Pensjonsreformen

 

Harald Engelstad hevder at pensjonsreformen er usosial og kvinnefiendtlig. Jeg er uenig i det. Etter mitt syn er reformen viktig og riktig for å møte utfordringene med en aldrende befolkning, og for å etablere et pensjonssystem som kan opprettholdes over tid. Innsparingen i pensjonsutgiftene som Engelstad nevner er sammenliknet med en videreføring av det tidligere systemet som ikke ville vært bærekraftig på lang sikt. Også etter pensjonsreformen vil statens pensjonsutgifter øke sterkt fra dagens nivå, og pensjonene vil øke.

Levealdersjusteringen som er innført fra 2011 er en fornuftig kontrakt mellom generasjonene. Når levealderen i befolkningen øker er det rimelig at nye årskull må arbeide noe lenger for å opprettholde samme kompensasjonsgrad i pensjonssystemet som eldre årskull. Selv om de arbeider noe lenger vil yngre årskull likevel kunne få en lengre periode som pensjonist som følge av at levealderen øker.

I artikkelen stilles det spørsmål ved om levealdersjusteringen burde tatt hensyn til hvilket yrke man har hatt. Folketrygden bygger på generelle regler, og levealdersjusteringen er den samme for alle uavhengig av yrke og kjønn. Et regelverk der levealdersjusteringen skulle avhenge av den enkeltes yrke ville vært svært vanskelig å praktisere. Hvilke yrker som er mest belastende kan for eksempel endres over tid, og mange vil kunne arbeide i ulike yrker i løpet av livet.

Den økte fleksibiliteten i ny alderspensjon er bra ved at den enkelte kan velge selv å ta ut pensjon helt eller delvis fra 62 år, og de kan kombinere pensjon og arbeidsinntekt uten avkorting i pensjonen. En forutsetning for å kunne innføre et slikt system er at årlig pensjon øker ved en senere start på pensjonsuttaket. Ellers ville de aller fleste velge å ta ut pensjon ved første anledning. Å ha et minstekrav til pensjonsopptjening for å kunne ta ut pensjon tidlig er også en logisk konsekvens av det nye systemet. Vi ønsker at alle skal være sikret et minstenivå på pensjonen i alderdommen uten at aldersgrensen for uttak av minstepensjon senkes til 62 år.

Beregninger av virkninger av pensjonsreformen viser at det ikke er store forskjeller mellom hvordan kvinner og menn kommer ut. En god minstepensjon, forbedringer i regelverket for omsorgsopptjening, og taket for pensjonsopptjening på 7,1 G bidrar til omfordeling, og til å styrke kvinners pensjoner relativt til menns. Alderspensjon fra folketrygden vil dermed fortsatt vil være langt jevnere fordelt mellom kjønnene enn arbeidsinntekt. Framskrivinger viser videre at andel pensjonister med bare minstepensjon vil falle over tid.

Over tid har det skjedd en utjevning i kvinners og menns yrkesaktivitet som også vil bidra til en tilnærming i pensjonsnivåene mellom kvinner og menn. Fulltidsarbeid gir i det nye systemet høyere pensjonsopptjening enn deltidsarbeid. Dette er rimelig både for å stimulere til høy yrkesaktivitet og fordi det bør være en sammenheng mellom inntekten som yrkesaktiv og pensjonsnivået.

Å beholde besteårsregelen ville ikke nødvendigvis ha gitt bedre fordelingsvirkninger enn det nye pensjonssystemet. En artikkel i Arbeid og Velferd nr. 2 2009 viser at menn har hatt størst fordel av besteårsregelen. Blant kvinner er det de med høy totalinntekt som har tjent mest på besteårsregelen.

Jeg har derfor stor tro på at våre barn og barnebarn vil oppleve at pensjonsreformen var en fornuftig reform som sikrer forutsigbare pensjoner, og at belastningen for å finansiere pensjonene blir jevnere fordelt mellom generasjonene.