Tale ved Spekters Vårkonferanse

Takk for invitasjonen, og for denne anledningen til å snakke til Spekters mangfoldige medlemsmasse. Dere utgjør en fascinerende blanding av kulturinstitusjoner, foretak i energi og samferdsel, sykehus og helseinstitusjoner.  Det medlemmene likevel har til felles, er at virksomhetene fyller bestemte og viktige samfunnspolitiske oppgaver. Staten er derfor mer eller mindre til stede på eiersiden hos de fleste av dere. Fordi Spekter tar jobben med å samle dette mangfoldet av virksomheter i én organisasjon, skaper dere et oversiktelig og ryddig forhold mellom arbeidsgiverfunksjoner og utføringen av den samfunnspolitiske styringen. For meg som arbeidsminister er dette svært viktig.

En godt organisert arbeidsgiverside er helt nødvendig for at den norske samfunnsmodellen skal fungere. Skal tre-parts -samarbeidet fortsatt være en bærebjelke i samfunnsutviklingen,  krever dette at alle parter er godt organisert og kan tale med én stemme.

Gjennom forhandlingene om ny IA-avtale har jeg møtt Spekter som en konstruktiv og ansvarlig medspiller. Jeg vil benytte anledningen til å takke Lars Haukås og hans medarbeidere for deres bidrag til at vi fikk en god IA-avtale i havn.

Vi i den rød-grønne regjeringen kritiseres ofte for ikke å ville reformere offentlig sektor. Derfor vil jeg minne om at både Spekter, og mange av Spekters medlemmer, er produkter av 1990-årenes modernisering av offentlig sektor. Som fristilte virksomheter er ligger mange av dere i et grenseland mellom forvaltning og marked. Som ledere i foretakene må dere hele tiden forene samfunnsansvar med bedriftsøkonomiske hensyn.  Og det kan sikkert være krevende når marked og konkurranse tvinger dere til harde avgjørelser.

Denne dobbeltrolle har dere klart godt. Det har kommet forskning og rapporter som viser at fristillingene, i det store og hele, har vært vellykket. Befolkningen  har fått bedre tjenester. Produksjonen er blitt mer effektiv. Forestillingene om at moderniseringen har ledet til sykefravær og uførepensjonering, har vist seg å være overdrevne. Den demokratiske kontrollen med samfunnsutviklingen er heller ikke blitt svakere. Fristilte foretak betyr at vi politikere i stedet må styre på andre, og mer indirekte, måter. 

Det er i dag ingen sterke røster for å tilbakeføre de fristilte virksomhetene til forvaltningsorganisering. Samtidig er det viktig for meg, og for hele regjeringen, å være tydelig på at den frie stilling dere har fått, ikke er noe halvveis stasjon til privatisering. Helse, energi og samferdsel er helt sentrale samfunnssektorer som skal være under politisk styring. Dette kan ikke overlates til markedskrefter. På dette punktet går det er prinsipielt skille mellom regjeringen og sterke stemmer i opposisjonen. Marked kan i mange sammenhenger være en nyttig tjener, men en dårlig herre – som statsministeren pleier å si.

Spekters medlemsbedrifter er et godt eksempel på at offentlig sektor har lykkes med å omstille seg. Særlig var det viktig på 1990-tallet å tilpasse oss til EØS-avtalen og EUs indre marked. Det var viktig å øke fokuset på befolkningens behov for gode tjenester. Men nye utfordringer står i kø. Mange er lei av omstillingsmaset, - men tilpasningen av samfunnet til en ny fremtid må fortsette.

Slik jeg ser det, står vi ovenfor tre overordnede utfordringer:

1. Klimaendringer
2. Eldrebølgen
3. Full sysselsetting

Den første utfordringen, klimaendringene, vil jeg ikke gå inn på i dag. Men det er regjeringens klare forventning at den frie stilling som Statnett og Enova har fått, fortsatt brukes til å gjøre Norge og Europa mindre avhengige av fossile energikilder. Jeg har også lyst, når jeg først er her, å trekke frem Postens arbeid med  klimautfordringene i transportsektoren (til tross for at Posten i vinter har måttet flytte transport fra jernbane til bil..)

Den andre store utfordringen, som også Spekter er opptatt av, er eldrebølgen. Egentlig er dette er litt gal språkbruk. ’Eldrebølgen’ kan gi et inntrykk av en tsunami som kommer, skyller over oss, og så vender ting tilbake til det normale. Dette er en forestilling vi må kvitte oss med! Det vi står foran er en varig endring av befolkningens aldersstruktur. Det blir mange flere gamle i forhold til unge i yrkesaktiv alder, - og slik kommer det til å bli værende!

Befolkningens aldring berører Spekter på to viktige måter: Det blir en stor økning i behovene for helsetjenester, samtidig som det blir mindre ungdomskull å rekruttere arbeidskraften fra. Det er en stor oppgave for helseforetakene og gjøre helse- og omsorgsyrkene attraktive, ikke minst for gutter. Og det blir en viktig oppgave å få til en god arbeidsdeling mellom helseforetakene og kommunehelsetjenesten – i den Samhandlingsreformen som det arbeides med.

Samtidig er det viktig å ikke glemme behovet for arbeidskraft i resten av økonomien: Mange av Spekters bedrifter trenger mye folk med ingeniørfag. Og skal vi få flere gutter inn i helse og omsorg, må flere jenter velge teknisk og naturvitenskapelig utdanning! Dette blir krevende. Vi gjør alle klokt i å forberede oss på en fremtid med mangel på kvalifiserte folk innenfor mange fag.

Den tredje store utfordringen er derfor å mobilisere hele befolkningens potensiale for arbeid. Dette kan vi bare klare dersom arbeidslivet blir mer inkluderende. Samtidig er det viktig for meg å understreke at parolen om et inkluderende arbeidsliv har både en sosial og en økonomisk begrunnelse: Et inkluderende arbeidsliv er viktig både for at flere mennesker skal komme ut av en passiv trygdetilværelse og få et mer aktivt liv, og for at verdiskapningen må økes ved at flere deltar mer i arbeid.

Innimellom kan man høre at de gamle statlige ’vesnene’, som posten, jernbanen, og televerket, blir brukt som eksempler på at arbeidslivet var mer romslig før  enn det er i dag. -  Og underforstått, at siden det i tidligere tider var mindre vekt på effektivitet, var det lettere for virksomhetene å ha gående ansatte med lav produktivitet.

Det er riktig at det stilles strengere krav til effektivitet i dag. Men det blir helt galt å stille opp en motsetning mellom inkludering og effektivitet. Når jeg og regjeringen vil ha flere inn i arbeid, er det fordi vi mener at de som står utenfor kan bidra til økt verdiskapning. Det er ubrukte ressurser i de undersysselsattes rekker, ressurser som samfunnet trenger. Og, så er det mye god folkehelse i at flere kan delta mer i arbeid, også for dem som sliter med helseproblemer

Det er ikke vanskelig for meg å benytte Spekters medlemmer som eksempler på noen av våre fremste IA-bedrifter. Posten er igjen et godt eksempel. Posten gått gjennom store omstillinger, uten at det har ført til uføreeksplosjon. Tvert i mot har antallet nye uføre blitt færre de senere årene, og er nå kommet ned mot én prosent. Sykefraværet er redusert med 20 prosent siden 2006, mye på grunn av en sterk forankring av sykefraværsarbeidet i ledelsen.

Vi har, som jeg nevnte innledningsvis, nettopp forhandlet frem en tredje IA-avtale. Og på mandag ble en ny stor velferdsreform innført. De gamle ordningene for attføring, rehabilitering og tidsbegrenset uføretrygd ble til en ny ordning i NAV. 155 tusen personer med større eller mindre helseproblemer skal inn i en ny ordning med funksjonsevnevurdering og arbeidsavklaringspenger. Om knappe 10 måneder kommer et helt nytt system for alderspensjon. Og innen den tid, skal vi ha en ny uførepensjon på plass. 

Det som foregår nå er en grunnleggende reformering av hele vårt velferdssystem. Vi forlater det oppsplittede og foreldede systemet som ble skapt i industrisamfunnets barndom. Vi innfører et moderne system tilpasset dagens – og morgendagens – utfordringer og levekårsproblemer. Nå kommer den med full tyngde - og på bred front.

For meg er det viktig å formidle at partssamarbeidet om IA-avtalen og de nye velferdsordningene som kommer gjennom Storting og NAV, er elementer i en samlet reformstrategi. Det er et hovedanliggende for meg som statsråd å se til at disse to sporene, partsamarbeidet og det parlamentariske, hele tiden går i samme retning.  IA-avtalens delmål tre, - om å heve avgangsalderen fra arbeidslivet skal understøttes av et pensjonssystem som gjør det mer lønnsomt å stå lenger i arbeid. IA-avtalens delmål 2, om å få flere yrkeshemmede i arbeid, får nå drahjelp av den nye ordningen om arbeidsavklaringspenger og funksjonsevnevurdering.

Den overordnede strategien er klar: gjennom partssamarbeidet settes det trykk på bedriftenes plikt til å tilrettelegge arbeid for folk med helseproblemer. Dette er nødvendig for å skape flere muligheter for inkludering. Gjennom nye  trygdeordninger skaper vi insitamenter, slik at flere vi se seg tjent med å jobbe mer. Det er denne kombinasjonen av muligheter og motivasjoner som må skapes, - slik at alle som vil og kan jobbe mer faktisk også har muligheter til å  gjøre det.
Jeg legger til grunn at de fleste i denne salen kjenner hovedtrekkene i IA-avtalens tiltak for å få ned sykefraværet. Kritikk har kommet om at vi bare viderefører tiltak som ikke virker. Jeg er overbevist om at kritikerne tar feil. Ekspertutvalgets rapport ga oss gode anvisninger på tiltak som faktisk virker.   Da fraværet gikk ned i 2004 skyldtes det innføringen av gradert sykmelding. Nå skal gradert sykemelding gjennomføres grundige og mer systematisk.

For det første, er det langt større fokus på legenes rolle. Det skal utarbeides såkalt beslutningsstøtte for sykmeldingsarbeidet. Det vil komme regelmessig tilbakemelding til legene om egen sykemeldingspraksis sammenliknet med andre. Og det blir obligatorisk opplæring i sykmeldingsarbeid for alle som skal sykemelde.

For det annet, det skal bli tettere oppfølging av den enkelte sykmeldte. Oppfølging er nøkkelen til å få folk raskt tilbake i jobb, og for å hindre at lange sykefravær ender med uførepensjonering. Mer kraft skal legges på å få til gode rutiner for dialoger mellom ansatt, bedrift og lege.

For det tredje, større fokus rettes nå på arbeidsgivers tilretteleggingsplikt og den ansattes medvirkningsplikt. Gradert sykemelding innebærer i praksis at det må samarbeides mer om utforme hensiktsmessige arbeidsoperasjoner. Det er viktig et systematisk sykefraværsarbeid blir forankret i foretakenes ledelse. Det må bli en integrert del av den samlede driften, og ikke et isolert ansvar for personalavdelinger og HR-direktører.

Når det gjelder spørsmålet om medfinansieringsordning for arbeidsgivere kom vi ikke helt i mål. Det er enighet mellom partene om at en endring i medfinansieringen vil styrke arbeidsgivers oppfølging av langtidssykmeldte og medvirke til at hovedregelen blir gradert sykmelding. Vi er enige om å ta oss bedre tid komme tilbake til dette i løpet av året. Kritikere av avtalen har fremstilt dette som at vi har skjøvet problemene foran oss. Det er helt feil: Det er fordi vi oppfatter arbeidsgiverfinansieringen som et så viktig spørsmål, - at vi gir oss bedre tid til å utforme en god og gjennomtenkt løsning.

Skal vi lykkes i sykefraværsarbeidet fordrer det at NAV fungerer godt. Også bedrifter er brukere av NAV, - og har krav på samme tette oppfølging, effektiv saksbehandling og profesjonell hjelp som individer. Etter at jeg har hørt Erna Solbergs foredrag, skal jeg til Drammen og åpne det 450-iende NAV-kontoret. Dette markerer sluttføringen norgeshistoriens største organisasjonsreform. Alt er ikke på skinner ennå for de 17 000 medarbeiderne og 2,9 millioner brukere.  Men ting går seg til. Det er viktig for meg, at dere som arbeidsgivere melder tilbake om erfaringer med NAV. Bare da kan NAV utvikles til å bli den ressurs og samarbeidspartner som dere trenger i tilretteleggingsarbeidet.

Jeg vil gjenta at trepartsamarbeidet og de nye velferdsordningene i NAV er to like nødvendige spor for å realisere et virkelig inkluderende arbeidsliv. Men et lavere sykefravær, økt deltakelse fra folk med funksjonshemninger og forlengede yrkeskarrierer kan verken avtales mellom parter, vedtas i Stortinget eller gjennomføres av NAV.

Det er summen av millioner av konkrete enkeltbeslutninger som folk fatter om å gå på arbeid, om å prøve seg i nye jobber, om å avslutte yrkeslivet eller stå på litt lenger, som til syvende og sist avgjør om vi lykkes.

Og skal den enkelte velge mer arbeid, så må mulighetene faktisk være der. Mulighetene for å velge mer arbeid kan bare skapes ved at jobber tilrettelegges og tilpasses til den enkeltes forutsetninger. Dersom økt bruk av gradert sykemelding skal virke, - må det skapes flere ’graderte jobber’. Skal flere med helseproblemer finne en god plass i arbeid, må flere jobber tilpasses den helsen folk har.

Dette er utfordringer for dere som arbeidsgivere.  Mange av Spekters bedrifter er store, og burde ha gode muligheter for nettopp å skape mange, nye tilpassede arbeidsplasser! Utfordringen påkaller fantasi og nytenkning. Kanskje kan vi også etter hvert utvikle nye og spennende samarbeid mellom bedrifter (som i Østfold) og mellom tradisjonelle bedrifter og attføringsbedrifter.

Jeg vil avslutningsvis si noe om lønnsoppgjøret og likelønn. Og jeg vil si tre ting:

For det første, ingen skal være i tvil om at regjeringen er for likelønn. Det er mange skjevheter og hindre i samfunn og arbeidsliv som må ryddes av veien før vi er i mål.  Systematiske lønnsforskjeller mellom kvinner og menn er ikke akseptabelt. For meg er det viktig at fokus også rettes på grupper med lav lønn, og at inntektsforskjellene mellom høytlønte og lavtlønte skal være rimelige. Så er spørsmålet om hva som er en effektiv strategi for å oppnå dette, - og det bringer meg til det andre jeg vil si:

I Norge har vi meget gode erfaringer med å la arbeidslivets parter ha hovedansvaret for fastsettelse av lønninger. Vi har parter som tar samfunnsansvar og vi har gode prosedyrer for håndtering av konflikt. Erfaringer fra andre land viser at det er nettopp i velordnede forhandlingssystemer at inntektene blir likest mellom menn og kvinner, og mellom høyt- og lavtlønte. 

For det tredje, det er et svært viktig lønnsoppgjør som nå skal gjennomføres. Verden rundt oss opplever en kraftig økonomisk tilbakegang. Så langt er Norge blitt skjermet gjennom klok økonomisk krisehåndtering. Men det er viktig å ikke tro at problemene er over. Eksportindustrien opplever sviktende etterspørsel etter sine produkter. Arbeidsledigheten kan fort komme over hundre tusen. I all oppmerksomheten på et inkluderende arbeidsliv må vi ikke glemme at det aller viktigste for å sikre full sysselsetting er en samlet, ansvarlig økonomisk politikk. Og etter de svært gode årene vi har bak oss, så betyr det trangere tider fremover.

Jeg er sikker på at Spekter vil ta sin del av ansvaret for at lønnsoppgjøret holdes innenfor ansvarlige rammer. Prinsippet om at det er situasjonen i eksportindustrien som må legge premissene for den samlede lønnsutviklingen er mye kritisert. Men det er et faktum at denne såkalte ’frontfagsmodellen’ har vist seg å fungere godt i en så liten og åpen økonomi som vår.

Frontfagsmodellen betyr selvsagt ikke at eksportbedriftene er viktigere for vår velstand enn annen verdiskapende virksomhet. Velferdsstatens ansatte, og alle som leverer kompetansen og infrastrukturen, er like viktige. Men det må være god balanse mellom økonomiens ulike sektorer. Frontfagsmodellen er nettopp et slikt balanserende prinsipp, fordi den sikrer at den samlede lønnsutviklingen er basert på en realøkonomisk bærekraft.

Siden jeg jo ikke skal blande meg inn i lønnsoppgjøret, vil jeg heller ikke komme med noen råd til Spekter. Men jeg kan jo si at dere godt kan tenke litt over det jeg nettopp sa…

Tusen takk for oppmerksomheten, - og lykke til med resten av konferansen!