Tale til NAVs toppledersamling

 

Takk for invitasjonen! Det er viktig for meg å møte dere, sentrale ledere i NAV, og sentrale for iverksettelsen av Regjeringens velferdspolitikk.

Jeg vil starte med å minne dere om mediebildet for en måned siden. Da innførte vi arbeidsavklaringspengene, - en grunnleggende fornuftig og nødvendig rasjonalisering av inntektssikringen for personer i et attføringsløp. Dere husker nok godt medienes vinkling av de såkalte meldekortene, hvem gjør ikke det! Kravet om at stønadsmottakerne skulle melde fra om sin situasjon hver annen uke ble fremstilt som er overgrep. En leder i Dagbladet 5. mars hadde overskriften ”Formynderstaten vokser” – og konkluderte med at ”Den eneste gode siden ved dette overbyråkratiske tøvet måtte være at det skaper arbeidsplasser i NAV”.

Nå har det gått en måned, og meldekortene er kommet inn i to omganger. Over 98 prosent av stønadsmottakerne har sendt inn sine meldekort.  NAV opplyser at de resterende stort sett forutsetningsvis dreier seg om personer som ikke lenger gjør krav på denne ytelsen. Med andre ord, systemet ser altså ut til å fungere etter sine intensjoner. Og dere skal ha stor takk for god planlegging og innføring av ordningen! Stor takk – selv om det helt sikkert kommer problemer. Utfordringen nå er innhold og ventetider, men dette vet dere jo alt om.

Da vi i departementet forsøkte å få frem denne gode nyheten, var ingen medier interessert, det var helt umulig å komme igjennom med dette. At ting fungerer som det skal i NAV, - er ikke en del av ”storyen” om NAV.

Hvis vi reflekterer litt over denne episoden med meldekortene, så forteller den egentlig to ting: For det første forteller den at det er en ganske utbredt holdning at NAV skal utbetale penger, og ellers i liten grad  bry seg noe mer om mottakeren. Mottakeren skal få pengene, uten en gang å være pliktig til å godtgjøre at man faktisk har rett på de goder som fellesskapet gir. Her skal det være mye rettigheter og ingen forpliktelser! Å melde fra om man faktisk har rett til ytelser, blir fremstilt som formynderi og overgrep.

Det andre som denne historien forteller kjenner dere godt til: Problemer og svikt i NAV, enten nå disse er faktiske eller mer eller mindre oppdiktede, er godt mediestoff. Når ting fungerer bra i NAV, er mediene ikke interessert. 

Det er selvsagt ikke mulig å drive en så stor og mangfoldig virksomhet som NAV uten at det innimellom skjer feil og svikt.  Problemet er at alt det gode arbeidet som utføres, og alt som fungerer bra, blir usynlig. Det dannes et bilde offentligheten av et NAV i krise.

Forholdet mellom rettigheter og plikter i velferdsstaten får vi diskutere ved en annen anledning. Poenget mitt nå er, at for alle oss som er ansvarlige for NAV, er det krevende å alltid bli målt mot en teoretisk idealtilstand, - en slags nullvisjon om at ingen feil eller problemer overhodet skal kunne forekomme noen gang.

I en slik situasjon er det både lett og menneskelig å skylde på media. Men det blir et blindspor. Medienes sensasjonsjournalistikk må vi leve med. I stedet må vi tenke motsatt: NAV er antakelig den organisasjon i Norge som har det sterkeste kravet mot seg om å fungere perfekt! Og det skyldes ganske enkelt at NAV er velferdsstatens ryggrad, - i en velferdsmodell hvor hele befolkningen er omfattet av kanskje verdens mest generøse fellesskapsordninger. Folk og medier er opptatt av NAV, fordi vi alle er avhengige av NAV.

Som sosialdemokrat vil jeg ha en god velferdsstat som omfatter hele befolkningen. Dette er bærebjelken i en solidarisk samfunnsmodell. Og skal denne solidariske modellen bestå, må velferdsstaten fungere. Alternativet er et samfunn med større sosial usikkerhet, ulikhet og urettferdighet.

Fungerer ikke NAV, fungerer ikke velferdsstaten slik den skal! Kritikk mot NAV, hvor urettferdig den kan oppleves, er en nødvendig ressurs til det forbedringsarbeidet som vi hele tiden må utføre. Vi må invitere velferdsstatens fremste forsvarere til alltid å være  velferdsstatens fremste kritikere.

Jeg tror det er viktig, på en intern samling som dette, at vi lener oss litt tilbake fra det daglig strev, og reflekterer over hva det er vi egentlig gjør med det norske velferdssamfunnet. Når historikerne om 20-30 år ser tilbake på det første tiåret av 2000-tallet vil de se en gjennomgripende omstøping av forholdet mellom arbeid og inntektssikring. En ny, modernisert folketrygd, ny uførepensjon, arbeidsavklaringspenger, - men også kontantstøtte og omsorgspermisjoner. Ut går et trygdesystem basert på et mekanisk menneskesyn og skarpe skiller mellom syk og frisk. Frem vokser et nytt system hvor den enkelte stimuleres til arbeid på sine premisser. Større muligheter og rom skapes for at den enkelte selv skal kunne velge i et mangfold av kombinasjoner av trygd og arbeid.

De vil se en gigantiske organisasjonsreformer mellom Rikstrygdeverket, A-etat og kommunal sosialtjeneste. Ut går en oppsplittet velferdsorganisering basert på grove, standardiserte klassifikasjoner av personers behov. Frem vokser en organisasjon laget for å vektlegge den enkelte persons sammensatte behov, og som skal kunne anvende alle de velferdsstatlige virkemidlene i en pakke individuelt tilpasset den enkelte persons situasjon.

Det vi i realiteten gjør, er av vi demonterer industrisamfunnets velferdsstat. Frem vokser en ny, modernisert velferdsstat og en velferdspolitikk som vil være mer robust i møte med den fremtiden vi vet vil komme. Dere kjenner alle stikkordene; en aldrende befolkning, en synkende arbeidsstyrke, den stadig mer sammensatte karakteren til levekårsproblemer, de diffuse lidelsene, sosial eksklusjon, - og en befolkning av ressursrike individer som stiller de høyeste kravene til all offentlig tjenesteyting. En annen befolkning, med andre problemer, kan bare møtes med en reformert velferdspolitikk.

Det er klart at i en slik historisk reformfase som den vi er midt oppe i, - vil det være fødselsveer. Epokeskapende reformer lar seg aldri gjennomføre uten at store og små problemer oppstår underveis. Når det stormer som vært kan vi jo tenke på Obama og helsereformen!

Samtidig har vi ledere i denne prosessen en ytterligere utfordring: Jeg kan ikke, som min statsrådskollega samferdselsministeren, stoppe toget for å få ro til å legge nye skinner. Det går ikke med noe ”buss for tog” her. Velferdsstaten må bygges om samtidig som befolkningen skal merke minst mulig. Dette er krevende, svært krevende. Ikke minst dere vet det.

Allerede fra min første dag som Arbeidsminister har jeg satt situasjonen i NAV øverst på min dagsorden. Det er ikke fordi jeg oppfatter at jeg arvet en organisasjon i krise. Mye, svært mye ved NAV fungerer veldig bra, - selv om mye av det gode, som historien om meldekortene viser, synes å forbli godt bevarte hemmeligheter. 

Når jeg er så opptatt av NAV, er det av tre andre grunner:

For det første, og som jeg sa, mitt og regjeringens mål er å videreutvikle en solidarisk samfunnsmodell, med et mer inkluderende arbeidsliv. Det betyr et samfunn hvor alle som vil og kan deltar i arbeid, kvalifisering og annen meningsfull aktivitet tilpasset den enkeltes forutsetninger.  For å virkeliggjøre dette, må befolkningen erfare at fellesordningene fungerer godt. Fungerer ikke NAV bra, undergraves tiltroen til solidariske fellesløsninger.

Og for stadig å forbedre og perfeksjonere, må oppmerksomheten være rettet på det som ikke fungerer. Og vi må hele tiden være åpne for at ting kan gjøres på andre måter. Når jeg, som dere vet, har satt ned et uavhengig ekspertutvalg for å vurdere forholdet mellom førstelinjen og forvaltningsenhetene, må ingen tolke dette som noen grunnleggende mistro til den strategi som har vært fulgt så langt. Ekspertgruppen er rett og slett et uttrykk for at det alltid er nyttig å få friske øyne til å se på de valgene vi gjør. Særlig når det blir stilt spørsmål til disse valgene fra flere hold. Og for meg er det viktig å få klarlagt om de problemene mange har rapportert, er innkjøringsproblemer som gradvis vil ordne seg selv, eller om det er noen mer alvorlige problemer som krever særskilte grep. Dette vil jeg komme til bake til etter hvert som ekspertgruppen har kommet med sine to rapporter. Tidsplanen er at jeg først vil gi en redegjørelse for gruppens arbeide i RNB og så konkret komme tilbake med mine vurderinger og eventuelle forslag i budsjettproposisjonen for 2011.

For det annet, NAV-reformen er innført av et bredt flertall i Stortinget. Dette avspeiler den store oppslutningen det historisk har vært, og er, om velferdspolitikken i Norge. For meg er det viktig å videreføre denne brede enigheten. Dette betyr at jeg vil vektlegge en god dialog med Stortinget, og ikke minst, være lydhør for den kritikk som kommer fra opposisjonen, fra brukere og fra ansatte. Selv om det har vært mye kritikk av NAV, opplever jeg likevel at den kritikk som kommer har som siktemål å gjøre NAV bedre. Knapt noen vil stoppe reformen eller gå tilbake til det gamle systemet.

Kritikken fra Stortinget har videre vært fokusert rundt Riksrevisjonens rapport om regnskapet for 2008. Jeg opplevde debatten i Stortinget etter høringen om denne rapporten i retning av at Stortinget med ett unntak, er opptatt av at NAV er en felles, tverrpolitisk utfordring. Videre ble det i debatten vist til at mange av de forholdene som ble påpekt i Riksrevisjonens rapport allerede var blitt tatt tak i fra NAVs side. Jeg vil ikke spekulere i hva Riksrevisjonen vil si i sin rapport for 2009. Det må vi alle forholde oss til når den kommer. Men jeg varslet komiteen allerede under høringen at man måtte være forberedt på at også denne rapporten vil innholde forhold ved NAV som vi konstant må arbeide med.

Den tredje grunnen til at NAV står så sentralt for meg, er at det er mitt ansvar å sørge for at de ulike elementene i den samlede velferdspolitikken trekker i samme retning: At det jeg gjør på ett område ikke undergraver mulighetene for å lykkes på et annet område.  NAV-reformen er i snever forstand en organisasjonsreform, og det gjelder å få den nye organisasjonen til å sette seg skikkelig, før den belastes med nye eller forstyrrende oppgaver.

I forhandlingene om den nye IA-avtalen var det viktig for meg å sikre at vi i dette partssamarbeidet tok inn over oss de mulige administrative konsekvensene for NAV av de ideene som ble diskutert. Likeså er det viktig at de sosialpolitiske reformene, - eller innholdsreformer som det heter på NAV-språket, er godt organisatorisk planlagt. De ansatte må kvalifiseres og tidsriktige IKT-systemer må være på plass. Dette vektlegger jeg så ofte jeg kan, og i forhold til de som ”sitter på penga”. Jeg skal gjøre min del av jobben her, men da er det viktig at dere gjør deres del i forhold til arbeidet med å tilrettelegge for en rask utvikling av et nytt IKT system for å erstatte ARENA. Her har jo NAV til fulle vist at dere kan tingene deres gjennom den svært vellykkede etableringen av IKT systemet for pensjon. Så får nå kritikken om bruk av konsulentbistand komme. Dere vet at jeg mener denne bør begrenses i størst mulig grad, men dere vet også hvordan mediabildet ville sett ut dersom man ikke hadde lykkes med å utvikle dette systemet, eller om man her hadde hatt store kostnadsoverskridelser.

Å være politiker og arbeidsminister er en svært usikker jobb. Det eneste jeg er helt sikker på i denne jobben, er at jeg ikke vil ha en eneste arbeidsdag som statsråd uten at NAV kommer opp på en eller annen måte. Denne jevne strømmen av dag-til-dag utfordringer opplever dere sikkert også. Det blir lett å tape de langsiktige målene av syne. Jeg vil derfor avslutte med å tenke litt høyt om hvordan jeg ønsker at NAV skal være i fremtiden, la oss si 15-20 år.

For det første ønsker jeg at NAV på ett område skal være mest mulig usynlig. Jeg ser for meg et NAV som i sine byråkratisk-administrative forvatningsoppgaver fungerer så godt at folk knapt merker at organisasjonen er der. I disse dager leverer mange av dere, sammen med store deler av befolkningen, selvangivelsen rett og slett ved ikke å gjøre noen ting. Skatteetaten har gjort jobben med å stille sammen alle relevante opplysninger. Som skattebetaler skal du bare reagere om noe er feil. Jeg sier ikke at vi skal kopiere skatteetaten, den har definitivt en lettere jobb enn dere, om kanskje mindre populær. Men vi kan notere oss at ”kemneren” har gått fra å være nærmest et skjellord, til å dag å være en etat som folk er godt fornøyd med, - rett og slett fordi vi har så lite med etaten å gjøre. Med andre ord, jeg ser for meg et en NAV-organisasjon som er usynlig fordi saksbehandlingstiden er for kort til at noen venter, at informasjon om rettigheter og plikter flyter glatt mellom etat og bruker, at alle utbetalinger kommer til rett person i rett tid, - verken mer eller mindre.

Jeg ser for meg NAV som den mest attraktive arbeidsplass for IT-folk, fordi der brukes de beste IKT-systemene. Dette er mål jeg vet dere jobber for hver eneste dag. Det ironiske er at jo mer dere lykkes, jo mer usynlige blir dere, og jo mer usynlige dere blir, jo færre vil i det hele tatt oppdage hvor godt jobben er utført.

For det annet ønsker jeg et NAV som på et annet område er ekstremt synlig: NAV er det viktigste redskapet vi har for å virkeliggjøre et inkluderende arbeidsliv. Dette betyr at vi må utvikle NAV som organisator og tilrettelegger av all den kompetanse og av alle de tiltak som må virke, for at folk med ulike yrkeshemninger faktisk opplever ikke bare at arbeidslivet har plass til dem, - men at de også er ønsket av bedriftene.. Dette betyr at NAV må virke godt i to spor: Både i å assistere den enkelte frem til arbeidslivets porter, - og i å jobbe sammen med bedriftene slik at porten inn i arbeidslivet også åpnes innenfra. Dette betyr at de yrkesaktive opplever det som selvsagt at NAV er der med rask og tett oppfølging når det kreves. Dette betyr at jeg i fremtiden ser for meg et arbeidsliv hvor det i alle virksomheter er et velfungerende, lokalt trepartssamarbeid, - mellom den enkelte, bedriften og NAV (pluss legene; som en fjerde faktor ”X faktor”).

Og hvor alle opplever det som selvsagt at det må jobbes for å skape arbeid og deltakelse for den som går på gradert sykemelding, for den som har en kronisk funksjonshemning, - så vel som for 70-åringen som gjerne vil stå på et år til, dersom tempoet kan senkes noe. Jeg ser for meg en fremtid hvor folk er mer vant til å møte NAV på arbeidsplassen, - enn i tiltak utenfor arbeidslivet. Og jo mindre NAV knyttets til utbetalinger av penger, og jo mer NAV assosieres med å skape et virkelig inkluderende arbeidsliv, jo sikrere vil jeg være på at vi er på rett vei.

Det tredje jeg ser for meg om 20 år, er at jeg får riktig mange invitasjoner fra utlandet til å komme og snakke som ”den norske modellen”. Med NAV går vi i Norge lenger enn det noen andre velferdsstater har gjort i administrativ samordning. Våre erfaringer følges med argusøyne, og vi skal ikke underslå at mange er skeptiske til våre store ambisjoner. Men det kan faktisk godt hende at vi lykkes, - og det vil bli lagt merke til.