Tale på kongress om arbeid og velferd

 

Jeg vil starte med å takke for anledningen til å få snakke på denne imponerende mønstringen av forskere og praktikere.

Det er et verdifullt initiativ som Faglig Forum for Helse og Sosialtjenesten har tatt til å lage en så stor og bred faglig konferanse.

Mange av dere arbeider sikkert i NAV – og jeg vil benytte anledningen til å takke dere for den enorme jobben som dere gjør i en hektisk hverdag . Det skjer utrolig mye bra og spennende i NAV!

Samtidig lever vi i et mediesamfunn med fokus på enkeltsaker og de feiltrinn som oppstår. Helheten blir ofte fortrengt og det konstruktive og positive glemt.

Derfor er det så viktig med konferanser som denne – hvor det som virker godt i vårt velferdssamfunn er like viktig som de oppgavene som må løses fremover.

Noe av hensikten med en slik konferanse er å trekke seg bort fra det daglige mas, strenge frister og tykke saksmapper – og samle krefter og inspirasjon gjennom erfaringsutveksling, læring og refleksjon

Refleksjon over hva vi gjør er viktig – både for oss som mennesker og som yrkesutøvere. Noe av det klokeste som er sagt om dette, er fra Milan Kundera. I ”Latterlige Kjærlighetshistorier” sier han:

”Mennesket går gjennom nåtiden med bind for øynene. Vi kan i høyden gjette oss til hva vi egentlig opplever. Første senere blir bindet tatt bort, og vi ser tilbake på fortiden og konstaterer hva vi har vært med på og hvilken mening det hadde”

Så når jeg nå er invitert hit til å tenke litt høyt om fremtiden for velferdssamfunnet, vil jeg åpne med noen betraktninger om fortiden.

I går ble konferansen åpnet at Lars Gunnar Lingås. I 1970 var Lars Gunnar redaktør for en Pax-bok med tittelen ”Myten om Velferdsstaten”

På vaskeseddelen bak på boka står det:

”Store grupper merker ikke noe til den såkalte velferden. Andre blir psykisk ødelagt av stress, konkurranse- og effektivitetsjag, arbeids- og boligforhold”.

Videre står det at boka

”tar for seg manglene ved det nåværende sosialpolitiske apparat, det som skal ta seg av klienter og pasienter, de gamle, de uføre, de utviklingshemmede, de sinnslidende og de fattige.”

Og boka er opptatt av – og jeg siterer igjen – ”hvordan tilsidesettelse av de ikke helt arbeidsdyktige i seg selv er sykdomsskapende”.

Dette ble altså skrevet mens jeg var en bekymringsløs jenteunge på 10 år som sprang rundt i knestrømper på Bjølsen. Nå er jeg 40 år eldre – og med en jobb hvor jeg lever med velferdssamfunnets utfordringer bokstavlig talt 24 timer i døgnet!

Det som virkelig er tankevekkende – nesten til det skremmende – er – at bortsett fra noen begreper vi heldigvis ikke lenger bruker – så kunne alt dette vært sagt i dag!!

For tre uker siden kom Statistisk Sentralbyrå med sin årlige rapport om levekår blant de aller svakeste.

Rapporten viser at vi fortsatt har en betydelig gruppe mennesker som ”ikke merker noe til den såkalte velferden”. Forsvarsverket mot fattigdom er ikke tett. Inkluderingspolitikken for å få folk raskt nok ut av levekårsproblemer, er ikke bra nok.

NAV reformen og innholdsreformene er politiske vedtak for å bedre det sosialpolitiske apparatet. Samtidig er alle enige i at vi fortsatt ”har mangler med det sosialpolitiske apparat” – et godt eksempel på dette er at vi skal fornye NAVs IKT systemer, samtidig som vi skal styrke ytelsesforvaltningen og bedre oppfølgingen av brukere.

Og, - påstanden om at ”tilsidesettelsen av de ikke helt arbeidsdyktige er i seg selv sykdomsskapende” gjentar jeg praktisk talt hver eneste dag! Jeg bare formulerer det på en litt annen måte – og snakker om de positive helsegevinstene ved inkludering i arbeidslivet.

Når en analyse av Norge i 1970 kan være så lik Norge i 2011 må vi spørre oss selv Hva har vi egentlig gjort?

Vi er blitt ufattelig mye rikere. Vi bruker stadig mer penger på velferdsordninger i et statsbudsjett som vil overstige tusen milliarder neste år. FN kårer oss til verdens beste samfunn. Uten å røre så mye som en finger så øker mitt velferdsbudsjett med flere milliarder kroner neste år, fordi folk får sine pensjoner og trygder.

Og likevel kan en 40 år gammel beskrivelse av velferdsproblemer treffe så godt!

Nå kunne vi snakket lenge om alt vi gjør bedre i dag enn for 40 år siden. Men det viktige poenget, vil jeg påstå, er at et solidarisk samfunn blir aldri ferdig utbygget! Det må gjenskapes på nytt og på nytt!

Det finnes politikere som hevder at nå bør velferdsstaten snart være ferdig utbygget, - nå er den så god at det offentlige kan trekke seg tilbake, så kan skattelette, marked, valgfrihet og egetansvar overta.

Jeg tror ikke på at veien inn i fremtiden er å vri velferdsstatens ordninger sterkere mot de ressurssvake gruppene i befolkningen.

Vi har et samfunn hvor det er mye konkurranse, i skolesystem og arbeidsliv. Det skapes, og gjenskapes, ulikheter som hele befolkningen må vernes mot. Ikke med ordninger for dem som taper, men med sikkerhetsnett som omfatter alle, - i et solidarisk spleiselag.

Når jeg ser tilbake på fortiden, og gjør som Kundera sier - og tar bort bindet for øynene, så ser jeg tre store sammenhenger vokse frem:

Den første store sammenhengen er mellom fattigdom og arbeidsliv. Vi har utviklet et samfunn som er slik at dersom en person kommer inn i arbeidslivet, så er selv de laveste lønningene stort sett så gode at man kan leve et økonomsk trygt liv.

Den andre store sammenhengen er mellom like muligheter og en stor, skattefinansiert, offentlig sektor. Fra høyresiden har det så lenge jeg har fulgt med i politikken, kommet påstander om at det er så stor mangel på valgfrihet i Norge. Og vi kommer til å høre dette budskapet om ”mer valgfrihet” når kommunevalget nærmer seg.

Faktum er at vi har klart å utvikle et samfunn hvor det enkelte individ har større, og tryggere muligheter til å velge sitt eget liv enn i noe annet samfunn!

Vi har for eksempel mye større sosial mobilitet i Norge enn i USA.

Dette har vi oppnådd fordi vi betaler en betydelig del av vår private rikdom i skatter, og får tilbake et samfunn med store muligheter for hver enkelt av oss. Det er det som er meningen i alle tiltakene for en trygg oppvekst, i lik rett til utdanning og helse, i et arbeidsliv – og trygg alderdom - for alle.

Den tredje store sammenhengen er mellom det universelle rettighetssystemet og solidaritet.

Vi har utviklet og styrket et inntektssikringssystem som omfatter alle. Vi betaler med det ordinære skattesystemet. Velferdsstaten er ikke bare en tjenesteprodusent, den er også et sosialforsikringssystem. Og vi har styrket de solidariske elementene. Vi har gjort de tre musketerers slagord til vårt eget: én for alle, alle for én!

Ingen av disse tre sammenhengene er selvsagte! Det er ikke selvsagt eller noen naturlov at arbeid fører ut av fattigdom. Det er ikke selvsagt at en stor offentlig sektor produserer sosiale tjenester for hele befolkningen. Og i de aller fleste land (utenom Norden) er trygdesystemene bygget for å vedlikeholde ulikheter som skapes i familie og arbeidsliv.

Disse sammenhengene, selve kjernen i den norske velferdsmodellen er ikke skapt av våre blå øyne eller av oljen i Nordsjøen. De er skapt av politisk styring.

De er skapt av et samvirke mellom myndigheter og arbeidslivets parter.

Og ordningene våre fungerer så bra et til og med markedsliberale økonomer har begynt å interessere seg for hvorfor dette likhetssamfunnet også leverer så gode økonomiske resultatet på den globale markedsplassen.

Ja, så godt fungerer denne samfunnsmodellen at nå kommer høyresiden springende med erklæringer om at også de har en aksje i den norske velferdsmodellen.

Og det er mye rett i det. Den norske velferdsmodellen er ikke en snever arbeiderklassemodell skapt av Arbeiderpartiet alene. Det er en folkeforsikringsmodell båret frem av en bred allianse av arbeidere, småkårsfolk og offentlig ansatte.

Når jeg fremhever disse historiske trekkene, er det ikke for at vi skal hvile oss på laurbærene. Det er for å styre klokt inn i fremtiden.

Når veien ut av fattigdom går inn i arbeidslivet, - så peker det ut en strategi mot fattigdom – nemlig at vi må gjøre alt i vår makt for at arbeidslivet skal være en arena for økonomisk selvforsørgelse, sosial deltakelse og anstendig behandling – også for de som i dag har problemer med å få innpass på denne arenaen.

Alles like muligheter til å velge det liv de ønsker blir ikke større om offentlig sektor blir mindre. Det er omvendt! Det er en fortsatt sterk offentlig sektor som skal – for å sitere Tage Erlander – være det dansegulv hvorpå hver og en av oss skal kunne danse våre egne liv.

Og skal vi utvikle oss videre som et solidarisk samfunn, må vi ikke svekke, men styrke, det trygdesystemet som fører store verdier fra de friske til de syke, fra de unge til de gamle, - og fra de heldige til de med uflaks.

Skal velferdsstaten virke må den endres – av den enkle grunn at Norges omgivelser endrer seg. Marx er kanskje ikke like mye på moten i dag som i 1970. Men vi må kunne gi den gamle filosofen rett på i alle fall ett punkt - at velferdspolitikken må ha et økonomisk fundament av kapitalistisk effektivitet.

Og så må velferdsordningene endre seg slik at de løser de faktiske levekårproblemene som befolkningen har. Fremover får vi mange flere eldre. Vi har allerede fått en befolkning med mye større variasjon i bakgrunn, levemåter og behov. Samfunnet er i endring, og vi trenger en modernisering av de virkemidlene vi har tilgjengelig.

Igjen kan det være klokt å reflektere litt over fortiden. 1980-årene var en viktig brytningstid. Da fikk vi de store angrepene på offentlig sektor og på velferdsstaten. Alle snakket om velferdsstatens krise.

Troen på markedskonkurranse og privatisering kom på politikkens dagsorden. Vi fikk Willoch-regjeringer og Fremskrittspartiet.

Norsk historie kunne tatt en annen retning ut av 1980-tallet. Vi kunne ha gjort som Fremskrittspartiet foreslo – og latt Nordsjøens skatter betale folkets skatter.

Da ville vi hatt et helt annet samfunn enn det vi har i dag. Kanskje like mye privat rikdom – men fordelt på en helt annen måte.

Perioden 1990-2000 står i dag som en meget vellykket ombygging av den norske økonomien til å tåle globaliseringens trusler. Det er viktig å ikke glemme ”solidaritetsalternativet”, og samarbeidet mellom arbeidslivets parter.

Det er sikkert mange i denne salen som ikke liker ”frontfagsmodellen” – og prinsippet om at lønnsutviklingen i konkurranseutsatt sektor må sette rammene for den samlede lønnsutviklingen også i offentlig sektor.

Det kan være hardt – også for meg som arbeidsminister i budsjettforhandlinger – å måtte underlegge oss handlingsregelen for bruken av oljeformuen.

Men det er disse grepene – trepartssamarbeidet, den samordnede lønnspolitikken og handlingsregelen, som gjør at vi har det gode fundamentet for fordelingspolitikken.

Det er på denne økonomiske basisen vi det siste tiåret har gjort den andre store moderniseringen av velferdssamfunnet – nemlig ombyggingen av velferdspolitikkens virkemidler til å møte fremtidens levekårsutfordringer.

Vi i regjeringen kritiseres for å mangle ”det store prosjektet”. Mitt svar til dette er: Legg pensjonsreformen, NAV-reformen og samhandlingsreformen ved siden av hverandre.

Vi trenger ikke å gjette oss til hva vi egentlig opplever, slik Kundera påstår. Du vil se den største reform av velferdssamfunnet siden dets innføring!

Det er den etterindustrielle velferdsstaten som nå vokser frem – tilpasset en befolkning med en helt ny aldersfordeling. Vi reformerer med plan og mening:

Pensjonsreformen er nødvendig for å dempe veksten i pensjonsutgiftene, slik at ressurser blir frigjort og kan settes inn på helse- og omsorgssiden. Vi stimuleres til å stå litt lenger i jobb, og så får vi mer av det vi trenger mest, nemlig tjenester.

Vi kan ikke leve som rentenister på petroleumsformuen. Det må ganske enkelt arbeides mer. Derfor gjennomfører vi NAV-reformen slik at flere, og særlig dem som trenger hjelp og oppfølging, faktisk skal kunne forsørge seg selv gjennom deltakelse i arbeidslivet.

Det er det som er NAV-reformens kjerne! Deltakelse i arbeid, både som økonomisk og sosial målsetting. Og, - det vil jeg understreke, hvor begge mål er like viktige.

Og så understøtter vi denne arbeidslinja med endringer i pensjonssystemet, slik at det blir økonomisk attraktivt å ta ut noe mer av den økte levetiden i arbeidslivet.

Når vi i disse dager legger de siste brikkene på plass i den nye uførepensjonen, så avslutts i realiteten en ti-årig reform hvor vi får på plass mer arbeidsorienterte virkemidler i velferdsforvaltning og inntektssikringssystem.

Så er de en ting som er utrolig viktig – og som aldri kan sies ofte nok! Både den økonomiske politikken og endringene vi gjør i velferdsstatens organisering og ordninger er bare virkemidler.

Det ikke noe poeng med en god norsk konkurranseevne om ikke verdiene som skapes, også deles rettferdig!

Et godt fungerende NAV – og et godt helsevesen er også bare verktøy og redskaper.

Det er greit nok å lage regelverk som gjør det mer attraktivt å kombinere arbeid og trygd. Det kan se fint ut på papiret at det lønner seg å arbeide lenger når man blir eldre.

Men slike regler på individnivå har ingen verdi om de ikke møtes av faktisk muligheter for å kunne delta i arbeidslivet på mange flere måter. Som professor Stein Ringen formulerte det i går: det er ikke nok at det er mer lønnsomt å ta en jobb – det må også være en jobb man kan ta.

Slik jeg ser det, står vi i dag ved et veldig viktig historisk punkt: Vi har sluttført helt nødvendige reformer av de ”sosialpolitiske apparatet”.

Nå er oppgaven å skape de faktiske mulighetene for at alle skal kunne finne en meningsfull plass i et arbeidsliv som er åpent for alle som vil og kan delta.

Nå må oppmerksomheten vår flyttes fra reformer i det offentlige – til å få arbeidslivet til å fungere på mer inkluderende måter.

Nå må mulighetene skapes!!!

Det betyr at arbeidslivet og de enkelte bedrifter må tilpasse seg flere eldre arbeidstakere. Individuelle ønsker om endringer i arbeidsinnhold og arbeidstid må gjelde alle, - ikke bare den knappe og ressursrike arbeidskraften.

Det betyr at vi må tørre å prøve ut nye kombinasjoner av trygd og lønn – som kan sikre den enkelte et trygt liv og en god samlet inntekt samtidig som man bidrar i arbeid ut fra egne forutsetninger.

Det betyr at vi må arbeide med holdninger, og utrydde alle fordommer som i dag stenger dører for innvandrere, funksjonshemmede og eldre. Men vi må også ta et oppgjør med de holdninger som i dag oppfatter noen yrker og jobber som mindreverdige.

Det betyr at vi må gjenreise de klassiske, sosialmedisinske perspektivene på arbeid og helse. Vi må få mye mer kunnskap om det vi i dag – av mangel på kunnskap – kaller for ”diffuse” og psykiske lidelser – som skyver så mange ut av arbeid.

Og det betyr at jeg har en visjon, - om at et sted der inne i fremtiden , så smelter NAV-reformens arbeidsperspektiv sammen med samhandlingsreformens forebyggingsperspektiv.

I disse dager er det mye snakk om arbeidsmiljøloven – og høyresiden mener den må liberaliseres. Vi - må aldri glemme at Arbeidsmiljøloven er vår aller viktigste folkehelselov. Og så er det mye klokskap i det Tian Sørhaug sa i går, - at sammenvevingen av arbeidsliv og fritid gjør at mange opplever at regulering av arbeid blir nærmest et inngrep i den personlige friheten.

Regjeringen arbeider systematisk for at NAV-reformen og Samhandlingsreformen skal komme godt på plass – og at flest mulig skal delta i et anstendig arbeidsliv. Dette må være ryggraden i morgendagens velferdssamfunn – og fundamentet for det som er aller viktigst i et godt liv – deltakelse i arbeid og trygghet for helse. Og jeg vet, at alle dere her i salen også jobber for dette målet.

I går snakket Joakim Lystad om at befolkningen er mangfoldig – og at skal vi få et inkluderende arbeidsliv – må arbeidsgiverne tørre å ansette ”rare folk”. At vi må være nysgjerrige, å se etter kvaliteter og ressurser bak folks fasader og utseende.

Et arbeidsliv for alle betyr nettopp det, - at det mangfold som en befolkning består av, også skal gjenfinnes – og aksepteres – som en selvsagt del av et inkluderende samfunn.

Tusen takk for oppmerksomheten, og lykke til med resten av konferansen!