Fremtidsrettet forskningspolitikk

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøms åpningsinnlegg på LOs forskningskonferanse, 28.01.2011

Takk for invitasjonen.

Forholdet mellom politikk og forskning er spenningsfylt. Og det skal være spenningsfylt. Politikkens krav til rask og sikker kunnskap går ikke alltid overens med forskningens behov for frihet og langsiktighet. Samtidig som politikkens krav til prioritering av relevans står i noemotsetning til forskningens krav om kunnskapsbase utvikling. Spenningen mellom relevans og vitenskapelig kvalitet må håndteres på en klok måte – med en grunnleggende respekt og forståelse for hverandres roller. Hvis håndtert på riktig måte kan slike spenninger faktisk fremme økt kvalitet på begge sider.

Jeg føler meg på trygg grunn, når jeg sier at regjeringen har fokus på de langsiktige forskningspolitiske linjene. Dette er synliggjort gjennom de politiske veivalg vi har gjort oggjennom de økonomiske rammene vi har satt av.Jeg skal fortelle mer om dette.

Fra regjeringens og politikkens ståsted er møtepunktene med forskningssektoren treleddet:

• Vi trenger kunnskap både i form av statistikk og tallmateriell
• Vi trenger evalueringer
• Og – vi trenger bred og uavhengig forskning.

Regjeringens klare mål er kunnskapsbasert politikkutvikling – ikke en politikkbasert kunnskapsutvikling.

I Aftenposten har det gått en debatt om forskningens frihet, – og om mitt departements rolle. En forsker ved SINTEF mente at departementet hadde gått for langt i å ville forme konklusjoner.Dette er en sammensatt sak, men jeg som ansvarlig statsråd er veldig tydelig på at en slik fremgangsmåte ikke kan aksepteres og skal ikke være vår praksis. Departementet kan bestille forskning – men aldri resultater.

I 2008 utgjorde totale utgifter til Forsking og Utvikling i Norge, – fordelt på både næringslivets satsninger og det offentliges satsninger, 41, 2 milliarder kroner. NIFU Step har anslått bevilgningene på vedtatt statsbudsjett for 2010, altså det offentliges FoU-satsninger, til 22,4 milliarder kroner.

Forskning for meg er et politisk verktøy. Da sier det seg selv at forskningen må være både relevant og av høy kvalitet.  Det meste av ansvaret for å legge rammebetingelsene for høy kvalitet i forskningssektoren ligger hos Forskningsrådet – og andre departementer enn mitt. Det hindrer oss likevel ikke i å gi alt for å være best innen vårt område! 

Arbeidsdepartementet har som mål å bidra til at det finnes kompetente kunnskapsmiljøer på arbeidslivs- og velferdsområdet. I tillegg har vi ansvaret forkunnskapsutvikling som basis og grunnlag for departementets egen politikkutvikling og oppgaveløsning.

Ressursene knyttet til forskning og kunnskapsutvikling i vår sektor fordeler seg på direkte anskaffelser av kunnskap i departementets egen regi – og kunnskapsproduksjon i underliggende virksomheter. Gode eksempler påinternasjonal kunnskapsutvikling, for eksempel i regi av OECD, EU/EØS osv. Sist, men ikke minst, legger Arbeidsdepartementet også betydelige ressurser i programforskning i Forskningsrådets regi.

Bakgrunnen for at mye av ADsforskningsfinansiering er lagt til Norges Forskningsråd – er nettopp for å gi en garanti for en armlengdes avstand mellom politikk og forskning. I korte trekk har vi finansiert tre store, såkalt handlingsrettede forskningsprogrammer gjennom NFR:

• Mange vil nok nikke gjenkjennende til VAM-programmet, som er et vidtfavnende program for forskning innen velferd, arbeidsliv ogmigrasjon.
• Et annet program er programmet for forskning på årsaker til sykefravær og utstøting fra arbeidslivet, også kalt sykefraværsprogrammet.
• Vi har også et program for forskning på helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten, som er en del av det store programmet – PETROMAKS.

Disse tre programmene mottar årlig i overkant av 100 millioner kroner fra Arbeidsdepartementet – dette i tillegg til det de mottar fra andre departementer og bidragsytere.

Men AD har som nevnt behov også for annen type informasjon. I tillegg til programforskningen har vivalgt å legge større evalueringer til Forskningsrådet. Dette er gjort for å skape større avstand mellom bukken og havresekken. Gode eksempler er evaluering av NAV-reformen og av Pensjonsreformen. For meg er det selvsagt at vi skal ha uavhengige evalueringer av to av vår tids aller viktigste reformer. 

Når det er sagt at politikk skal være kunnskapsbasert, må vi alle være klar over at det ikke er slik at ethvert kunnskapsbehov i mitt departement nødvendigvis er et forskningsbehov.

Arbeidsdepartementet er, og skal fortsatt være, en aktiv bruker av forskningens resultater. Vi skal ha kunnskap om måloppnåelse og effekter av iverksatte tiltak. Men mye av vår kunnskapsinnhenting består av å bestille rene statistikkrapporter og bearbeidinger av foreliggende kunnskap. Dette vil vi fortsette med, – og det er naturlig at slike innkjøp gjøres under andre kontraktsbetingelser enn forskningsoppdrag. I tillegg har vi stort behov for evalueringsoppdrag og følgeforskning som er i direkte og tett kontakt med utarbeidelsen av nye politiske satsinger.

Det er bra at vi har konferanser som denne, hvor LO, forskningsinstitusjoner og myndigheter samles til debatt. Ofte blir slike debatter til spørsmål omforskningsfinansiering.

Måten forskning finansieres på er viktig.Investeringsnivået i forskningssektoren er også viktig. Men vel så viktig er om vi kunne legge hodene i bløt og får frem kunnskapsutfordringene, – hva er det vi trenger mer kunnskap om?

Fagbevegelsen er ikke ny på arenaer og i diskusjoner om slike spørsmål. Politikken til både Arbeiderpartiet og fagbevegelsen i etterkrigstidenhar lagt vekt på forskning som grunnlag for åutvikling av så vel vekststrategier der vårt land ikke har naturgitte eller tradisjonelle fortrinn som av store arbeids og velferdsprogrammer. Vi trenger innspill fra dere også på hvor skoen trykker når det gjelder uføre, sykefravær og ekskludering. Vi må vite mer om ekskludering i arbeidslivet og hvorfor noen faller utenfor. Deres netteverk av tillitsvalgte og medlemmer har god innsikt i hvordan man kan legge til rette for et bærekraftig inkluderende arbeidsliv, hvor de vanskeligste tersklene er og hva som må til for å sørge for at flere får adgang til arbeidslivet. 

Jeg vil gi dere noen utfordringer å tygge på. For det første dreier disse seg om hvordan vi setter prioriteringene for dagens forskningsinnsats og kunnskapsutvikling. Programforskningen og evalueringene i Forskningsrådet utgjør viktige samhandlingsarenaer for kunnskapsutvikling.

Vi forsøker derfor så langt det er mulig å samarbeide med Forskningsrådet for å tilrettelegge for god dialog og erfaringsutveksling mellom demest sentrale aktørene. Det er svært viktig atpartene i arbeidslivet blir inkludert her, slik at vi sikrer at forskningen er relevant og aktuell. Det er fullt mulig å gjøre dette uten at vi truer forskningens uavhengighet. 

Det viktigste er å ha fokus på den uavhengighet som skal ligge til grunn, og unngå rolleblanding.Mitt inntrykk er at det er for lite dialog, formidling og kontakt mellom forskere og brukere, og jeg oppfordrer aktørene til å benytte seg aktivt av de foraene som etableres med dette mål for øyet.

Så har vi altså tre store programmer.

Først vil jeg ta opp programmet om årsaker til sykefravær, uførhet og utstøting som ble opprettet i 2007 – med god støtte av partene i arbeidslivet.

Programmet er en langsiktig satsing som skal gå over 10 år fram til 2016, og det er bevilget 312 mill. kroner til formålet.  Det overordnede målet for programmet er å bidra til et mer helhetlig kunnskapsgrunnlag om årsaker til sykefravær, uførhet og utstøting fra arbeidslivet og å fremskaffe kunnskap om effektive virkemidler for å forebygge og redusere sykefravær og uførhet.

Programmet er en direkte oppfølging av SoriaMoria-erklæringen og støttes av partene i avtalen om et inkluderende arbeidsliv. Partene ved LO og NHO er også representert i programstyret. 

Jeg vet at dere i LO er opptatt av at det må frambringes forskning og sikker kunnskap om arbeidsmiljøets og arbeidsfaktorers betydning for helse – og for motivasjon, trivsel og produktivitet i arbeidslivet. På arbeidsplassen skapes inntekt for den enkeltes livsgrunnlag. Arbeidsplassen en ogsåarena for personlig utvikling. Det er her grunnlagetfor verdiskaping og vår evne til å opprettholde og videreutvikle vårt velferdssamfunn har sitt fundament. Arbeidsplassen kan imidlertid, som kjent, også utsette arbeidstakere for belastninger og risiko for plager, sykdommer og skader. Omtrent halvparten av de som rapporterer at de har helseplager, mener at disse kan ha sammenheng med arbeidet.

To av de største utfordringene for det norske samfunnet på lengre sikt vil være mangel på arbeidskraft og et misforhold mellom omfanget av den aktive arbeidsstyrken og andelen av befolkningen på passive ytelser. En hovedstrategi for å møte disse utfordringene må være å sørge for at folk både ønsker og er i helsemessig stand til et langt og aktivt arbeidsliv.

Vi trenger imidlertid mer kunnskap om forholdet mellom arbeid og helse samt om motivasjon og trivsel slik at både vi og partene aktivt kan utvikle og iverksette målrettede forebyggings- og tilretteleggingstiltak. Her er det stor enighet mellom meg, LO, og også med NHO. Slik satsningen fordeler seg i dag, mener jeg at deler av arbeidshelse- og arbeidsmiljøforskningen ikke har blitt tilstrekkelig ivaretatt innenfor rammen av Norges Forskningsråds programsatsinger de seneste årene. 

Dette er årsaken til at vi, som noen av dere allerede er kjent med, har tatt initiativ til en grundig drøfting både med partene og med Forskningsrådet om hvordan vi skal vareta dette forskningsfeltet bedre framover. Slik det ser ut nå er det mest hensiktsmessig at dette bør gjøres gjennom at det pågående Program om årsaker til sykefravær, uførhet og utstøting får en bredere profil – med et langt sterkere fokus på hva som forebyggersykdom og fravær.

Arbeidsplass, arbeidsmiljø og arbeidshelse er allerede ett av fire prioriterte delområder innenfor dette programmet, men da innenfor rammen av temaet sykefravær. Skal vi lykkes med å vri fokus på dette området må kunnskapsutvikling om arbeidshelse og arbeidsmiljø inkluderes også som egne temaer.

I forbindelse med at Sykefraværsprogrammet går inn i sin siste 6-års-periode er det fraForskningsrådets side lagt opp til en viss revisjon og oppnevning av nytt programstyre. I sammenheng med denne gjennomgangen anmoder departementet nå Forskningsrådet om en revisjon av fokus og substans for programmet, slik at regjeringens prioriteringer og ønske om fokus på nye kunnskapsområder blir ivaretatt bedre.

Et annet område jeg er opptatt av er HMS. Regjeringens mål er at Norge skal være en foregangsnasjon innen HMS i petroleumsvirksomheten.

For oss, som for alle andre, ble hendelsen iMexicogulfen en kraftig påminnelse om de store konsekvensene feil kan få på dette feltet. Helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten er en integrert del av det store programmet PETROMAKS. 

Norge har riktignok lyktes bra med HMS i petroleumsvirksomheten. Mange vil, i etterkant av oljekatastrofen, komme til oss for å studere vårt system for myndighetstilsyn, for eksempel. Selv om dette er bra, kan vi imidlertid ikke nøye oss med åslå oss på brystet over oppnådde resultater. Det eralltid forbedringspunkter. Forskningen skal bidra til utvikling av kunnskap og metoder som kan bidra tilytterligere å redusere risiko og øke robustheten i petroleumssektoren. Departementet tildeler årlig nærmere 19 mill. kroner til denne satsingen. 

Sist, men ikke minst, vil jeg nevne VAM-programmet – eller program for velferd, arbeidsliv og migrasjon, som det heter.

Dette er det største samfunnsvitenskapelige forskningsprogrammet noensinne i Norge. Regjeringen har valgt å tildele programmet nærmere en milliard kroner over de neste 10 årene og Arbeidsdepartementet er den største bidragsyteren. Programmets formålsbeskrivelse sier at den viktigste utfordring er å ”frambringe ny kunnskap om hva som er de grunnleggende vilkårene for velferdssamfunnets økonomiske, sosiale og normative bærekraft - og hvilke prosesser som bidrar til inklusjon og eksklusjon på samfunnets ulike arenaer”. 

Programmet dekker et stort tematisk felt og mange fagdisipliner. Blant temaene som løftes fram er aldring, velferdsstatens tåleevne, internasjonal migrasjon, verdiskaping og organisering i arbeidslivet, samt oppslutning om, organisering og styring av velferdssamfunnet. Vi forventer at forskningen gjennom brobygging mellom fagdisipliner, tverrfaglighet og samarbeid skal gi kunnskap som kan anvendes i utformingen av politikk og i forvaltningen av offentlige ordninger i årene fremmover.

Intensjonen med etableringen av VAM var attidligere programmer på områdene arbeid, velferd og migrasjon innholdsmessig hadde mange, tette og nære faglige og tematiske forbindelser. Temaene påvirker hverandre og henger tett sammen. Vi ønsker derfor å se temaene i sammenheng. Det er i brobygging mellom fagdisipliner, tverrfaglighet og faglig samarbeid at mange forventer den største kunnskapsutviklingen i årene fremover. Dette håper vi blir ivaretatt av forskningsrådets programmer. 

Hvor går vi herfra? Arbeidsmarkedsinstitusjonene vi hadde i etterkrigstiden er under avvikling. Vi setter nye institusjoner, som er tilpasset dagens og morgendagens oppgaver på beina. Både pensjonsreformen og NAV reformen er uttrykk for dette. Arbeidsmarkedet endrer seg. Vi får økende krav til teknologi og kunnskap. Næringsstrukturer har allerede endret seg med økt grad av internasjonale arbeidsmarkeder, stor grad av arbeidsmigrasjon og nye mobile små leverandører som leverer både varer og tjenester på tvers av landegrenser. Samtidig øker behovene for innsats i helse og velferdssektorer. Arbeidsstyrken blir eldre. Det blir relativt færre til å stelle våre eldre og syke.For meg er det viktig å få flere inn i et mer inkluderende arbeidsliv.  Vi vet at det er mange funksjonshemmede som ønsker arbeid. Derfor må det skaffes flere jobber som er tilpasset deres helsetilstand. Tilknytning til arbeidslivet er viktig også av integreringshensyn. Av ulike grunner sliter disse gruppene med å få innpass, eller finne plass innenfor dagens arbeidsliv. Det må vi endre.

Mange av de store utfordringene vi har i velferdspolitikken – kanskje den største – er å forstå faktorene bak trygdebruken – og hvordan helsemessige og sosiale faktorer spiller sammen. Dette er en utfordring for vitenskapen. Med dagens utfordringer innen arbeidslivet, trenger vi mer samarbeid på tvers av faggrenser og disipliner.

Slikt samarbeid er viktig både for å forstå hvordan vi bedre skal drive integreringsarbeid, og å forstå utstøting og sykefravær. For å forstå utstøting, ekskludering så vel som integrering trenger vi bedre samarbeid mellom medisin/helsefag og samfunnsfag. 

For å få bedre forståelse for hvordan vi skal få ned sykefraværet var det behov for å få inn legestanden i samfunnsforskningen. Og for å få innvandrerkvinner ut i arbeid, trenger vi samarbeid mellom samfunnsforskning, innvandringsforskning og forskere med god tung kompetanse på kultur og landkompetanse. 

Jeg vil avslutte med noen ønsker:

For det første skulle jeg ønske at forskningsmiljøene selv kunne etablere det samarbeidet mellom samfunnsfag og helsefag, og på tvers av andre tradisjonelle faggrenser, som jeg etterlyser

For det andre vil jeg gjerne at forskningen skal bli litt modigere – og ta tak i en forskningsmessig bearbeiding av de spørsmålene som ofte blir gjenstand for synsing i det offentlige rom. Jeg tenker ikke her bare på spørsmålet om trygdemisbruk, men også på spørsmålet om befolkningens ulike etniske grupper får samme behandling i velferdssystemet – for eksempel at kanskje noen innvandrergrupper eldes eller utvikler andre helseproblemer raskere enn gjennomsnittsnordmannen.

For det tredje ønsker jeg partnerskap med forskningssektoren slik at forskere, politikere ogpartene i arbeidslivet kan gå sammen om å legge fundamentet for et nytt arbeidsliv som favner våre behov og politiske mål om et kunnskapsbasert næringsliv

Til sist. Og det er til LO, dere er også en stor bruker av kunnskap: det store tillitsmannsapparat og alle verneombudene som hver dag gjør en kjempejobb for at så mange som mulig skal ha et godt og helsebringende arbeidsliv de kan stå lenge i – trenger også kunnskap. Derfor er det viktig at LO enda sterkere formulerer sine kunnskapsbehov, slik at vi sammen kan få frem den kunnskap som kan gjøre det norske velferdssamfunnet ennå bedre!

Takk for meg!