Aldersgrenser i arbeidslivet

Enkelte røster har tatt til orde for å oppheve 70-årsgrensen i arbeidslivet. DN harselerte i en lederartikkel over bedrifters mulighet til å si opp folk ”uten annen begrunnelse enn alder”.  Selvsagt finnes det mange personer som ved fylte 70 år åpenbart fortsatt har stor arbeidsevne i behold. Hvis regelen om aldersgrensen skal endres, mener jeg imidlertid at det trengs bedre argumenter enn at noen få ressurssterke personer føler seg urettferdig rammet av nåværende grense.

Alle som vil oppheve aldersgrensen på 70 år bør etter min mening tenke gjennom tre forhold: For det første; er det ikke mye viktigere å bruke energi og ressurser på å heve den gjennomsnittlige avgangsalderen i arbeidslivet, enn å tilrettelegge for de relativt få som ønsker å arbeide etter fylte 70? Arbeidsgiveres arbeid med tilrettelegging for at eldre skal stå lenger i arbeid krever ressurser. Da er det etter mitt syn mest fornuftig å konsentrere seg om den viktigste oppgaven først, nemlig å få dem mellom 62 og 70 år til å stå noe lenger i jobben.

For det annet, hvordan skal vi som samfunn og som arbeidsgivere håndtere det fenomenet at noen eldre arbeidstakere kan ha inadekvate oppfatninger av egen produktivitet? At de er mer svekket av aldring enn de vil innrømme ovenfor seg selv og andre? De ønsker selv å fortsette i stillingen, men både arbeidsgiver og kolleger ser at pensjonering er den beste løsningen for alle parter.  Et arbeidsliv uten en øvre aldersgrense gjør det vanskeligere å hindre dette. Det skal ikke så mange eksempler til, før det kan skapes negative holdninger til eldre generelt. De som vil oppheve aldersgrensen må komme opp med sine alternativer til hvordan bedrifter da skal kunne lose eldre ut av arbeidslivet når de på grunn av sin aldring ikke lenger presterer som forventet.

For det tredje, dagens aldersgrense i arbeidsmiljøloven (staten har et eget lovverk) blir fremstilt som om det var et generelt forbud mot å jobbe etter at man er 70 år. Dette er feil. Det som skjer når en medarbeider fyller 70, er at bedriften må inngå en fornyet arbeidsavtale med sin medarbeider. Det er to parter i et ansettelsesforhold, og en 70-årsgrense flytter makt og rettigheter fra medarbeider til arbeidsgiver. Dette kan i denne sammenhengen være positivt, da arbeidsgiveren som regel kan vurdere den aldrende medarbeiderens produktivitet bedre enn hun/han selv kan. En slik vurdering blir dermed en mekanisme som kan lose de alderssvekkede ut av arbeid uten en potensiell ydmykende prosess. Samtidig kan den sikrer at de over 70 som faktisk jobber, også blir gode eksempler og forbilder på eldres ressurser.

For øvrig vil jeg si meg enig med YS-leder, Tore Eugen Kvalheim, som i DN den 11.8., med referanse til ”Gjensidigedommen”, tok til orde for å endre de bedriftsinterne aldersgrensene som gjør at mange ansatte må pensjonere seg flere år før de fyller 70 år. Dette synspunktet deler jeg, og Arbeidsdepartementet er allerede i gang med å utrede problemstillingen.