Tale til NTLs landsmøte

  

Kjære landsmøte, tusen takk for invitasjonen til å komme hit!

Jeg har faktisk vært medlem av NTL siden 1987, bare avbrutt av at jeg var dommer i arbeidsretten. Da fant jeg ut at det var best ikke å være medlem av NTL; sånn skal det være.

Jeg er en heldig minister. Veldig mange arbeidsministre rundt i verden misunner meg. Og det gjør de ikke alene fordi jeg er arbeidsminister i et land som har en oljeformue, eller fordi jeg er arbeidsminister i et land som har absolutt ett av verdens laveste nivå på arbeidsledighet, men fordi jeg er arbeidsminister i et land der man den ene dagen kan streike og ha konflikter, slik vi hadde i våres, og den andre dagen undertegner vi IA-avtalen.

Det er 90 minutter flytur herfra til Frankrike. Der ser dere Sarkozys arbeid for å implementere det vi kan kalle delmål 3 i vår IA-avtale. Det går ikke fredelig for seg. Norge har et helt unikt trepartsamarbeid å bygge på. Det hviler på tre grunnleggende elementer;

Én: en enighet mellom arbeid og kapital om flest mulig hender i arbeid. Verdien av arbeid i seg selv er grunnleggende, den er avgjørende for selvrealisering og selvforsørgelse.

To: vi har en høy yrkesdeltakelse knyttet til vår ”norske velferdsmodell”. Sosiale rettigheter som omfatter hele befolkningen, og en offentlig sektor med ansvar for en skattefinansiert velferdstjeneste, innen oppvekst, utdannelse helse og omsorg. Nettopp den offentlige sektor var jo styrken vår i vårt møte med finanskrisen. Den var bufferen i forhold til store deler av ledighetsproblematikken.

Det tredje elementet i vårt trepartsamarbeid, og som kanskje er vel så viktig, er at vi har en fordelingspolitikk som hviler på en velordnet samarbeidskapitalisme hvor vi har sterke organisasjoner, både på bedrifts og på lønnstakersiden. Det er en helt nødvendig bestanddel i vår modell.

Så selv om Sarkozy hadde ønsket å forhandle med noen om pensjonsreformen sin, så ville han ikke hatt noen å forhandle med. Det har jeg, og det gjør den norske modellen så unik.

Her går en vesentlig skillelinje mellom høyresiden i norsk politikk, og den regjeringen som jeg står for. Det er ikke gitt at vi har en så oppegående og sterk fagbevegelse som vi har i Norge. Det mener jeg er helt grunnleggende for at vi kan ha den modellen vi har; en klar politikk for nettopp å styrke organisasjonsgraden og stryke fagforeningenes rolle i samfunnet. Det er ikke et element som høyresiden i norsk politikk er sterke talspersoner for.

Men med makt og innflytelse følger også ansvar. Norge har en svært ansvarlig fagbevegelse. Det er det ikke alle som liker at jeg sier. Jeg synes at det vi fikk til på likelønn i vårens lønnsoppgjør, der det var mange konflikter, var bra. Vi klarte å løfte mange kvinner lønnsmessig, samtidig som vi klarte å bevare den norske forhandlingsmodellen, noe som var veldig viktig for regjeringen.

I mars i år undertegnet vi en veldig viktig IA-avtale. Sykefraværet har gått ned i løpet av 2010. Det gjorde det også i 2004, og så gikk det opp igjen. Det er avgjørende at vi nå ikke slår oss til ro med at trendene går den riktige veien, og tenker at nå kan vi slappe av. Ikke minst offentlig sektor har en stor utfordring knyttet til sykefravær.

Det likevel veldig inspirerende med tallene vi ser nå, og så kan vi krangle om hva som er årsak og virkning. Det er ikke så viktig for meg at jeg skal ha æren for at sykefraværet går ned, det har jeg sannsynligvis ikke. Det som er viktig er at det som skjer kan være en inspirasjon for det veldig viktige arbeidet som drives i alle bedrifter - nettopp et godt samspill mellom arbeidstaker, arbeidsgivere og NAV.

Delmål 3, utsettelse av pensjonsalderen, er en stor utfordring for oss fordi vi trenger arbeidskraft. Avgangsalder til alderspensjon har steget noe, og levealder har økt mer i det første tiåret på 2000-tallet. Relativt sett har vi derfor ikke lykkes så godt med det målet som vi pleier å si. Men her får vi drahjelp fra pensjonsreformen som trer i kraft 1. januar, altså: det lønner seg å arbeide lengre. Jeg har lyst å understreke at det betyr også at det lønner seg å starte tidligere, man får mer uttelling for å ha jobbet lenge, enn man får nå.

Men det er en utfordring, det skal vi ikke legge skjul på, at det blir krevende å tilrettelegge for å få stadig flere eldre mennesker til å stå i arbeid. Det er en utfordring at noen arbeidsliv er så tøffe og så harde, at det er vanskelig å ha et helt livsløp i samme jobb. Derfor skal ikke jeg her og nå komme med noe svar til dere; det må være lov ikke alltid å komme med svarene. Men jeg er veldig opptatt av at det er en utfordring å tenke tilrettelegging og inkludering når det gjelder fremtidens arbeidsliv og det å få eldre mennesker til å stå i arbeid.

Likevel er det IA-avtalens delmål 2, hvordan ha et inkluderende arbeidsliv for folk med funksjonshemminger, som bekymrer meg mest, og som har vært mest stemoderlig behandlet. Det handler om folk som ikke er inne i arbeidslivet. Det er lett for partene å være mest bekymret for de som er inne i sitt eget arbeidsliv, og så har vi ikke vært flinke til å tenke på de som står utenfor.

Det er bare 45 prosent av alle med funksjonshemminger i Norge i dag som er i arbeid. Det er et for lavt tall, men jeg lyst til å understreke at det ikke er lavt i en global sammenheng, Vi vet fra Arbeidskraftundersøkelsen at mellom 70 og 80 000 funksjonshemmede ønsker å komme i arbeid, dersom forholdene legges til rette. Og vi vet at fram til 2008, da vi hadde høykonjunktur i økonomien og der var en enorm etterspørsel etter arbeidskraft, så økte ikke den andelen. Det ble ikke flere med funksjonshemminger som kom inn i arbeid.

Det sier oss at det ikke hjelper å ha god arbeidsmarkedspolitikk, man må ha noe i tillegg for å få den gruppen inn i arbeid. Det arbeidet er krevende. Vi ligger allerede på verdenstoppen når det gjelder deltakelse i arbeidslivet. I et arbeidsliv der allerede så mange allerede er i arbeid, skal man løfte enda flere inn i arbeid. Det er en utfordring, men den må vi ta.

Jeg er veldig opptatt av denne problemstillingen. Det er blant annet fordi dette er noe regjeringer har snakket om i årevis. Gamle regjeringer, nye regjeringer, denne regjeringen. Vi skal gjøre noe for å få de med funksjonshemminger inn i arbeid, men så klarer vi det ikke. Vi har ikke gjort en ordentlig jobb med det, og nå må vi lykkes.

Derfor arbeider regjeringen nå med en sysselsettingsstrategi. Jeg har nylig satt ned to ressursgrupper som skal se på hvordan vi kan bryte dette mønsteret; hvordan åpne arbeidslivet porter for folk som står utenfor. Til nå har vi hatt en tendens til å sette folk på kurs utenfor arbeidslivet. Det har ikke åpnet dørene inn. Folk må få komme inn først, og så må vi legge til rette innenfor. Det er en utfordring vi har til bedrifter, at de nettopp skal åpne sine dører.

Jeg er så glad for å ha fått med Yngve Hågensen til å lede den ressursgruppen som skal se på hvordan vi skal åpne norsk arbeidsliv for folk med funksjonshemninger. Vi må få alle gode, nye tanker frem. Ingen tanker skal være utenkt. Derfor er jeg også glad for å ha fått med Kristin Clemet i samme gruppe.

Jeg er opptatt av at vi skal prioritere unge mennesker, mennesker under 30 år og i den vanskelige overgangen mellom utdanning og arbeid. Vi kan ikke lenger bare konsentrere oss om de som er inne i arbeidslivet. Partene må på banen, og det er jeg tydelig på. Partene har forpliktet seg til delmål 2 av IA-avtalen og må nå også ta sitt ansvar i forhold til dette.

Men skal vi lykkes, så må NAV fungere godt. NAV er, og det tror jeg at vi alle er enige om, en helt grunnleggende riktig velferdsreform. NAV er ”skreddersømmen” rundt det enkelte mennesket. Det er selve ideen bak NAV; vi skal se helheten. Og gjennom de to ordningene som vi fikk sjøsatt tidligere i år, arbeidsevnevurdering - at alle har krav på å få vurdert sine evner i arbeidslivet - og arbeidsavklaringspenger, så har vi fått på plass de viktige elementene i NAV-reformen.

Selvfølgelig har NAV utfordringer. Det skal jeg være den første til å understreke. Men jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, jeg mener overhodet ikke at NAV er en skakkjørt reform, eller en reform der vi burde ha gjort noe om igjen.

Noe av det første jeg gjorde da jeg ble statsråd, var å sette ned et ekspertutvalg som skulle se på organiseringen av NAV, særlig forholdet mellom NAV lokalt og NAV forvaltning, for å se om det trengtes korreksjoner. De var ganske klare i sin konklusjon da de kom med sin uttalelse. Det er ikke klokt å gjøre noe med det organisatoriske rundt NAV nå. Man kunne kanskje ha tenkt seg at reformen burde vært gjennomført gradvis, kanskje burde man sett at gode IKT-system burde vært på plass før man effektuerte hele reformen, men gitt situasjonen i dag er det grunnleggende feil å gjøre noe med den. Det er ikke tid for revers. Og det er ikke tid for å tenke at alt var bedre før, det er det nok ingen som mener.

Vi har store utfordringer. Jeg er helt klar over at vi må få på plass et godt IKT-system i NAV. Det kommer til å ta tid, for det er en stor og møysommelig prosess, men jeg kan love dere at de pengene som skal til for det, og den viljen til å få det på plass tidlig, den er der. Vi skal jobbe systematisk, og så raskt som overhodet mulig, for å få det på plass.

Den andre store utfordringen som jeg mener NAV har, er kompetansen hos de ansatte. Ikke fordi den er dårlig, men fordi det stilles krav til nye ferdigheter og mange opplever at de ikke har fått nødvendig opplæring og oppfølging, på det de hadde behov for. Jeg er klar over dette, NAV er klar over dette, og man må jobbe systematisk med problemstillingen.

Situasjonen for de ansatte i NAV en bekymrer meg. Det er en utrolig krevende jobb å ha. Det kan være knyttet mye avmaktsfølelse til en jobb som skal rydde opp i alt som er vondt og leit for veldig mange mennesker. Gjentatte ganger leser man om trusler til NAV-ansatte og dårlige oppslag i pressen om hvor galt alt er i NAV.

Jeg har lyst til å understreke, noe jeg gjør så ofte som jeg kan, at det gjøres en fantastisk jobb i NAV. Dette ble nå sist veldig klart uttalt fra Riksrevisor Jørgen Kosmo da han sa at det jobbes iherdig på alle nivå i organisasjonen for å gjøre den bedre, og vi ser lyst på det. Nettopp den honnøren til de ansatte synes jeg er viktig å gjenta her på dette landsmøtet.

Jeg skal følge opp ekspertgruppen i budsjettet. Jeg har sett på ulike saksbehandlingsrutiner, og jeg skal også se på spørsmål om todelt ledelse, både statlig og kommunal ledelse, i en del sentrale kontorer. Alle som har greie på det, mener at det er feil. Man får ikke den optimale NAV-sammensmeltningen på den måten. Jeg har, kanskje fordi jeg er ny, varslet klart at dette er noe jeg skal gå løs på. Jeg mener det er riktig og jeg skal se på hvordan jeg kan gjøre noe med det.

En annen stor utfordring når det gjelder NAV er avtalesystemet. Da jeg som ny statsråd var rundt på NAV-kontor så trodde jeg nesten ikke mine egne øyne eller ører da jeg skjønte at folk sitter ved siden av hverandre og jobber på helt ulike avtaler og tariffavtaler. Selv om jeg forstår hvorfor, er det utrolig at det er slik. Det kan ikke være godt for et arbeidsmiljø.

Jeg er veldig imponert over alle de gode, kreative løsningene folk har funnet. Hvor der noen får dekket julebordet, og andre ikke, går man sammen for å dekke utgiftene. Det er veldig bra, men her mener jeg at partene har en utfordring i å se på mulighetene for å forhandle frem særavtaler og det er jo gjort i en del tilfeller. Det er mye kreativitet rundt dette, men her mener jeg at man har en stor utfordring.

Så har vi en debatt som går for tiden, debatten om det jeg kaller ”innenforskapet”, men som høyresiden i Norge kaller ”utenforskapet”. Det er en debatt som høyresiden i Norge har lånt fra Sverige, og etter mitt syn er det en veldig retorisk farlig debatt.

Jeg bruker aldri, bortsett fra når jeg skal sitere hva andre sier, ordet ”utenforskap”. ”Utenforskap” har man i land hvor man ikke har noe velferdsnett rundt seg hvis man ikke kan forsørge selg selv. I Norge er de som er i det såkalte utenforskapet på velferdsordninger som Stortinget har vedtatt, både når det gjelder rettigheter og prosesser. De skal de være på med god samvittighet. De er innenfor i Norge, ikke utenfor.

Men i land som Frankrike for eksempel, så synes ikke folk som er på våre uføreordninger i statistikken. De er allerede på alderspensjon, behovsprøvde minsteytelser, eller så forsørges de av familien. Vi har laget et system hvor man enten er i arbeid, eller så har man klare rettighetsbaserte ytelser. Det skal vi være stolte av og glade for.

Men så skal vi selvfølgelig ikke underslå at det er en bekymring at stadig flere mennesker ikke kan finne en plass i arbeidslivet. Det er jeg bekymret for. Vi må ta den debatten, men vi må også ha et magemål når vi tar den debatten. Det er ikke slik at andelen uføre øker i Norge. Det har ikke vært øking i andelen uføre i Norge reelt sett siden 2005. Det som skjer er at det er store kull fra etterkrigstiden som nå blir gamle, og da lettere havner ut i uførepensjonsordningen. Da er det altså slik at 2/3 av de som er uføre i Norge i dag er over 60 år.

Vi må ikke være redde for å ta debatten om hva som må til for å få flere over i arbeid. Vi må klare både å forsvare våre kollektive velferdsgoder samtidig som vi må være opptatt av å lage en politikk som sikrer at vi har en bærekraftig velferdsordning, også for fremtiden. Det skal alltid lønne seg å arbeide, men kan du ikke arbeide, skal du være sikret gode velferdsordninger.

På dette området mener jeg det er et klart behov for nytenkning, og det er noe av det regjeringen nå også skal gjøre når vi skal legge frem uførereformen.

Vi må tenke mer rundt hvordan folk kan bruke arbeidsevnen sin. Det er slik i dag at 80 prosent av de som er på uførepensjon er 100 prosent uføre. Det er ikke et riktig tall. Det betyr ikke at jeg skal ta fra folk uførepensjonen, men det betyr at langt flere vil kunne jobbe delvis og være delvis uføre, hvis vi tilrettelegger for dem. Vi skal tenke litt på samme måte som vi har tenkt når det gjelder sykelønn. Gradert uførepensjon er et godt virkemiddel for å klare å holde folk både litt i arbeid og gi dem den hvilen de trenger i tillegg til det. Det er et gode for alle.

Vi må også lette overgangen mellom trygd og arbeid. Det må være lettere å kunne bevege seg inn og ut av arbeidslivet. Vi må tenke på hvordan vi kan bruke passive stønader mer aktivt. Det er et tankekors for meg at vi har mange mennesker som går på det vi kaller arbeidsavklaringspenger, som er en midlertidig ytelse, og går passivt på det. Samtidig som jeg stiller i Stortinget fordi jeg ikke har mer penger til arbeidsmarkedstiltak. Tiltak må kjempes for, mens passive ytelser gjennom en velferdsordning går helt greit. Dette er en utfordring vi har, og her må vi våge å tenke nytt.

Det er de unge uføre som bekymrer meg mest. Det er et faktum at vi i dag har rundt 8 000 mennesker under 30 som er uføre og 27 000 under 30 år på arbeidsavklaringspenger. Det er ikke så mange, men det som er skummel er at vi ser en veldig økning. Vi vet for liten om hvorfor det øker, men vi vet at det er en stor representasjon i den gruppen av unge mennesker som ikke har fullført videregående. Det er også mange som er tidligere rusmisbrukere i den gruppen. Det er en av grunnene til at man må tenke helhet i det å gripe dette an, og at regjeringen i budsjettet satser på å hindre frafallet i videregående skole og rusproblematikk. Det er grunnleggende viktig.

Vi har en stor utfordring i å tenke nytt, også om ungdomsgruppen. Jeg synes det er et tankekors at det er slik at vi setter unge mennesker i begynnelsen av 20-årene på samme ytelse som vi setter en person på 58 år med store helsemessige utfordringer. Jeg tror vi gir opp mange unge mennesker altfor fort fordi det er enkelt, og dette kommer dere til å høre meg snakke mer om. Dette må vi gjøre noe med.

Vi har et godt arbeidsliv i Norge. Vi har nettopp hatt et YS-barometer som viser at det stort sett står bra til. Jeg skal legge frem en arbeidsmelding i løpet av våren med en tilstandsrapport om norsk arbeidsliv. Denne blir blant annet til gjennom et samarbeid med partene i arbeidslivet, og vi er opptatt av at rapporten, som er den første av sitt slag, skal være godt forankret i hvordan arbeidslivet oppfattes. Derfor har vi gode prosesser for å få innspill fra partene.

Alt dette viser så langt at vi grunnleggende er fornøyd med arbeidslivet i Norge. Folk opplever å ha god kontroll over eget arbeid og arbeidsliv, og vi har en av de høyeste ratene i verden på deltakelse på etter- og videreutdanning. Dette er bra.

Hvorfor tar jeg det så opp? Alt ikke er bra. Der er noen bekymringer knyttet til fremtiden. Blant annet trepartssamarbeidet som fordrer et godt organisert arbeidsliv. Vår tids største utfordring fremover er sosial dumping. Det er de arbeidsforholdene vi ser i store deler av norsk arbeidsliv, grunnet arbeidsinnvandring fra land hvor man har helt andre arbeidsstandarder enn vi har, og grunnet at mange rett og slett mener det er riktig å avlønne folk dårligere enn det gjøres i Norge fordi man kommer fra et land med lavere lønninger. Det er helt uakseptabelt.

Arbeidsinnvandring er bra, og vi trenger den. Men vi må kreve at det skal skje innenfor norske regler og arbeidsforhold. Jeg ble veldig rørt av et program i Brennpunkt hvor vi så barn av alle disse som reiser fra bygdene rundt omkring i Europa og til blant annet Norge for å jobbe. Programmet var fra Sverige, men det kunne like gjerne vært fra Norge. Det er bra med arbeidsinnvandring og et globalt arbeidsmarked. Det er bra at folk kan komme til Norge og få sine drømmer oppfylt, og legge av penger for å dra hjem og gjøre ting bedre.

Programmet viste mødre som jobbet i renholdsbransjen og som ikke hadde fri eller penger til å reise hjem på ferie og som jobbet under forhold som gjorde det umulig for dem å ha familie ved siden av. Det kan vi ikke akseptere. Derfor er det slik at regjeringen har inngått samarbeid med partene om såkalte bransjeprogram.

Det første vi skal ta tak i er renholdsbransjen. Jeg skal ikke si veldig mye om hva vi skal gjøre, men renholdsbransjen er en av de viktigste bransjene å starte opp med. Her ser vi noen av de verste utslagene, helt opp til grov kriminalitet. Det som er viktig er at vi skal innføre en godkjennelsesordning for bransjen og at vi skal allmenngjøre tariffavtaler. Vi skal vinne kampen for å bevare de reglene vi har i Norge knyttet ILO 94, at det offentlige kan stå frem og ha de gode forholdene og at vi kan være en god rollemodell. Det er en regulering som i dag er under press fra ESA. Det kan vi ikke akseptere.

Arbeidstilsynet må jobbe tett og godt med andre offentlige myndigheter - skatt, politi og påtalemyndighet. Men helt avgjørende er det at det jobbes tett sammen med dere, fagbevegelsen. Dere må hjelpe til å avdekke de dårlige forholdene hvis vi skal klare denne jobben. Det er det treparts-bransjeprogrammene er basert på. Det handler om at man innser at man man trenger partene.

Kjære landsmøte – jeg har altså kommet til at regjeringen trenger dere, dere trenger oss. Og så, Turid, trenger vi pionerer – kvinnepioner. Jeg skal ikke blande meg opp i debatten om ”gubbevelde i LO eller ikke”, men bare si at tøffe damer trengs overalt, og at det å være tøff dame kan være temmelig ensomt i blant – så tusen takk for innsatsen Turid, og tusen takk for meg!