Tale til NHO Buskeruds årskonferanse 2011

Tale av arbeidsminister Hanne Bjurstrøm ved NHO Buskeruds årskonferanse 2011, Drammen 7. februar 2011.

  

Det er viktige temaer dere setter på dagsorden med disse årskonferansene i NHO. Er velferdsstaten under press? Hva slags ny politikk må utformes for morgendagens næringsliv og velferdsstat? Dere sier i programmet for dagens konferanse at vi må skape nye politiske løsninger.

La meg starte med å berolige dere. Vi er i full gang med reformarbeidet. På noen områder er det allerede satt store reformer på beina. På andre områder driver vi med politikkutforming. Jeg er glad for å ha NHO med på de idedugnadene som må til for å sikre morgendagens politiske løsninger.

La meg starte med to observasjoner:

Den første er en observasjon av den såkalte velferdsfellen NHO presenterer. Dere startet året ved å invitere til årskonferanse i Operaen der dere lanserte begrepet velferdsfellen. Et scenario hvor det norske velferdsstaten nærmest vil drive vårt samfunn og økonomi inn i undergangen på tre bølger: en eldrebølge, en immigrasjonsbølge og en trygdebølge.

Den andre observasjonen er at World Economic Forum 26-30 januar hadde sin årlige samling av politikere, økonomer, finansfolk og kjendiser av ymse slag i Davos. Der diskuterer de hvorfor det går så bra med Norden, og kikker nysgjerrig på hvordan land med en stor skattefinansiert offentlig sektor - kombinert med gode velferdsordninger som omfatter hele befolkningen - ikke undergraver konkurranseevne og verdiskapning. Men som tvert imot er konkurransedyktige og omstillingsdyktige, og som klarer seg best igjennom den globale økonomi- og finanskrisa.

Jeg skal ikke bruke mye tid på å sette de to observasjonene opp mot hverandre. Jeg velger å tolke det slik at NHO med de tre ”bølgeperspektivene” ønsker å fremme nytenkning og samhandling - ikke å krisemaksimere. Krisemaksimering har vi ingen tradisjon for i det norske trepartsamarbeidet – der NHO sammen med myndigheter og partene på arbeidstagersiden gjennom mange tiår har skapt forståelse for et stabilt, produktivt og omstillingsdyktig arbeids og næringsliv. Der likhet, sosial trygghet og velferd for alle er en investering som har gitt oss sysselsetting i verdensklassen, ikke minst fordi vi har lykkes med å få kvinner og eldre inn i arbeidslivet

Det er lett å ta for gitt alt det vi har oppnådd i Norge. Da er det nyttig med internasjonale impulser. I midten av januar deltok jeg på europeisk arbeidsministermøte i Budapest. Stemningen blant mine ministerkollegaer var urolig. Urolig av den grunn at i gjennomsnitt hver tiende arbeidstaker i EU er arbeidsledig og at enkeltland og regioner er i alvorlige gjeldsproblemer.

Slike internasjonale møter gir perspektiv på situasjonen her hjemme. I Norge har vi gjennom finanskrisen klart å holde høy sysselsetting. Vi har nå Europas laveste ledighet på 3.5 %. Ofte hører vi at denne suskseshistorien skyldes den norske oljeformuen. Den har selvfølgelig kommet godt med, men det finnes nok av eksempler på land hvor slike inntekter har blitt en ulykke, og hvor rikdommen er blitt pøst ut i skattelettelser og privat forbruk. Det at vi har lykkes så godt i Norge skyldes en bevist villet politikk!

Enkelte grupper faller likevel utenfor. Antallet uføretrygdede er bekymringsfullt, og særlig veksten i antallet unge uføre. Men vi må samtidig huske på at mange av de som er på uføretrygd i Norge, i andre land i større grad enten vil ha tidligere alderspensjon, leve av sosialhjelp, eller bli forsørget av familien. Det vil si at de ikke har egne rettigheter og egen inntekt i samme grad som i Norge. Jo høyere yrkesdeltaking og opptjening av egne pensjonsrettigheter, jo flere vil ha opparbeidet rett til egen uførepensjon og egen alderspensjon.

Vi bor i et land der den voksne befolkningen som er i arbeid er 12 prosentpoeng flere enn OECD gjennomsnittet - Med et OECD gjennomsnitt ville vi hatt 3 - 400 000 flere utenfor arbeidslivet. Vi bor også i et land hvor sysselsettingen har økt med nærmere 300 tusen det siste tiåret. Hele 200 000 av disse nye jobbene har kommet i privat sektor.

Vi bor i et land med et omstillingsdyktig arbeids- og næringsliv som viser god evne til nyskaping og grundervirksomhet. Mange eldre deltar i arbeidslivet. På tross av en rekke utfordringer har vi flere innvandrere i arbeid enn i våre naboland. Sist men ikke minst deltar mange kvinner i arbeidslivet. Aktiv likestillingspolitikk og utbygging av barnehager har gjort dette mulig. Alt dette skal vi være stolt av. Men vi skal ikke lene oss tilbake av den grunn. Helt konkret kan de største utfordringene summeres opp i tre punkter.

For det første lever vi stadig lenger. Det blir flere eldre. Dette er en seier for samfunn og et klart resultat av god velferdspolitikk over lang tid. Like fullt gir det oss på sikt noen utfordringer når det gjelder pensjon og omsorg.

For det andre vet vi at flere i yrkesaktiv alder går på ulike trygdeordninger i dag enn for noen år siden. Det er grovt anslått at omkring halvparten av veksten i antall uføretrygdete har sammenheng med at befolkningen i yrkesaktiv alder gjennomsnittlig er blitt eldre.

For det tredje har vi et høyt sykefravær. Sammen med partene i arbeidslivet anstrenger vi oss nå ytterligere for å få sykefraværet ned. Og det ser ut til at vi lykkes bedre enn tidligere. Dette er viktig og gledelig - også fordi langtids sykefravær ofte er starten på veien mot varig uføretrygding.

Dette er tre viktige utfordringer som har betydning både for arbeid og velferd her i landet. Og som har ett klart svar: Arbeidslinja.

Vi må møte de sammensatte utfordringene med små og store tiltak som sikrer at så mange som mulig er i jobb.

Ett av de virkelig store tiltakene er bare en måned gammelt. Nemlig et helt nytt pensjonssystem som skal gi bedre motivasjon til arbeid og gi en fleksibel overgang mellom arbeid og pensjon.

Vi har fått nye regler for opptjening og beregning. Alle år med inntekt mellom 13 og 75 år tas med. Samtidig sikres alle en minsteinntekt. Du kan velge å pensjonere deg når du vil etter at du har fylt 62. Og jo lengre du venter, jo høyere blir pensjonen.

Denne nye reformen alene anslås av SSB å øke tilgangen til arbeidskraft med nesten 10 prosent i 2050. Og den anslås å redusere pensjonsutgiftene med titalls milliarder innen 2050.

På NHOs samling i Operaen kom statsministeren med en sammenlikning som jeg gjerne vil gjenta. Han påpekte at om vi gjennomfører en massiv tvangssammenslutning der en halverer antallet kommuner og samtidig legger ned fylkeskommunen – så vil vi ha spart under en tidel av hva staten reduserer utgiftene med gjennom i pensjonsreformen. Og det uten at folk får dårligere pensjon enn i dag.

Endret alderspensjon er likevel ikke det eneste svaret på de utfordringene vi møter:

Regjeringen vil som kjent veldig snart legge frem en uføre melding om endringer i uføretrygden. Ikke for å kutte i trygden, men for å bidra til at de som har noe arbeidsevne kan få benytte den. Det må være større fleksibilitet mellom det å motta trygd og å komme inn i arbeidslivet. Men det forutsetter blant annet at arbeidslivet åpner seg mer – innenfra!

Den viktigste investeringen i fremtidens arbeidskraft ligger utenfor mitt departement. Kristin Halvorsen og hennes Kunnskapsdepartement er nå i gang med et veldig viktig arbeid for å få flere til å fullføre videregående skole. Hun inviterer i disse dager til en ”NY GIV” – et styrket partssamarbeid for å forebygge og motvirke frafall i den videregående skolen. Dette er svært viktig, og også her er det viktig at flere aktører spiller på lag.

Det er mange lovende og gode initiativ og prosjekter som gjelder ungdom gjennom utdanning og inn i arbeid. Ofte i godt samarbeid mellom kommuner, fylkeskommune, NAV, NHO og arbeidslivet. Initiativene og prosjektene tar sikte på å forebygge og å fange opp ungdommer som står i fare for å falle ut av skole og arbeidsliv, og så tidlig som mulig samarbeide om å få dem inn i bedre forløp. Prosjektet P 1824 i Drammen er et utmerket eksempel på et slikt prosjekt. ”Ungdom mellom stoler” i Ringerike, Lier og Nedre Eiker er et annet slikt prosjekt her i Buskerud. Det er også bra at slikt blir godt evaluert, slik at det kan bidra til å spre gode ideer og erfaringer til andre.

I fjor fornyet vi avtalen om et Inkluderende arbeidsliv. IA-samarbeidet er en viktig del av regjeringens politikk for flere i jobb.

Da arbeidet mot sykefravær for alvor startet høsten 2009 var situasjonen alarmerende. Samme dag som vi startet drøftingene måtte regjeringen oppjustere statens utgifter til sykelønn med 3,2 milliarder kroner for å dekke opp merutgifter bare for 2009. Vi var enige om at noe måtte gjøres. 24. Februar 2010 hadde vi resepten klar: Økt bruk av gradert sykemelding, tidligere oppfølging av sykemeldte og tettere oppfølging av lege og andre som sykmelder.

Derfor er det ekstra gledelig å se at bruken av gradert sykemelding nå går opp. 22,5 prosent av alle sykefraværstilfeller var graderte i andre kvartal 2010. Dette er den høyeste registrerte bruken siden den første IA-avtalen ble undertegnet. Vi ser nå at arbeidet bærer frukter, også her i Buskerud.

Senest i oktober skrev jeg en artikkel i Hallingdølen om det synkende sykefraværet. Da viste tallen en nedgang i sykefraværet på 13,1 prosent i fylket. Noe som var betydelig mer enn landsgjennomsnittet.

Jeg håper denne trenden fortsetter, og er helt sikker på at en av hovedårsakene til at man lykkes akkurat her sitter i denne salen. Uten engasjerte arbeidsgivere vil IA arbeidet strande.

Samtidig er jeg helt klar på at NAV må gjøre sin del av jobben. Både overfor den enkelte arbeidstaker og overfor virksomheten. Mange norske virksomheter er små, og har behov for assistanse og fagkunnskap for å kunne tilrettelegge arbeid på gode måter. Læring må flyte raskt og effektivt. I hvert fylke er det IA-råd, hvor NAV, Arbeidstilsynet og arbeidslivets parter jobber sammen for å identifisere problemer og spre gode erfaringer.

Oppmerksomheten om- og arbeidet med å redusere sykefraværet må fortsette. Sykefraværet i Norge består av mange små enkeltbeslutninger; Om å holde seg hjemme, om å komme helt eller delvis tilbake på jobb, om å syk- eller friskmelde en pasient, om å tilrettelegge arbeid for den enkelte medarbeider. Små endringer i adferd hos oss alle gir fort store effekter.

Klarer vi å gjøre den siste tidens fall i fraværet til en varig trend, frigjøres milliarder av kroner. Det betyr at bedriftene kan utvikle sin virksomhet, og at velferdsstaten kan frigjøre ressurser til andre prioriterte områder. Men først og fremst ligger gevinsten i at mange flere unngår å falle varig ut av arbeidslivet.

IA arbeid, pensjonsreformer og andre målrettede tiltak bidrar til at så mange som mulig står i jobb. Likevel er jeg helt enig med NHO at vi ikke kan slå oss til ro. Men før vi setter i gang med enda flere reformer, må vi være veldig bevisste på hvilke gode resultater vi har oppnådd – og hvorfor vi har oppnådd dem.

Når vi reformerer skal vil helst løse utfordringer, ikke skape nye problemer. Derfor er det viktig å holde fast ved noen bærende prinsipp i den norske velferdsmodellen:

Det første prinsippet er som jeg tok opp innledningsvis, at høy deltakelse i arbeidslivet er velferdspolitikkens overordnede mål og middel, både av økonomiske og av sosiale grunner. Får vi folk inn i arbeid, får vi også folk ut av avmakt og fattigdom.

Et annet prinsipp ligger i trepartssamarbeidet og den etablerte respekt mellom partene i arbeidslivet. Man er enig i at det er lov å være uenig og man er enig om arbeidslivets grunnleggende kjøreregler. I fjor feiret vi hovedavtalens 75 års jubileum, det har dere all grunn til å være stolt av.

Et tredje prinsipp er at ingen lønn skal være så lav at man ikke kan forsørge seg på en rimelig god måte gjennom eget arbeid. Ingen trygd skal være så lav at man ikke kan leve av den i Norge. Og ingen arbeidsvilkår skal være så dårlige at man ikke får en trygg livssituasjon. Får vi et tosporet arbeidsliv undergraver vi hele den norske modellen. Samtidig gir vi rettsstaten en kraftig slagside om vi tillater svart arbeid, menneskehandel og annen kriminalitet i arbeidsmarkedet.

For regjeringen er kampen mot sosial dumping noe av det viktigste vi gjør. Ikke bare fordi at alle skal ha rett til trygge og gode lønns- og arbeidsforhold. Men også fordi at alle som driver seriøst og ordentlig, skal få de nødvendige rammebetingelsene for å kunne fortsette med dette.

Regjeringen har fremmet to handlingsplaner mot sosial dumping. I kjølvannet av dette lanserte vi en rekke målrettede tiltak. Vi har blant annet styrket arbeidstilsynet vesentlig - over mange år. Da snakker jeg ikke bare om kroner og øre, men om nye og effektive sanksjonsmuligheter mot bedriftseier som driver urent spill.

En grunnstein i den norske velferdsmodellen er prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe og at vi har en rimelig god økonomisk og sosial trygghet når vi ikke kan jobbe. Derfor har vi bygget opp et trygdesystem hvor de aller fleste av ordningene våre er basert på opparbeidede rettigheter gjennom arbeidsinntekt og deltakelse i arbeid.

Den siste tiden har det pågått en debatt om hvorvidt folk ”velger å gå på trygd”. Det har blitt kommentert at jeg har uttalt at ”Ingen velger å gå på trygd.” Dette står jeg fast ved; Et liv utenfor arbeidslivet og det sosiale fellesskapet arbeidet medfører er det ingen som velger i utgangspunktet. Videre er det slik at loven setter klare medisinske vilkår for at personer skal få rett til uføretrygd.det blir derfor altfor tabloidmessig å si at ”folk velger trygd”.

Når det er sagt er også jeg opptatt av at vi må bli bedre på å skape en enhetlig og god praksis blant legene på dette punkt, og at vi bør få større bruk av gradert uføretrygd, slik vi har det innenfor sykelønnsordningen.

Hovedbekymringen min er altså ikke at trygdene lokker eller frister for mange arbeidsføre mennesker ut av arbeid. Min største utfordring er at ikke alle de som vil og kan jobbe får en jobb som er tilpasset deres livssituasjon og arbeidsevne. De møter stengte dører i arbeidslivet. Det er det som er det store problemet!

Mange eldre sier de gjerne kan tenke seg å stå på litt lenger. Men da må oppgaver og jobbinnhold tilpasses at alderen krever sitt. Det er ikke nok at det blir større pensjon av å arbeide mer. Det må også skapes faktiske muligheter for å eldes i og med arbeid. Dette dreier seg ikke minst om holdninger hos ledere og kolleger. Om å se den enkelte, og bruke og sette pris på seniorens kunnskap og erfaring. Gode og framtidsrettede virksomheter gjør sånt til et konkurransefortrinn.

Blant mennesker med nedsatt funksjonsevne er det 70-80 tusen som gjerne vil arbeide. Delmål 2 i IA-avtalen går ut på å inkludere flere funksjonshemmede i arbeid. Det har vi ikke oppnådd, og det er jeg ikke fornøyd med. Dette må og skal bli bedre. Yrkesdeltakingen blant funksjonshemmede i yrkesaktiv alder har holdt seg rundt 45 % i hele det siste tiåret. I befolkningen totalt er nå yrkesdeltakingen omkring 80 % av alle personer i alderen 20-64 år. Forskjellen mellom funksjonshemmede og andre hva gjelder deltaking i arbeidslivet er altfor stor.

Regjeringen har som kjent derfor satt i gang et arbeid med en ny sysselsettingsstrategi for funksjonshemmede – også den i samarbeid med partene i arbeidslivet, og dertil selvsagt også i samarbeid med funksjonshemmede selv og deres organisasjoner.

I oktober 2010 satte jeg derfor ned to paneler som skulle gi konkrete innspill til hvordan arbeidslivet kan åpnes innenfra. Begge panelene leverte sine forslag til meg 20. januar, og vi er nå i en prosess der vi ser på hvordan vi skal gjøre ord til handling. Planen er at dette skal legges frem sammen med budsjettet for 2012.

Ofte går skillet mellom et liv i arbeid og et liv på trygd ved enkel tilrettelegging. Ny hjelpemiddelteknologi gjør at denne gruppen som før ble avskrevet som arbeidskraft, nå kan utføre fullverdig arbeid. Fordommene hos oss andre begrenser ofte mer enn arbeidsevnen hos folk med ulike funksjonshemninger.

Mye oppmerksomhet vil nok derfor i tiden som kommer gis til å fremskaffe en større variasjon i jobbinnhold – slik at flere opplever å være ønsket og kunne bruke seg selv i meningsfylt og verdiskapende arbeid. Denne oppgaven har et like viktig speilbilde: Bedriftene må ønske og faktisk etterspørre mer av den arbeidsviljen og den arbeidsevnen som i dag ikke utnyttes.

Vi arbeider med en stortingsmelding om arbeidsforhold og arbeidsmiljø. Denne skal legges frem i løpet av våren. Meldingen vil ha et helhetlig perspektiv på de utfordringene vi står overfor i arbeidslivet og vise vei for framtidas utfordringer. Det er ingen tvil om at innsatsen mot useriøsitet og sosial dumping blir et viktig tema i denne meldingen og at trepartssamarbeidet som et bærende element er grundig understreket.

Ofte når man holder en tale skal man starte med det generelle og avslutte med det helt konkrete. I dag gjør jeg det motsatt. Jeg startet med noen observasjoner, og vil nå avslutningsvis dele noen mer generelle visjoner for fremtiden med dere.

Jeg håper vi sammen kan skape et samfunn hvor ingen opplever frykt for fattigdom og utestengning. Et samfunn der alle får brukt sin arbeidsevne i et inkluderende og anstendig arbeidsliv. Et samfunn som respekterer arbeidets verdi og nødvendighet.

Selv om morgendagens institusjoner og politikk må se annerledes ut enn gårsdagens, er det disse pilarene vi har bygd en suksesshistorie på. Vi skal fortsette å bygge morgendagens samfunn på disse pilarene, for de vet vi fungerer.

Gjennom trepartsamarbeidet har NHO bidratt til den sterke velferdsstrukturen, og derigjennom velstandsutviklingen, vi har gjennom mange tiår. Jeg er sikker på at dette også blir oppskriften for fremtiden, og vil med dette ønske dere lykke til med den videre konferansen.