bruker erfaringene vi har fått så langt, og vil blant annet innføre regionale verneombud og id-kort som skal inngå som et element i en godkjenningsordning for renholdsbransjen. Dette er en så infisert sektor, at vi bare kan lykkes når arbeidslivet og staten samarbeider.

Renholdsbransjen har helt spesielle utfordringer når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår, HMS-standard og svart arbeid. Arbeidstilsynet og bransjen selv melder om store problemer, både når det gjelder HMS-standarden og konkurranseforholdene for virksomheter som driver seriøst.

Treparts bransjeprogrammer er et nytt element for å forsterke arbeidsmiljøarbeidet og arbeidet for anstendige og seriøse arbeidsforhold. Bransjeprogram bygger på erkjennelsen av at myndighetenes tilsyn og kontroll må suppleres med et nært samarbeid mellom partene.

Skal vi oppnå målet om et anstendig arbeidsliv for alle, må virksomhetene følge opp sine plikter, og arbeidstakerne være organisert og følge opp sine rettigheter og plikter. Kampen mot sosial dumping og gjennomføring av bransjeprogram forutsetter således en sterk og informert fagbevegelse.

Renholdsbransjen blir pilotbransjen for bransjeprogramsatsingen. I statsbudsjettet foreslår regjeringen å sette av 10 millioner kroner til å utrede, etablere og håndheve en offentlig godkjenningsordning for renholdsvirksomheter.

Opprydningen i renholdsbransjen, kampen mot sosial dumping og IA-arbeidet viser hvor viktig trepartssamarbeidet er, og erkjenner partenes avgjørende rolle i å sikre et inkluderende og anstendig arbeidsliv Det går for tiden en debatt om den norske samfunnsmodellen. Vi ser hvordan høyresiden nå omfavner velferdsstaten og forsøker å fortelle en historie om at selvsagt er de også for den norske velferdsmodellen.

Men den norske velferdsmodellen dreier seg ikke bare om gode trygdeordninger og en stor offentlig sektor. Den norske modellen hviler på et tredje, like viktig bein, nemlig et godt tre-parts-samarbeid. Det er samspillet mellom trepartssamarbeid, velferdsordninger og offentlig sektor som er kjernen i samfunnsmodellen vår. Dette samarbeidet krever igjen sterke fagorganisasjoner og en samfunnsansvarlig, koordinert lønnsdannelse. Jeg venter fortsatt på at høyresiden i norsk politikk skal gå i bresjen for at arbeidstakere skal fagorganisere seg.

Det er slående at arbeidstakere i de mest usikre arbeidsforholdene i Norge har lavest organisasjonsgrad. Men selvfølgelig ikke overraskende! Jeg vil derfor se nærmere på hvordan vi kan styrke organisasjonsgraden og videreutvikle trepartssamarbeidet i den kommende stortingsmeldingen. Men hovedutfordringen på dette punktet ligger selvfølgelig hos fagforeningene selv.

Stortingsmeldingen om arbeidsmiljø skal vise vei for framtidas utfordringer. Jeg vil bruke den til å fremme en politikk som kan skape større felles innsats for gode arbeidsforhold og et godt arbeidsmiljø. Etter min vurdering er det viktig at innsatsen først og fremst skjer i den enkelte virksomhet og at myndighetenes innsats rettes inn mot å styrke samarbeidet der. Det skorter som regel ikke på kunnskapen om HMS-kravene ute i virksomhetene, men ofte ser vi at den ikke følges opp i praksis. Her tror jeg det er mye å lære, ikke minst av det systematiske HMS-arbeidet som foregår i petroleumsvirksomheten og i deler av industrien.

Den andre store hovedutfordringen i norsk arbeidsliv, er som jeg var inne på innledningsvis, de mange som står utenfor arbeidslivet. Og skillet mellom dem som er inne og dem som er ute – at det er en risiko for at vi som er inne drar stigen opp etter oss.

Vi har ikke lykkes med IA-delmål to. Jeg vil utfordre partene - vi må alle innrømme at vi har forsømt oss. Og, som jeg også har nevnt, har det vært en debatt i det siste om deltakelse i arbeidslivet – og det har vært snakket om ”utenforskap” og ”innenforskap”. Jeg har derfor lyst til å sette to streker under følgende: De rundt 600 000 personene som mottar helserelaterte ytelser er en del av det norske velferdssamfunnet, som holder dem innenfor, og ikke utenfor.

De er en svært sammensatt gruppe, men de har det til felles at de har opparbeidet seg rettigheter i det norske trygdesystemet, enten de er sykmeldte, uførepensjonerte eller mottar arbeidsavklaringspenger. I Norge er de innenfor, i mange land er de utenfor fordi det ikke finnes velferdsordninger.

Andelen uføre er ikke økende, men det at de store etterkrigskullene nå begynner å dra på årene samtidig som befolkningen vokser, gjør at antallet øker.

Det betyr ikke at vi skal slå oss til ro med tallene. Vi vet at mange som i dag mottar ytelser, ønsker og kan delta mer i arbeid og aktivitet hvis det blir lagt bedre til rette for det.

Derfor må vi sørge for at velferdsordningene er utformet slik at de stimulerer til aktivitet, ikke passivitet, og at arbeidsliv og arbeidsmiljø er slik utformet at det er plass til så mange som mulig, så lenge som mulig.

Som et ledd i dette arbeidet skal Regjeringen før jul legge fram en melding om uførepensjon, og jeg arbeider nå med en sysselsettingsstrategi for å få flere funksjonshemmede inn i arbeidslivet.

Men se det er en annen historie, som jeg ikke har tid til å fortelle nå, men som jeg med glede forteller om ved en annen anledning.

Takk for oppmerksomheten!