Vekstbedriftenes plass i regjeringens arbeidsmarkedspolitikk

 

Jeg vil åpne med å si tusen takk for invitasjonen til å komme hit, og for anledningen til å få presentere noen tanker om fremtidens arbeidsliv, og om hvordan jeg mener vi må tenke og handle for å komme stadig nærmere målet om et virkelig inkluderende arbeidsliv.

Jeg kommer ikke her med en fiks ferdig universaloppskrift på hvordan vi skal løse inkluderingsutfordringen. Jeg tror nemlig ikke at det finnes noen slik enkel kvikk fix - enten nå denne er å redusere trygdene, be folk om å skjerpe arbeidsmoralen eller rette moralske pekefingre mot bedriftenes tilretteleggingsvilje.

Derimot tror jeg på klare visjoner, og tydelige idéer om hvilke veier vi bør gå. Og så tror jeg på hardt og langsiktig arbeid på en bred front.

Men før jeg blir mer konkret på dette, vil jeg gjerne nytte anledningen til å rette en takk til alle dere som, dag ut og dag inn, gjør en kjempejobb for at personer som av ulike grunner ikke passer inn i det ordinære normalarbeidslivets trange A-4 former, også skal få en fair sjanse til å delta i arbeidsliv og meningsgivende aktivitet. Noen trenger hjelp og tilrettelegging i kortere og lengre perioder, andre hele livet.

Dere er en nøkkelsektor nettopp for å skape slike muligheter for folk. Dere representerer utrolig mye verdifull kompetanse om hvordan godt inkluderingsarbeid bør utføres.

Og dere kan godt være enda tydeligere overfor både oss politikere og samfunnet ellers: Om hvor viktig det er å komme raskt inn med tiltak når en person først får problemer - og om hvor tålmodig man må være for å lykkes med rehabiliterings- og tilretteleggingsprosesser.

Jeg er ikke blant dem som teller folk i vekstbedriftene med i det såkalte utenforskapet. Jeg liker ikke ordet i det hele tatt. Ordet er ekskluderende. Mange er ikke med i det såkalte ordinære arbeidsmarkedet. Men de aller fleste av dem som ikke er i ordinært normalarbeid, har en svært god og en lett forståelig grunn til ikke å være i lønnsarbeid:

Og grunnen er ganske enkelt at de er i en livssituasjon hvor vi som velferdssamfunn har sagt at da skal de ha rett til trygdeytelser. Dette trygdesystemet har vi bygget opp over et halvt århundre. Vi skal være stolte av fellesordningene våre! Folk som har rett til trygder skal kunne ta i mot sine ytelser uten å stå med lua i hånden – og de har en like selvsagt rett til å være med i det norske innenforskapet som alle andre.

Men så kommer vi til den store oppgaven. Og den store oppgaven er at mange sier at de heller vil ha en tilknytning til arbeid enn å være trygdemottaker. Dette er folk som opplever at deres livskvalitet vil bli bedre om de kunne få utføre et arbeid som var tilpasset deres helse, kvalifikasjoner, funksjonsevne og livssituasjon.

Dette ønsket om å få delta i arbeid er arbeidslinjas sosiale begrunnelse!

Og så har arbeidslinja en økonomisk begrunnelse: når folk som sier de vil og kan bidra i verdiskapning faktisk ikke får muligheter til å bidra – så er dette en nasjonaløkonomisk sløsing med arbeidskraft, talent og kvalifikasjoner.

Det er viktig for meg å få sagt dette: For meg er Arbeidslinjens utgangspunkt at mange vil arbeide og at vi som samfunn trenger å få denne arbeidskraften inn i verdiskapning. Derfor må vi slutte å krangle om det er 600 000 eller 800 000 i det såkalte ’utenforskapet’.

Vi må konsentrere oss om det som er oppgaven; nemlig å få skapt de arbeidsmulighetene vi i dag mangler for at alle som vil og kan delta i arbeidslivet.

Jeg tror at vi i Norge i dag er i en situasjon hvor det begynner å sige inn over oss at det å skape et inkluderende arbeidsliv er en større jobb enn det vi ofte gir inntrykk av. I tyve år har vi hatt stor oppmerksomhet på barrierer og utstøtingsprosesser som rammer personer med ulike former for redusert arbeidsevne. I ti år har vi hatt IA-avtalen - og dens delmål to om å inkludere funksjonshemmede i arbeid.

Nå må vi trekke noen lærdommer, og jeg tror vi må legge om kursen – eller i det minste, blir klarere i å peke ut hvor kursen går.

Jeg tror det er tre viktige grunner til at vi må tenke nytt i inkluderingsarbeidet.

Den første grunnen er en viktig erfaring - som vi bør tenke over. På 2000-tallet, frem til finanskrisen rammet høsten 2008, opplevde vi en enestående økonomisk oppgangskonjunktur. Det var en stor vekst i antallet jobber i økonomien, og på mange områder var det stor mangel på arbeidskraft. Men – og det er den viktige erfaringen – selv med så enestående gode økonomiske konjunkturer lå antallet personer som sier de gjerne ville ha en jobb om den bare kunne passe til deres forutsetninger, praktisk talt helt fast. Jeg snakker om de vel 70-80 000 som man finner i Arbeidskraftsundersøkelsene.

Den viktige lærdommen av dette er, for meg, at god overordnet økonomisk styring og stor markedsetterspørsel etter arbeid selvsagt er nødvendig, men likevel ikke nok!

Skal vi makte å skape de jobbene som er attraktive og tilrettelagte for folk med redusert arbeidsevne, må vi gjør noe mer i tillegg!

Den andre grunnen har jeg allerede vært inne på. Vi har snakket mye om arbeidslinje og inkludering. Og vi har også gjort mye, både denne og forrige regjering. Vi benytter store ressurser gjennom arbeidsmarkedstiltakene, og attførings- og vekstbedriftene. Men jeg er ikke sikker på om vi kan se oss selv i speilet og si at veien fremover bare er mer penger til tiltakssektoren.

De evalueringer og rapporter som er kommet om effektiviteten i attførings- og rehabiliteringsarbeidet slik det har vært drevet, gir grunn til ettertanke. Vi bruker mye ressurser, men resultatene er ikke alltid overbevisende gode. Jeg sier ikke at resultatene er dårlige, tvert i mot. Men jeg tror det alltid er en god ide å spørre om vi kan oppnå mer om vi organiserer og bruker ressursene på andre måter.

Dette er blant annet bakgrunnen for at regjeringen i januar satte ned et eget utvalg til å se på Attførings- og vekstbedriftenes rolle. Jeg regner med at Victor Norman har presentert mandatet for dere.

Behovet for å elte litt på tilvante forestillinger er også bakgrunnen for at jeg setter ned to paneler nå kl. 11 i dag, et idé- og erfaringspanel og ett brukerpanel. Begge gruppene har fått i oppgave å komme med idéer og innspill til nytenkning i inkluderingspolitikken, knyttet opp til utarbeidelsen av sysselsettingsstrategien for personer med nedsatt funksjonsevne. Og jeg er særlig glad for at Yngve Hågensen har sagt ja til å lede det ene panelet.

Det tredje er at vi må bli klarere og mer konkrete i arbeidet:

Hvem har behov for hvilke typer av tilrettelegging?

Hva slags arbeidsoppgaver gir gode utviklingsmuligheter for personer med ulike typer svekket arbeidsevne?

Hvor i arbeidslivet bør vi se for å finne og skape de jobbene vi trenger?

Jeg vet at dere har masse kunnskap nettopp om dette!

Men med en gang vi stiller konkrete spørsmål på denne måten i det offentlige rom, går vi inn i et minefelt. Beskyldningene begynner å hagle:

Om at vi setter folk i båser, om at vi har fordommer om forholdet mellom funksjonsvekkelse og arbeidsevne - og, kanskje den vanligste beskyldningen, i alle fall den som journalistene elsker - at nå skal de funksjonshemmede tvinges til å gjøre drittjobber!

I møtet med dette tror jeg vi må gjøre som Utenriksministeren sier hver gang han møter et problem: Denne debatten må vi tørre å ta!

Men jeg tror vi skal starte debatten med det motsatte utgangspunkt – og med spørsmål som: Hvor i samfunnet er det viktige oppgaver som ikke blir utført? Hvor er det behov for arbeidskraft i årene som kommer – og innen hvilke typer virksomheter er karakteren til produksjonen slik at jobbinnhold og arbeidsevne kan kombineres på gode måter?

Og hvordan kan vi bruke den kompetanse som i dag finnes innen vekst- og attføringsbedrifter inn i det ordinære arbeidslivet - slik at personer med bistandsbehov kan inkluderes mest mulig i vanlige virksomheter?

Det er dette jeg mener når jeg har lansert begrepet smarte jobber. De smarte jobbene er de jobbene som må skapes i ordinær virksomhet, gjennom en bevisst kombinering av den enkeltes utviklingspotensialer og et nyttig, meningsfylt bidrag til virksomhetens ordinære drift.

En jobb er smart når den er bevisst utformet for å få det beste ut av en person med nedsatt arbeidsevne!

Disse tre utgangspunktene, altså erfaringene med at

• en sterk økonomisk oppgangskonjunktur ikke er nok til å skape den inkludering vi ønsker,
• at dagens virkemiddelapparat kan forbedres,
• og at det er store muligheter for å skape nye, smarte jobber, i ordinære virksomheter,

gjør at jeg tror vi må utvikle en bedre inkluderingspolitikk, langs tre prinsipper:

Det første prinsippet er at vi må ha et sterkere fokus på bedriftene folk skal inkluderes inn i. Tradisjonelt attførings- og rehabiliteringsarbeid har hatt sitt hovedfokus på den enkelte person, og hans og hennes manglende forutsetninger for å kunne bli ”ordinær” arbeidskraft.

Jeg sier ikke at vi skal slutte med dette. Dere vet bedre enn meg at mange har en svært lang vei å gå før man i det hele tatt kan eller bør snakke om deltakelse i en vanlig bedrift – og at for raske forsøk på inkludering bare leder til nederlag for den enkelte og til dårlige erfaringer i bedriften.

Likevel er det denne veien vi må stake ut: Vi må utvikle strategier for å øke inkluderingsevnen i ordinære virksomheter; skape rom og raushet og toleranse for at folk har varierende arbeidsevne. Vi må kartlegge barrierer, assistere bedriftene i å bygge dem ned, slik at døren til arbeidslivet også åpnes innenfra.

Det andre prinsippet er at inkluderingsarbeid må få en langt sterkere organisatorisk forankring - i ledelse og drift av den enkelte virksomhet. Alt for mange steder et inkluderingsarbeidet overlatt til idealister og HR-ansvarlige. Det er mye bra med idealisme, men det bringes oss ikke til målet. På samme måte som befolkningen består at individer med ulike kjennetegn og forutsetninger, må bedrifter forholde seg til at det er normalt at alle ikke er ”ordinær” arbeidskraft.

Forankringen av inkluderingsarbeidet må også styrkes på nasjonalt nivå. IA-avtalen har tre delmål, - og for meg er alle tre like viktige. Til nå har nok delmål 1 om å redusere sykefraværet og delmål tre om å heve pensjoneringsalderen fått mest oppmerksomhet. Og i og for seg er det naturlig at det er lettest å mobilisere arbeidslivets parter til arbeid ovenfor personer som allerede er ansatt i bedriften.

For meg er delmål to like viktig. Jeg har tatt initiativ til at vi i trepartssamarbeidet skal ta like alvorlig og arbeide like systematisk med delmål to som med de andre målsettingene.

Det tredje prinsippet i en fornyet inkluderingspolitikk er å gradvis vri tiltakene bort fra den ekskluderte person, og over mot den inkluderende situasjon. Hva mener jeg med dette?

Jo, det synes å være en bred internasjonal erfaring at dersom man først kan få en person inn i en konkret tilknytning til en arbeidsplass, så er effekten av rehabiliterende og kompetansehevende tiltak - eller tilrettelegging om man vil - langt bedre enn om personen får assistanse uten en slik konkret arbeidstilnytning.

Det er denne innsikten som uttrykkes i slagordet om å komme bort fra ’train and place’ og over til ’place and train’.

Konkret betyr dette et inkluderingsarbeid som utføres i et tettere samarbeid mellom bedrift, den enkelte og den tilretteleggingsfaglige ekspertise. Det betyr nok også i mange tilfeller mer krevende utfordringer en kun å arbeide med personen utenfor arbeidslivet.

Men det er denne veien vi må gå. Inkluderingstiltakene må komme som en samtidig pakke: med jobb og tilrettelegging.

Og så må vi se på om hele eller deler av den trygden som personen i mange tilfeller allerede mottar, kan utnyttes som et element i en slik pakke. Dere er jo allerede godt kjent med at uførepensjon i realiteten utbetales som lønn for tilrettelagt arbeid.

For meg er disse tre prinsippene, altså

• fokus på bedrift,
• sterkere organisatorisk forankring, og
• kombinasjon av jobb og tiltak

konkrete strategier jeg tror vil bringe arbeidslivet nærmere visjonen om et virkelig inkluderende arbeidsliv.

Min visjon er ganske konkret.

Jeg ønsker meg et arbeidsliv – en gang i fremtiden – hvor det er lett for en person med redusert arbeidsevne å komme inn i en virksomhet.

Jeg ser for meg at han eller hun der møtes av en ledelse og av kolleger som aktivt og systematisk er ute etter å få det beste ut av personens potensiale.

Jeg ser for meg en bedrift som samarbeider godt med både NAV og inkluderingsfaglig ekspertise.

Jeg ser for meg en fremtid hvor det er like naturlig for en bedrift å kjøpe inkluderingstjenester slik man i dag kjøper konsulenttjenester til regnskapsføring og organisasjonsutvikling.

Kanskje har til og med attførings- og vekstbedriftene omstilt seg fra å selge tjenester til NAV, - og i stedet tilby sin kompetanse direkte til virksomhetene?

Det er viktig å ha slike konkrete visjoner. Ikke for at vi skal komme dit i morgen. Men for at vi skal ha en klar oppfatning av hvilke konkrete mål vi skal strebe etter.

Så når dere i dag har bedt meg om å snakke om vekstbedriftenes plass i regjeringens arbeidsmarkedspolitikk - så har jeg svart på en veldig, men også bevisst, indirekte måte:

Dere er virksomheter som har en tradisjon, og dere har en identitet og en oppfatning om et samfunnsoppdrag. Men først og fremst har dere en stor erfaring og kompetanse i inkluderingsarbeid.

Jeg ser det ikke som en Arbeidsministers oppgave å bestemme i detalj hvilken rolle dere skal ha. Den rollen må dere selv finne. Jeg vil at dere skal utvikle deres virksomhet i et konstruktivt samspill med den offentlige politikken. Dere skal ikke være en del av mitt direkte virkemiddelapparat. Jeg trenger dere mye mer som selvstendige, modige og innovative medspillere i en samlet inkluderingspolitikk.

Det er i dag veldig populært å snakke om sosialt entreprenørskap. Vi ser hvordan rike enkeltpersoner benytter sine formuer til å utvikle virksomheter med sosial verdiskapning som viktig mål. Og vi kan se hvordan bedriftsledere av eget initiativ åpner sine dører for personer man trodde ingen ville ha – og de får lojal og produktiv arbeidsinnsats tilbake. Det er besøkelsestid for nytenkning.

Slike sosiale entreprenørskap er bra - men ikke noe nytt. Dette har jo dere drevet med hele tiden! Og jeg vil at dere skal fortsette med det!

Men skal dere finne en konstruktiv rolle i den samlede politikken, er jeg også veldig klar over at da må de rammebetingelser vi som myndigheter setter, være faste, klare og forutsigbare for dere. Dette må vi samarbeide om å tiden som kommer, og jeg har store forventninger til en konstruktiv prosess når Brofoss-utvalget komme med sine betraktninger.

Tusen takk for oppmerksomheten!