Åpning av Attføringsmessa 18. januar 2012

Kjære alle sammen.

Tusen takk for at jeg får være med å åpne attføringsmessa og programmet ”ringer i vannet”.

Det er imponerende hvordan dere har klart å samle så mange innsiktsfulle bidragsytere til diskusjon og nytenkning om et så viktig tema.  

Det er veldig positivt at det skapes slike møteplasser, som retter blikket mot fremtiden.

Som alle andre bransjer må også attføringsbransjen leve under press om omstilling og fornyelse. Det kan være tungt å endre seg, men det er nødvendig.

Bare da kan attføringsbransjen bli det redskapet vi trenger for å komme nærmere målet om et inkluderende arbeidsliv for alle.

Og, siden jeg har så mange av dere her, vil jeg si et par ord om Attføringsbedriftenes Landsforening, og Johan-Martin Leikvoll spesielt.

Som vestlendinger flest er du en stridbukk å ha med å gjøre. Men du er alltid konstruktiv! Jeg opplever at både Johan-Martin og hele Attføringsbransjen er opptatt av å utvikle seg. Av å stadig bli bedre. Og det er bra!

Så selv når vi ikke alltid blir enige, så opplever jeg likevel at vi alltid er på samme lag; Vi har ulike roller, og vi skal fortsette å ha våre nappetak, men vi vet begge at vi har samme mål!

Vi har akkurat sett et viktig videoinnslag, hvor John G. Bernander snakket om viktigheten av å få folk inn i arbeid. Det er bra med hans engasjement. Dette engasjementet trenger vi! Uten NHO og fokuset fra toppen til den enkelte bedrift, får vi ikke dette til.

Da jeg ble arbeidsminister var det ikke vanskelig å se at IA delmål to var blitt hengende etter.  

For meg var og er det en sentral oppgave å sette mer trykk på  arbeidet med delmål 2. Her må vi komme lenger.

IA delmål 1 og 3 er egentlig ganske forskjellig fra delmål 2. Arbeid for redusert sykefravær og for å beholde eldre arbeidskraft er arbeid for å bedre situasjonen for dem som allerede er innenfor arbeidslivet.  

Denne plikten ligger i det generelle arbeidsgiveransvaret. IA-arbeidet kan utføres som en forlengelse av det historiske arbeidet med å lage gode arbeidsplasser for bedriftenes egne ansatte.

IA delmål 2 er radikalt annerledes. Det betyr å få bedriftene interessert i personer de i utgangspunktet ikke har noe ansvar for. Det betyr å arbeide for nye og flere ansatte.

Det ligger i sakens natur at det er vanskeligere.

Det betyr å få bedrifter mer interessert i å utføre produksjon med arbeidskraft som ikke er umiddelbart tilgjengelig som såkalt ”ordinær arbeidskraft”. 

Det betyr å tilpasse jobber slik at flere kan komme inn.

Et virkelig inkluderende arbeidsliv betyr at mer av befolkningens variasjoner i arbeidsevne og funksjonsproblemer skal få utspille seg innenfor arbeidslivet.

Det betyr at flere jobber må tilpasses enkeltmenneskers ulike forutsetninger, ikke omvendt.

Når vi har kommet så kort med Delmål 2, så avspeiler det nok også en tradisjon i attføringsarbeidet.

Dere har hørt meg si det før om selve ordet vi bruker: att-føring. Føre attende. Bringe tilbake. Noe som er feil må repareres. Bringes i stand igjen. Re-habilitere.

I hele velferdsstatens utvikling, så har vi tenkt slik: Når personer har problemer med å få arbeid på ordinær måte – som såkalt ordinær arbeidskraft – er det fordi de mangler noe.

Fra denne tanken har vi så utviklet et stort arbeid for å tilføre folk det de mangler: utdanning, kompetanse, mestringsevne, bedre funksjonsevne.  

Jeg sier ikke at det er galt å tenke slik. For mange, kanskje for de fleste som står utenfor arbeid og vil inn, kan deres sjanser bedres gjennom kvalifisering og andre former for habilitering.  

Og dagens attføringsbedrifter og mange helseinstitusjoner gjør en kjempejobb for mange mennesker.

Det jeg derimot sier, er, og jeg sier det så ofte som jeg kan: Det hjelper ikke om vi blir aldri så gode til få folk frem til arbeidslivets porter, om portene fortsatt er låst innenfra.

Derfor må vi flytte fokus fra ikke bare å være opptatt av den som skal inkluderes i arbeid, men vi må også være opptatt av arbeidsplassen der inkluderingen skal skje.

Egentlig er det jeg sier ganske selvfølgelig.

Ingen inkluderes i arbeidslivet som sådan. ”Arbeidslivet” er et abstrakt begrep.

Folk får ikke jobb i ”arbeidslivet”. Folk får jobb i en konkret bedrift.

Folk får jobb ved at en arbeidsgiver bestemmer seg for å tilby noen en jobb.

Personer inkluderes i en virksomhet ved at kolleger og arbeidsledere verdsetter en ny medarbeider.

Jeg oppfatter det slik at økt oppmerksomhet om bedriften får et stadig mer solid kunnskapsgrunnlag også i attføringsarbeidet.

Jeg kan selvfølgelig ikke følge med på alt som skjer av forsøk og forskning på dette området.  Men jeg har fått med meg at nye ord opptrer stadig oftere – noen så nye at de fortsatt er på engelsk.

Mer ”place and train”, mindre ”train and place”, sier forskerne. Budskapet er at vi lykkes bedre både med å kvalifisere og inkludere den enkelte – dersom det sosialfaglige arbeidet utføres med basis i at personene har et fotfeste i arbeidslivet.

Kanskje er dette ikke mer mystisk enn at folk er mer motivert for å bli gode i norsk om de er i en situasjon hvor de trenger å være god i norsk.

Kombinerer vi norskkurs med dreiebenken går det bedre enn i kombinasjon med skolebenken.

”Supported employment” er et annet nyord som – så vidt jeg forstår – mer eller mindre bygger på den samme innsikten.

Vi lykkes bedre om personer støttes i å mestre en konkret arbeidssituasjon, enn ved ensidig å støtte personlige forsøk på å bli attraktiv som ordinær arbeidskraft.

”Inkluderingskompetanse” er også et ord jeg støter på stadig oftere. Jeg oppfatter det nesten som et program for utvikling av mer operativ kunnskap.

Vi har mye forskning og innsikt om hva som ekskluderer folk fra arbeid. Nå trenger vi mer kunnskap om hva som skal til for å inkludere.

Det er disse innsiktene vi forsøker å sette ut i livet med Jobbstrategien for yngre funksjonshemmede.

Vi vier større oppmerksomhet mot den risikosituasjonen som en arbeidsgiver kommer opp i når en ny ansatt med uklar arbeidsevne skal prøves ut.

Vi er også mer oppmerksomme på de kostnader arbeidsgiver kan få ved å ansette en person med funksjonsproblemer.

I år er ambisjonen å etablere 500 plasser målrettet mot ungdom med redusert funksjonsevne. Mennesker tidlig i livet, med mye arbeidsevne og klar for innsats.

Jeg er den første til å innrømme at dette ikke er mye. Og jeg får mye kjeft for at vi prioriterer ungdom under 30 år.

Mitt forsvar er at ett sted må vi begynne. Dette er på en måte nybrottsarbeid. Og vi må lykkes! Vi må skynde oss langsomt, for å vinne erfaringer. Vi vil helt sikkert møte problemer. Men problemene ved ikke å prøve vil bli mye større, både for den enkelte og for samfunnet.

Derfor er det viktig med strategien å vinne erfaringer, slik at vi kan utvikle nye virkemidler.  

Et annet viktig mål med Jobbstrategien er å prøve ut NAV. Ikke glem at også NAV er nybrottsarbeid.

Jeg opplever at jeg får stadig flere grunner til å tro at NAV utvikler seg i riktig retning. Gradvis blir problemene knyttet til etablering av en ny organisasjon erstattet av et mer fornuftig organisert, mer effektivt, redskap for en bedre velferdspolitikk.

Men vi må videre. Gjennom innføringen av nye inntektssikringsordninger som Kvalifiseringsprogrammet, arbeidsavklaringspenger og den moderniserte folketrygden, er det etablert formelle rettigheter og økonomiske insitamenter for at folk med ulike problemer skal finne sin plass i arbeidslivet.

Disse rettighetene er intet verdt om vi ikke samtidig skaper muligheter. Enten det nå er for en innvandrer med språkproblemer, en funksjonshemmet som vil prøve ut sin arbeidsevne, eller det er for en senior som ønsker å trappe litt ned.

Disse mulighetene – jobber og arbeidsoppgaver som passer til mennesker som kan og vil gi et bidrag til verdiskaping og et mangfoldig arbeidsliv – kan ikke skapes av verken NAV eller Attføringsindustrien. 

De kan bare skapes i konkrete, store og små virksomheter.

Derfor er det utrolig bra at NHO og Attføringsbedriftene har etablert tettere samarbeid. Målet må selvfølgelig være at ringene i vannet må vokse til en bølge!

Og derfor må NAV utvikle seg til å bli et redskap ikke bare for den enkelte person som vil inn i arbeid, men også bli et godt og ubyråkratisk hjelpemiddel for bedrifter som vil skape arbeid.

2012 blir et viktig år for Attføringsbedriftene.

Vårt norske arbeidsliv er omgitt av et Europa i en stadig dypere sysselsettingskrise.

Vi får håpe at vi unngår en rask økning i arbeidsledigheten. Men det er klokt å planlegge for at det kan skje. Fra myndighetens side, så arbeider vi systematisk og bredt med dette.

Men også dere i Attføringsbedriftene må, hver på deres måte, være klare for å kunne gjøre en jobb dersom det blir en rask økning i ”ordinær” ledighet.

For kort tid siden, i det hav av informasjon og saker som flyr forbi en statsråd, registrerte jeg en liten melding.

Hellas har nå lagt ned hele sitt offentlige hjelpemiddelapparat for funksjonshemmede. De har ikke råd lenger.

Dette er en direkte konsekvens av økt arbeidsledighet som vi alltid må ha fremst i pannen: En hver økning i arbeidsledighet dytter alltid de aller svakeste til side.

Kampen for menneskeverdet blir vanskeligere.

Derfor er det så viktig at regjeringen gjør alt vi kan for at Norge skal unngå økt arbeidsledighet.

Derfor er det så viktig at dere er der, ikke bare som et virkemiddelapparat i sysselsettingspolitikken. Men som en sektor som tar et moralsk ansvar. Som må fortsette å utvikle det gode sosiale arbeidet, og som må skrike ut om de aller svakeste blir overkjørt!

Jeg startet med å snakke om den dårlige måloppnåelsen og manglende oppmerksomheten rundt IA delmål II. Forrige uke var jeg på en NAV-konferanse hvor Roar Flåten brukte store deler av sitt innlegg på å snakke om jobbstrategien – og de 70-80 000 som står utenfor arbeid.

Dette lover utrolig godt for framtida og arbeidet framover!

Lykke til med denne konferansen!