Selvsagt skal alle med – HMS-konferanse 20. juni 2011

 

God morgen alle sammen, det er utrolig mange mennesker her! Det er veldig flott – det vitner jo om at det gjøres veldig, veldig mye viktig arbeid på dette området nå. Og denne konferansen skal jo være et viktig bidrag for det videre arbeidet.

Tittelen på dette innlegget er ”Selvsagt skal alle med”. Det er ikke en tittel som jeg selv har valgt. Det er ikke fordi jeg ikke mener at det er selvsagt at alle skal med, men jeg er litt bekymret for ordet ”selvsagt”, for det kan bidra til å tilsløre de store utfordringene vi står overfor når det gjelder å virkeliggjøre ambisjonen om at alle skal med.

Det er sommer, mer eller mindre, det er snart ferie, Stortinget har gått fra hverandre. Det var noe av det første jeg lærte som ny statsråd fra mine kolleger, når Stortinget går fra hverandre, er det en lykkestund for enhver statsråd. Da er det fred og ro, da kan du holde på og de kommer ikke sammen igjen før om lenge. Dette gjør at jeg har litt lavere skuldre, og har lyst til å dele litt tro og tvil, litt spørsmål med dere - ikke bare komme med alle svarene.

Så selvsagt skal alle med, men det er ikke like lett å løfte alle inn i arbeid i et land som allerede ligger helt i verdenstoppen når det gjelder sysselsetting. I Norge jobber unge og gamle, kvinner og menn, mer enn i de aller, aller fleste andre land i verden.

Vi har hatt en diskusjon om vi skal si dette i regjeringen, om vi kan si at vi er helt på topp, men så er det noen som minner oss om at Island liggere høyere. Island har en litt annen måte å jobbe på, så jeg prøver egentlig å si at vi kan jukse unna Island, men vi tar med Island, så er det ett land som har høyere sysselsetting enn Norge.

Men det å da få flere mennesker inn i arbeid er vanskeligere i Norge enn i land hvor kvinner i bare beskjeden grad deltar i yrkeslivet, hvor folk går av med pensjon når de er 60, eller hvor folk med funksjonshemninger enten forsørges av sine familier eller på stønader, og altså ikke gjennom eget arbeid.

Vi må ha med oss dette, vi ligger utrolig godt an når det gjelder å ha folk i arbeid. Det gjør at den jobben dere skal gjøre, jeg skal gjøre, og regjeringen skal gjøre, er større og vanskeligere.

Samtidig, for ikke lenge siden så vi et oppslag i Aftenposten som viste at Norge vil trenge 220.000 nye arbeidsplasser rundt 2014. Samme uken fikk jeg ledighetstallene, som altså viser at den registrerte ledigheten i Norge nå er på 2,5 prosent. Jeg tror dere skjønner at det er veldig lavt, hvis vi sammenligner med resten av Europa.

Legger vi sammen dette til et bilde, så ser vi at i Norge har vi verdens – jeg holder Island unna - verdens høyeste sysselsetting, vi har lav ledighet, og vi har en stor etterspørsel etter arbeidskraft. Og da ser vi to ting; at Norge vil ha behov for arbeidsinnvandring i årene som kommer, og at Norge må utnytte den arbeidskraften som er der. Alle som vil og kan, må og skal utnytte arbeidsevnen de har. De må for samfunnets skyld, og for sin egen skyld, delta i arbeidslivet på sine premisser.

Det er dette som er arbeid for inkluderende arbeidsliv, det er hva det handler om. Selv med verdens høyeste sysselsetting, og med verdens beste inntektssikringssystem for de som ikke kan jobbe, må vi bli bedre til å bruke de hendene som ikke er i arbeid, men som vil delta.

Vi har lagt rammene for å lykkes med dette gjennom en grunnleggende fornyelse av velferdsmodellen vår. Først pensjonsreformen. Den er lagt til rette for at folk skal jobbe lengre, og den understøtter IA-avtalens delmål 2. Og vi ser at det virker. Folk står lenger i arbeid. Pensjonsreformens første halvår viste at stadig flere enn hva vi hadde forventet, sluttet å jobbe når de ble 62 år, men så kom tallene, som altså viser at en veldig stor andel fortsetter å jobbe ved siden av pensjonen. Og det er bra! Gjennomsnittlig pensjonsalder i Norge er rundt 65 år, som er en betydelig høyere alder enn vi ser i resten av Europa.

For det andre, så har vi NAV-reformen. Prøv og tenk dere en tanke rundt NAV hvor vi holder litt unna de tingene i NAV-reformen som ennå ikke helt er på skinner. Bare tenk på de grunnleggende prinsippene for hvorfor vi opprettet NAV. Da kan det ikke være tvil om at dette er riktig. Og at vi understreker ambisjonen om at alle skal med.

Folk får sine penger og sine trygder stort sett gjennom NAV, men ambisjonen om å se hele mennesket og hva personen kan gjøre, istedenfor hva personen ikke kan gjøre er dessverre ikke fullført over natten. Det er viktig at vi ikke underslår det! For dersom vi ikke tillater at den store delen av reformen tar tid, så kan vi komme til å gjøre grove feil i vår iver etter å lykkes.

Vi må ha klart for oss at det er en stor omlegging vi gjør, og en helt annen måte å jobbe på enn tidligere, og at det skjer - som jeg har sagt allerede - i et land med veldig høy sysselsetting og deltakelse, også blant innvandrere og blant folk som ellers er i utkanten av arbeidslivet.

Vi må derfor være utålmodige og realistiske på samme tid. Og derfor har jeg også vært opptatt av å beskytte NAV mot nye oppgaver. Oppgaver som isolert sett kan synes hensiktsmessige, men som vi likevel ikke kan tillate at nå får forstyrre NAV i arbeidet med å nå sine grunnleggende målsetninger.

Så har vi uførereformen. Uføremeldingen som ble lagt frem fra regjeringen for bare noen uker siden. Den handler om å sørge for at folk som ikke kan jobbe, skal være sikret en anstendig uføretrygd å leve av. Men den er mye mer enn det. Den er ambisjonen om at vi også her skal se hele mennesket, se at arbeidslivet og arbeidsoppgavene har endret seg på de femti årene siden dagens uførepensjon ble erstattet av ordningen med blinde- og vanførehjelpen. At man ikke nødvendigvis er helt ufør, selv om man har 100 prosent uførepensjon. At bruken av gradert uføretrygd er klok, for den det gjelder, for de får en fot innenfor arbeidslivet, og for samfunnet, fordi vi trenger den arbeidskraften.

Men skal vi lykkes med dette, ja, da trenger vi årvåkne leger, leger som samarbeider godt med NAV. Og ikke minst, vi trenger et arbeidsliv der ute som tar imot denne arbeidskraften. Vi trenger arbeidsgivere som åpner døren for flere enn de gjør i dag.

IA-avtalen er et grunnleggende verktøy staten har sammen med partene for å lykkes med inkludering og bekjempelse av utstøting. Det gjøres uhyre mye godt IA-arbeid for tiden, ikke minst med å få ned sykefraværet. Og vi ser at det faktisk virker. Sykefraværet går ned, og bruken av gradert sykemelding går opp.

Og jeg vil benytte anledningen til å takke alle dere som sitter her for det utrolig viktige arbeidet dere gjør, og jeg har full forståelse for at det ikke alltid er lett, men desto viktigere er det!

Oppgavene som samlet sett står foran oss, ja det er for det første; IA delmål 2: Flere funksjonshemmede inn i arbeid. Det er målsetningene i uføremeldingen om å få flere på gradert uføretrygd, få flere som kombinerer arbeid og trygd. Og det er hele den grunnleggende ambisjonen i NAV om å flere folk inn i arbeid.

De tre oppgavene, er ulike sider av samme sak. Å skape det inkluderende arbeidsliv som har plass til alle. Omskrevet også; legge til rette for at arbeidsgiverne tar imot denne arbeidskraften. Jeg tror vi skal være veldig åpne og ærlige på at vi kan ikke gjøre en større jobb enn det arbeidsgiverne sammen med arbeidstakere og staten kan klare å få til. NAV alene kan for eksempel ikke klare å åpne opp arbeidslivet for de gruppene som ikke har akkurat samme muligheter hele tiden til å jobbe som de som ikke har et eller annet problem i forhold til arbeidslivet.

Så kommer poenget. Vi skal tenke litt høyt i dag: Hvordan skal vi få til dette? Det at en oppgave er riktig og viktig, betyr ikke at løsningene er opplagte og enkle. Dette kjenner jeg godt til som gammel klimaforhandler. Alle er enige om at vi må gjøre noe med klimaet, men foreløpig er det ingen som har klart å finne nøkkelen for hvordan vi sammen får nok interesse for å gjøre noe med det.

På samme måte, alle er vi enige om at vi må få mange flere ut i arbeid på deres premisser, men vi har faktisk ikke funnet helt nøkkelen for å få til det. Vi har flere gode virkemidler i dag. Vi starter definitivt ikke på ”scratch”. Vi bruker omkring 7,3 milliarder kroner på arbeidsmarkedstiltak. Vi har et svært høyt nivå på tiltak. Gjennom Revidert nasjonalbudsjett så er dette blitt enda høyere, og vi har mye mer rom enn tidligere for å skreddersy tiltakene til den enkeltes behov.

Vi har NAV, som altså er til for å kunne se den enkelte og gjøre den skreddersydde jobben. Men likevel så vet dere sammen med meg, at vi har en lang vei å gå hvis vi skal virkeliggjøre alle de ambisjonene jeg nevnte for dere. Da er det en del ting vi må gjøre. Vi må hele tiden tenke om vi arbeider på en god måte, om vi gjør de tingene som er riktige. Om vi bruker riktige ressurser på de riktige personene. Det jeg sier nå, er det noen som sier, kan virke litt kynisk. Men sånn må vi alltid tenke.

Veldig mye av vår politikk er kvalifisering, og kvalifisering er viktig! Vi må hele tiden stille oss spørsmål om vi bruker ressursene riktig, og på å kvalifisere de som vi faktisk tror kan finne veien til arbeidslivet. Altfor ofte blir jeg konfrontert med personer som har gått i en kvalifiseringsrunddans og tiltaksrunddans, og så til slutt har fått den uføretrygden de antakelig skulle hatt fra starten av. Men det betyr ikke at jeg mener at vi ikke skal ha ambisjoner, men vi skal ha de riktige og kloke ambisjonene.

Så må vi, enten vi vil det eller ikke, hele tiden tenke nytt - og vi må prioritere. Vi må prioritere i forhold til hva og hvor vi bruker de ressursene vi har, og vi må hele tiden tenke hvordan skal vi folk inn i arbeidslivet, og ikke bare inn i denne kvalifiseringsrunddansen som jeg snakket om.

Men aller mest må vi rett og slett bli bedre når det gjelder å tenke hva som virker og hva som ikke virker. Vil være så åpne med dere å si, at vi sitter ikke nødvendigvis i dag med alle svarene på hva som skal til for å åpne arbeidslivet for - som jeg pleier å kalle det - de som ikke er ”nikkers-arbeidstakere”.

Her må det til en dugnad mellom staten, arbeidstakerne og arbeidsgiverne, hvis vi skal få til dette. Og vi må huske at dette skal skje i en sammenheng hvor norske bedrifter skal konkurrere med kinesiske bedrifter, som virkelig ikke har et stort innslag av IA-virksomhet! Det tror jeg vi kan legge til grunn. Dette skal skje i en sammenheng hvor tipp, topp arbeidskraft fra andre land pga fattigdom kommer til Norge og falbyr seg på det norske arbeidsmarkedet.

Dette viser for meg at alt henger sammen med alt. Det sa Gro Harlem Brundtland en gang og derfor har jeg fått lov til å bruke det, det er en gammel greie, men alt henger sammen med alt. Skal vi få til dette i en tid hvor norsk næringsliv skal konkurrere med utenlandsk næringsliv, og hvor vi samtidig skal klare å bringe inn arbeidskraft som Norge må ha, ja da må vi ha et ordnet, velorganisert arbeidsliv. Det er helt avgjørende for inkluderingen. Derfor vil dere høre meg også snakke fremover, at et inkluderende arbeidsliv forutsetter også et arbeidsliv som er ryddet for sosial dumping. Disse tingene henger sammen. Nettopp fordi vi har hatt et godt organisert arbeidsliv i Norge over mange år, har vi lykkes så godt. Men vår felles utfordring er nå å lykkes enda bedre.

De som nå sitter igjen og føler at hun ga ikke mange svar, hun stilte veldig mange spørsmål, kan tenke litt over det. Jeg har vist mange svar, men jeg har også vært åpen og ærlig og sagt til dere; at det er ingen trylleformler gitt disse forutsetningene hvordan vi sammen skal åpne arbeidslivet slik at vi faktisk får brukt den arbeidskraften som sitter der ute og venter på å bli brukt. Ingen enkel løsning, men det betyr ikke at vi ikke sammen skal jobbe for å finne svarene. Så lykke til med jobben dere skal gjøre her i dag og årene fremover. Og tusen takk for meg!