Om kortsiktighetens tyranni

 

Harald Martens Holm har et tankevekkende innlegg (DN 2.4) om demokratiets kortsiktighet. Han slår kategorisk fast at norske politikere er "kortsiktige, handlingslammede og med liten gjennomføringsevne". Det er bra med kritikk, men heller ikke dumt med en sjekk mot realiteter. De fleste økonomer jeg treffer henviser ofte til vår forvaltning av petroleumsformuen (og handlingsregelen) som et eksempel for andre land. Finansdepartementet er godt inne i litteraturen om "dutch disease" og "resource curse". Fondets forvaltningstrategi er for evigheten. Kan det bli mindre kortsiktig?

For tre måneder siden trådte et nytt pensjonssystem i verk. Det er utformet slik at Holm og hans medstudenter skal ha en sikker inntekt å leve av i årene etter 2050. Systemet er laget slik at det tar høyde for at levealderen et halvt århundre inn i fremtiden vil være vesentlig høyere enn i dag. Samhandlingsreformen, hvor vi politikere omformer forholdet mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale omsorgstjenestene, er begrunnet ut fra at sykdomsbilde og hjelpebehov blir et helt annet når dagens unge blir eldre. Også studenter ved NHH vil en gang komme til å være hjelpetrengende eldre, med mange sykdomsdiagnoser. Mest sannsynlig vil flere i fremtiden lide mer av diabetes, overvekt og hjernesvekkelser enn det dagens eldre gjør. En fin øvelse for økonomstudenter kunne være å sjekke markedsprisen for en helseforsikring mot demens 60 år inn i fremtiden.

Dersom vi legger oljefondsforvaltningen, pensjons- og samhandlingsreformen ved siden av hverandre klarer jeg ikke helt å se den kortsiktige handlingslammelsen. Jeg ser heller ikke et rent Arbeiderparti-prosjekt, men tvert i mot en bred politisk enighet mellom alle partier om en langsiktig og nødvendig tilpasning til fremtiden. Selvsagt ser jeg uløste problemer på flere områder. Men at kortsiktighetens tyranni skulle være en dekkende beskrivelse av norsk politikk, kjøper jeg ikke.