Pensjonsreformen gir valgfrihet

 

Pensjonsreformen som ble innført 1. januar er den største velferdsreformen siden folketrygden ble innført i 1967. Reformen har betydning for absolutt alle som bor i Norge, og skal sikre at vi også i de neste 50-100 årene skal ha gode og forutsigbare pensjoner.

Innføringen av folketrygden var et stort løft for Norge i 1967, og i de 43 årene som er gått har den vært en hjørnestein i det norske velferdssystemet. Nå skjer endringer som skal tilpasse pensjonssystemet til dagens samfunn og dagens arbeidsliv.

Fra 1. januar 2011 blir alderspensjonen i folketrygden fleksibel. Det innebærer blant annet at alle, gitt visse minstekrav til pensjonsopptjening, kan velge om de vil gå av fra 62 år eller arbeide lenger og få høyere pensjon senere. Det blir også mulig å kombinere arbeid og pensjon, uten at pensjonen avkortes. Reformen inneholder også en ny modell for hvordan pensjonsrettigheten i folketrygden tjenes opp gjennom yrkeslivet.

Pensjonssystemet som innføres 1. januar blir dermed mye mer fleksibelt, og legger til rette for at den enkelte kan begynne å ta ut pensjon mellom 62 og 75 år. En kan velge å ta ut 20, 40, 50, 60, 80 eller 100 prosent pensjon, og samtidig fortsette i arbeid på fulltid eller deltid. Uttaksgraden kan endres over tid og tilpasses den livssituasjonen en er i.

Tankegangen bak reformen er at forventet utbetalt pensjon over livsløpet skal være lik, uavhengig av når en går av med pensjon. Reformen stimulerer til arbeid ved at den som går av sent og dermed kan forvente å være pensjonist i færre år, vil få en høyere årlig pensjon enn en som går av tidlig.

Økt valgfrihet i pensjonssystemet innebærer at det blir viktig for den enkelte å sette seg inn i sine pensjonsrettigheter og hvilken pensjon en vil få ved ulike uttakstidspunkt. Siden mange vil være alderspensjonist i en periode på 15-20 år er dette en svært viktig beslutning som har langsiktige konsekvenser. For å få informasjon om sine pensjonsrettigheter kan en gå inn på www.nav.no som har utviklet nettjenesten ”Din pensjon”, ringe til NAV eller besøke et NAV-kontor. Videre samarbeider ulike pensjonsleverandører om å gi en helhetlig oversikt over befolkningens rettigheter til alderspensjon på siden www.minpensjon.no.

I 1967 da folketrygden ble innført var pensjonsalderen 70 år, og levealderen kortere enn i dag slik at folk var pensjonist i færre år. Den gang var det om lag 4 yrkesaktive for hver pensjonist, mens det i 2050 er anslått å være under to.

I årene som kommer vil antall år som pensjonist øke hvis levealderen øker og alderen for overgang til pensjon ikke økes. For å få til en mer stabil utvikling i forholdet mellom antall år i arbeid og antall år som pensjonist er det derfor behov for at folk står lenger i arbeid.

Et godt pensjonssystem må kunne videreføres også når levealderen i befolkningen øker og det blir relativt færre yrkesaktive til å betale for pensjonene. Levealdersjusteringen som innføres fra 2011 er viktig for å sikre den økonomiske bærekraften i pensjonssystemet. Den innebærer at når levealderen øker så må nye årskull utsette overgangen til pensjon noe for å oppnå samme kompensasjonsgrad som tidligere årskull. Alternativt kan en gå av ved samme alder, men få noe lavere pensjon som andel av tidligere inntekt. Levealdersjusteringen har liten betydning de første årene, men vil få gradvis større betydning over tid hvis levealderen fortsetter å øke.

For å sikre økonomisk bærekraft innføres i tillegg ny regulering av pensjoner, og fra 2011 reguleres pensjoner under utbetaling med lønnsveksten fratrukket 0,75 prosent.

Det innføres også nye opptjeningsregler der en vil få opptjening for alle år i arbeid mellom 13 og 75 år, og for all inntekt opp til et tak. De nye opptjeningsreglene vil gradvis få effekt for personer født i 1954 og senere, og vil ytterligere bidra til å gjøre det lønnsomt å stå lenge i arbeid.

Etter avtalen i lønnsoppgjøret 2009 vil pensjonsreformen bare få delvis gjennomslag i offentlig sektor.

Det er et langvarig arbeid som ligger bak pensjonssystemet som nå innføres. Det startet med Pensjonskommisjonen, som la fram sine forslag i 2004. Kommisjonens rapport ble etterfulgt av to forlik i Stortinget i 2005 og 2007, og Stortinget vedtok deretter det nye regelverket for alderspensjon i 2009. I arbeidet med reformen har det også vært et godt samarbeid med partene i arbeidslivet for å komme fram til akseptable løsninger.

Det brede flertallet bak pensjonsforlikene gir et godt grunnlag for at hovedtrekkene i reformen kan opprettholdes over tid. Fra andre land i Europa har vi sett at konfliktnivået kan bli høyt når endringer i pensjonssystemet skal gjennomføres. Den norske pensjonsreformen viser at det er mulig å oppnå bred oppslutning om langsiktige løsninger.