Fortsatt godt stillingsvern

 

Den norske arbeidsmiljølovgivningen er fleksibel og åpner for mange og ulike løsninger tilpasset et moderne arbeidsliv. Dette er viktig, ikke minst av hensyn til brukerne av ulike tjenester og tilbud. Retten til faste og trygge arbeidsplasser er grunnleggende for regjeringen.

Fra høyresiden i norsk politikk har det den siste tiden kommet flere utspill om at det er behov for å myke opp reglene som sikrer folk fast jobb. Høyresiden argumenterer for at økt bruk av midlertidige ansatte vil bidra til å åpne arbeidsmarkedet for dem som i dag står utenfor arbeidslivet. Jeg er for alle nye og gode forslag som kan bidra til at folk som står utenfor arbeidslivet kan komme i arbeid. Forslaget fra høyresiden er imidlertid verken nytt eller godt. Det skapes ikke flere arbeidsplasser med bruk av midlertidige ansettelser. Det blir kun flere arbeidstakere med midlertidige og usikre ansettelsesforhold. Denne effekten er påvist i OECDs oppsummering, som viser at svekket stillingsvern ikke gir økt sysselsetting generelt, men flere i midlertidige stillinger.

Regjeringen har nettopp lansert en jobbstrategi for personer med funksjonsnedsettelse. I arbeidet med jobbstrategien ble det satt ned to paneler. Signalene fra både arbeidsgivere og funksjonshemmede som deltok i disse panelene var helt klare. Ingen tror at flere midlertidige ansettelser vil få flere funksjonshemmede i arbeid. De funksjonshemmede var klare på at de ikke vil være B-arbeidskraft, som kommer inn midlertidig og så kanskje skyves ut igjen.

Under den rødgrønne regjeringen er det skapt 250.000 nye jobber i Norge, uten at andelen midlertidige ansatte har økt. Fast jobb gir folk økonomisk trygghet og forutsigbarhet, og gir dem bedre mulighet til boliglån og -etablering.

Arbeidsgiverne, i allianse med høyresiden, har alltid ønsket seg et svakere stillingsvern for arbeidstakere, for på den måten å kunne bestemme mer over arbeidskraften i tråd med virksomhetenes behov. Høyresidens argumenter om fordelene med flere midlertidige ansettelser er gammel retorikk, i en forsøksvis ny sosial innpakning.