Tale på Fellesforbundets arbeidmiljøkonferanse

Tale av arbeidsminister Hanne Bjurstrøm på Fellesforbundets arbeidmiljøkonferanse, 04.02.2010.  

Tusen takk for invitasjonen, og for denne anledningen til, som ennå fersk arbeidsminister, å få komme hit å dele noen tanker med dere om arbeidslivspolitikken fremover. Det er nok av store oppgaver som står foran oss.  En ny IA-avtale skal være i havn om knappe tre uker. Det skal arbeides videre med sykefraværsspørsmålet også utenfor IA. Det er viktig for meg å få gjort samarbeidet mellom bedrifter og NAV bedre, og det skal komme en stortingsmelding om arbeidsmiljøspørsmål til høsten. Og dere skal inn i et viktig lønnsoppgjør, - så det blir mye fokus på arbeidslivet fremover.

For meg er Fellesforbundet selve innbegrepet på det beste i norsk fagbevegelse. For folk i min generasjon var Lars Skytøen den fremste representant for arbeiderbevegelsen.  Klar og sterk i konflikter, smidig og klok i samarbeid, - og med en utrolig evne til å kunne føre konflikt den ene dagen, og så samarbeide like godt med motparten den neste. Og Fellesforbundet har alltid vist vilje til å ta et samfunnsansvar når det er nødvendig. Og til konsekvent å slå ring om det kollektive avtaleverket som selve fundamentet for et velordnet arbeidsliv.

Jeg er sikker på at vi skal få et godt samarbeid fremover. Og ikke minst at, at jeg i min jobb vil måtte trekke veksler på den store kunnskapen dere har om arbeidsliv og arbeidsmiljø. Dere vil alltid vite bedre enn meg hvordan de faktiske forholdene er ute i de enkelte, store og små, bedrifter og foretak. 

Som noen av dere kanskje vet, har jeg en fortid som dommer i Arbeidsretten. Og blant dommere regnes det ikke for god skikk å gratulere en seirende part i en rettssak. Det er vel heller ikke god tone fra statsråder å kommentere rettsavgjørelser. Så la meg derfor være diplomatisk og si,  at jeg registrerer (med en viss tilfredshet…) at dere vant en viktig rettssak i Oslo Tingrett for få dager siden.

Dommen slår fast at en allmenngjøring av tariffavtaler i Verftsindustrien ikke er i strid med Norges EØS-forpliktelser. Dette er en viktig dom. Mange har vært redde for at den norske modellen for regulering av lønns- og arbeidsforhold i et partssamarbeid ville komme i konflikt med den mer europeiske tradisjonen, hvor slike forhold i større grad bestemmes i lovgivningen, for eksempel i form av lovfestet minstelønn. Dommen viser også at Lov om Allmenngjøring av tariffavtaler virker etter hensikten, og at EØS-medlemsskapet ikke er den trussel mot vår samarbeidstradisjon som noen kanskje fryktet.

I dag vil jeg konsentrere meg om to store saker: Den første er arbeidet for å få ned sykefraværet i norsk arbeidsliv, den andre er arbeidet mot sosial dumping. Og så vil jeg mot slutten snakke litt om den Stortingsmeldingen om arbeidsmiljø som kommer til høsten.

Men først vil jeg minne om det store bakteppet som vi alltid må ha med oss når ny politikk utformes.

For det første, vi må ikke glemme klimatrusselen. Møtet i København var for mange, inkludert meg selv, en skuffelse. Men jordas oppvarming fortsetter. Selv om det har vært kaldt på Østlandet i vinter, har det vært uvanlig mange dager med varmegrader på Svalbard! Noe er fundamentalt i ulage. Regjeringen har satt som mål at Norge skal være utslippsnøytralt om 30 år.

Dette er en kjempejobb. Hva vi produserer, og måten vi produserer på,  må endres. Bedrifter og husholdninger må over på mest mulig effektiv bruk av fornybare energikilder. Fordi vi har så store vannkraftressurser, har Norge et bedre utgangspunkt enn de fleste andre land. Og med det gode kompetansenivået som er utviklet gjennom utvinningen av petroleumsressursene, har vi alle muligheter til å bli en ledende nasjon på håndtering av CO2.  Klimatrusselen er derfor en åpen invitasjon til nye tanker og ideer, og til å gripe alle de mulighetene som åpner seg for norske industrielle miljøer.

Den andre store utfordringen er befolkningens aldring. At så mange lever så lenge er jo egentlig utrolig bra. Det er et uttrykk for den suksess som vår velferdsstat er blitt. Men flere eldre betyr også at det blir færre yrkesaktive til å produsere de verdier og tjenester som må til for at alle skal kunne se alderdommen trygt i møte. Skal vi fortsatt kunne få gode pensjoner fra NAV, og få tilgang på de helse om omsorgstjenester vi trenger i fremtiden, må vi løse den tredje store utfordringen:

Vi må ta hele befolkningens arbeidskraftsressurser i bruk, på en god måte, og med anstendige arbeidsforhold for alle. Det er dette et inkluderende arbeidsliv dreier seg om. Men ikke bare det. Vi deltar ikke bare i arbeidslivet for å produsere de varene og tjenestene vi trenger, men også fordi en trygg tilknytning til arbeid er vår viktigste kilde til verdighet og inkludering i sosiale fellesskap. Vi kan ikke lene oss tilbake og tro at oljefondet kan hjelpe oss. Det er, og vil alltid være, hverandres arbeid vi lever av.

Når vi legger klimautfordringen, befolkningens aldring og sysselsettingsutfordringen oppå hverandre, kommer det ut et stort behov for omstiling: Alle snakker om omstilling, og mange er kanskje lei av omstillingsmaset. Men her er det ikke rom for valg. Skal vi utvikle velferdssamfunnet, og gjøre det robust i møtet med fremtiden, må tre store omstillinger foregå samtidig:

1. Omstilling til økologisk bærekraftig produksjon
2. Omstilling i vareproduksjon og eksportindustri slik at den kan bli en solid økonomisk base for produksjonen av velferdsgoder
3. Og omstilling av arbeidslivet, og måtene vi arbeider på, slik at det både blir plass til, og behov for, alle som vil og kan delta i arbeid.

Det viktigste grepet for å klare disse oppgavene,  ligger i den samlede økonomiske politikken. Det vet dere, og det er  finansministeren god til å formidle. Men erkjennelsen av omstillingsbehov må også ligge under det vi gjør i arbeidslivs- og velferdspolitikken.  Og jeg er sikker på at dere tar med dere dette brede perspektivet inn i årets lønnsoppgjør. Jeg skal derfor la de store perspektivene ligge, og gjøre som jeg lovte innledningsvis, å komme med noen tanker om sykefravær og sosial dumping.

Sykefraværet er et av de beste, - eller skal vi si det verste – uttrykkene for arbeidsmiljøet i en virksomhet. Når folk ikke klarer jobben med den helsa de har, er noe galt. Samtidig viser forskningen om sykefravær, at det er ingen én-til-én sammenheng mellom arbeidsmiljø og sykefravær. Det er store forskjeller i sykefravær mellom ellers ganske like virksomheter. Sykefraværet kan endre seg mye over kort tid, uten at det er mulig å forklare dette med forverring av arbeidsmiljøet. Det mye vi ikke vet om årsakene til sykefravær. Og når kunnskapsgrunnlaget er svakt, er det klokt å ikke ha bastante oppfatninger om at noen årsaker er viktigere enn andre. (Det var dette jeg forsøkte å få frem i Aftenposten-intervjuet om arbeidslivets brutalisering.)

Jeg har tre utgangspunkt for arbeidet med redusere sykefraværet. For det første: rettighetene for lønnstakere ligger fast. Jeg tror ikke, som OECD og enkelte økonomer, at vår gode ordning hindrer oss i å kunne redusere fraværet. Det har vi klart før, og det er det mulig å gjøre igjen. Det skal aldri være tvil om at folk som er syke, skal bruke sin rett til å være borte fra jobben, uten å tape inntekt.

For det andre: siden årsakene til fravær er så mangfoldige, må virkemiddelbruken også være det. Det finnes ingen kvikk fix for å få ned sykefraværet, og vi må også tørre å stille ubehagelige spørsmål.

Det tredje utgangspunktet for å få ned sykefraværet et at bare et systematisk samarbeid mellom arbeidslivets parter kan gi resultater i det lange løp. Derfor har vi gått inn arbeidet med å lage en ny IA-avtale for tredje gang, - selv om de to første avtalene ikke lyktes med målet om å redusere sykefraværet.

Det er bare gjennom et samarbeid mellom bedrifter, ansatte og staten, at det kan utvikles et systematisk og langsiktig arbeid.  Tillitsvalgte må spille en sentral rolle i bedriftenes arbeid med å tilrettelegge arbeidsoppgaver som er hensiktsmessige for folk med helseproblemer.  

I går la ekspertutvalget frem sine vurderinger av sykefraværet, og kom med en lang liste med forslag til tiltak. Jeg har særlig festet meg ved to ideér jeg synes virker interessante. For det første at det må bli bedre og raskere oppfølging av langtidssyke. Det andre at det kan være gode medisinske grunner til å bruke mer gradert sykemelding, for eksempel 80 prosent. Det betyr at folk prøver seg på jobb en dag i uka. Ekspertutvalget argumenterer godt for at en slik arbeidsdeltakelse, for mange, er bedre for helsa enn å stå helt utenfor med en 100 prosent sykemelding.

Jeg tar ikke stilling til disse forslagene nå, men tar utvalgets idéer med meg inn i forhandlingene om IA-avtalen.

Så til min andre hovedutfordring: sosial dumping.  Fellesforbundet skal ha stor honnør for det arbeidet dere har gjort over flere år for å holde dette temaet høyt på politikkens dagsorden. Mange uakseptable forhold er blitt avdekket og ordnet opp i gjennom dette arbeidet. Dette arbeidet må dere fortsette med.  

Vi er en del av et stort og åpent europeiske arbeidemarked, og samlet sett har Norge stor nytte av dette. Men det betyr også at både regjeringen og fagbevegelsen må ha et konstant fokus på de uheldige sidene som følger med det europeiske arbeidsmarkedet.

Dessverre forekommer det fortsatt tilfeller av sosial dumping,  særlig i virksomheter med mye utenlandsk arbeidskraft.  Men det er viktig å holde et øye med alle bransjer. Det er alt for mange eksempler på dårlige og manglende arbeidskontrakter, urimelig arbeidstidsordninger, uønsket deltid og andre uakseptable forhold.

Regjeringen har allerede gjort en god del for å bekjempe sosial dumping. Siden 2006 er det iverksatt to handlingsplaner. Arbeidstilsynet har fått mer midler. Regler om ID-kort i bygg- og anlegg er innført, og vi har fått solidaransvar for lønn, bare å nevne noen av tiltakene.

En stadig tilbakevendende problemstilling er den økte bruken av arbeidskraft fra vikarbyråer, herunder også utenlandske byråer. I forbindelse med arbeidet mot sosial dumping, har vi gjort to viktige grep:

Vi har for det første strammet inn på adgangen til arbeidsleie mellom produksjonsbedrifter, som for så vidt er den metoden for innleie som det har vært knyttet færrest vilkår til. Dette skal gjøre det vanskeligere å omgå reglene ved å gi seg ut for å være en produksjonsbedrift når det i realiteten er et vikarbyrå man står overfor.

For det andre har vi innført krav til vikarbyråer som skal leie ut arbeidskraft i Norge. Det er opprettet et register over lovlige vikarbyråer. Og det er bare tillatt å leie inn arbeidstakere fra byråer som står i dette registeret. Arbeidstilsynet overvåker dette.

Jeg har tro på at dette er grep som virker. Dette vil vi få svar på i den omfattende evalueringen av handlingsplanene mot sosial dumping, som vi er i ferd med å iverksette.

Kampen mot sosial dumping må alltid være en del av den samlede innsatsen for å sikre gode arbeidsvilkår. Ofte er det ikke mangler i regelverkene som er problemet, men den faktiske etterlevelsen av reglene ute i den enkelte virksomhet. Regjeringen er opptatt av at det skal være gode arbeidsvilkår og anstendig lønn i alle bransjer og virksomheter, uavhengig av om det er mange utlendinger der eller ikke.

I tillegg til tiltakene mot sosial dumping vil jeg minne om at Stortinget før sommeren i fjor vedtok en samlepakke med ytterligere tiltak for bedre arbeidsmiljø. Dette gjelder blant annet likestilling av arbeidstiden for skift og turnusarbeidere, risikoen ved alenearbeid og bruk av prestasjonslønn ved risikofylt arbeid.

Jeg skal avslutte med å si litt om Departementets arbeid med Stortingsmeldingen om arbeidsmiljø. Jeg vil minne om at noe av det aller første vi gjorde etter valgseieren i 2005, var å reversere den borgerlige regjeringens forslag til uthuling av Arbeidsmiljøloven.  Gjennom dette sikret vi fortsatt gode rettigheter på viktige områder som stillingsvern, midlertidige ansettelser og arbeidstid.

En ting som diskuteres mye når det gjelder arbeidsforhold er bruk av midlertidig ansettelse og innleid arbeidskraft. Selv om dette ikke er tema i dag kan det likevel være på sin plass å si noe om det. 

For noen kan disse tilknytningsformene være en innfallsport til arbeid. Samtidig vet vi at slike løse tilknytningsformer kan skape A- og B-lag i arbeidslivet, og en usikker livssituasjon for mange. Også Arbeidstilsynet har tidligere rapportert at midlertidig ansatte blir dårligere ivaretatt når det gjelder helse- miljø- og sikkerhet.  Det er ingen grunn til å tro at ikke dette også gjelder innleid arbeidskraft.

Jeg ønsker derfor å understreke at regjeringen står fast på at hovedregelen i norsk arbeidsliv er fast ansettelse og at bruk av midlertidig ansettelse og innleid arbeidskraft bør begrenses.

Det er litt det samme på arbeidsmiljøfeltet som på klimaområdet: Utfordringen er ikke å bli enige om de gode målsettingene. Det er når det kommer til den praktiske gjennomføringen at det krevende arbeidet begynner. Og selv om arbeidsmiljøet i Norge er generelt godt for de aller fleste, er det en lang rekke uløste oppgaver foran oss.

Formålet med Stortingsmeldingen er å stake ut kursen fremover, langs to spor:

For det første er det en del bransjer og sektorer hvor det åpenbart er klart useriøse forhold det må ryddes opp i. Et kjent eksempel er renholdsbransjen. Dels sliter vi her med problemer som har vart i årevis, dels er problemene blitt større gjennom sosial dumping.

For det annet, det er klare koblinger mellom arbeidsmiljø og sykefravær. Særlig må vi ha fokus på sammenhengen mellom langtidsfravær og uførepensjonering. Selv om forskerne finner at forhold på arbeidsplassen bare forklarer en del av det samlede fraværet, er denne overgangen mellom sykelønn og varig utstøting tett knyttet til helsebelastende arbeid, slitasjeskader og dårlig arbeidsmiljø.

Det er viktig å få kartlagt, og gjort noe med de yrkene og jobbene som ødelegger folks helse på denne måten. Særlig tror jeg vi må rette et sterkere fokus på omsorgsyrkene, og den høye rekrutteringen til varig uførhet fra kvinner som har slitt mange år i denne sektoren. Dette er jo også en sektor som må trekke til seg store mengder  arbeidskraft i årene som kommer. Og skal vi få ungdom til å velge disse yrkene, må arbeidsmiljøet være attraktivt.

Det gjøres mye god innsats for et bedre arbeidsmiljø, både fra mange bedrifter, fra verneombud og tillitsvalgte. Men det er også viktig å hele tiden spørre oss selv om vi kan oppnå mer med nye angrepsvinkler og arbeidsmetoder. Jeg kan ’avsløre’ at vi forsøker å tenke nytt, og i retning av en mer bransjerettet eller bransjespesifikk tilnærming. Arbeidsmiljøutfordringene er ulike i de forskjellige delene av arbeidslivet. Denne forskjelligheten må gjenspeiles i de virkemidlene vi bruker. Samtidig kan nettopp et tettere fokus på spesielle problemer i den enkelte bransje, bidra til å øke engasjementet i arbeidsmiljøarbeidet, ved en sterkere involvering av dem som vet hvor skoen trykker.

Jeg begynte denne innledningen med å minne om de store utfordringene vi står ovenfor, og hvordan dette krever omstillinger på alle samfunnets områder. Det er nettopp når vi skal gjennom omstilling at det er så viktig også å tenke arbeidsmiljø. Det må aldri bli slik at arbeidsmiljøspørsmål er noe vi driver med ved siden av andre oppgaver. Arbeidet med et godt arbeidsmiljø må være en sentral del av omstillingene, både når legger om til klimavennlig produksjon, når vi løser eldrebølgens utfordringer, og selvsagt, når vi skal skape et inkluderende arbeidsliv for alle. Takk for at jeg fikk komme, og takk for oppmerksomheten.