Åpningstale for Det europeiske året for aktiv aldring og solidaritet mellom generasjoner

 

Tusen takk for invitasjonen til å si noen ord ved denne åpningen av det europeiske året for aktiv aldring. En stor takk til Senter for Seniorpolitikk og til Kari Østerud for at dere har tatt ansvaret for å gjennomføre dette året i Norge. Og for det store arbeidet som Senteret gjør for å skape et samfunn for alle aldre!

Når det europeiske fellesskapet, midt den alvorligste økonomiske krisen siden 30-tallet, setter aktiv aldring på agendaen, er det selvfølgelig uttrykk for en bekymring for fremtiden. Sakte men sikkert siger det inn over oss, at vi i vår del av verden skal inn i en nær fremtid med flere eldre enn det noe samfunn noen gang før i menneskenes historie har hatt.

Ingen av oss kjenner denne fremtiden. Det vi likevel med sikkerhet kan si, er at våre helse- og pensjonssystemer, ja hele den europeiske sosiale modellen, velferdsstaten, vil settes under kraftig press. Og så vet vi at yrkesbefolkningen vil bli eldre. Mange av oss i denne salen vil bli 100 år! Det betyr helt konkret at en større andel av de sysselsatte vil være i en fase av livet hvor de har hel eller delvis pensjonering som et konkret alternativ.

Ingen kan planlegge i detalj hvordan et samfunn med så mange flere eldre vil se ut. Vi må utforske et mangfold av muligheter for hvordan det kan bli. Og for hvordan vi ikke vil at det skal bli. Derfor er det så bra at Senter for Seniorpolitikk har tatt initiativ til å be Fafo om å utarbeide noen scenarioer – noen mulige bilder av hvordan fremtiden kan komme til å være om 15-20 år. Vi trenger slike bilder og prosjekter for å kunne tenke konstruktivt om de muligheter vi har foran oss!

Det Europeiske året for aktiv aldring har en annen undertittel, nemlig solidaritet mellom generasjoner. Når færre unge - i økonomisk forstand - må produsere verdier til fordeling blant flere eldre, settes generasjonskontrakten på prøve. Som jurist vet jeg at det er to parter i en kontrakt: Begge må gi noe. Skal generasjonskontrakten sikres og styrkes må begge parter, både de unge og de eldre, bidra.

De eldre – eller rettere sagt vi som allerede er litt opp i årene, kan ikke ta ut all vår forlengede levetid bare i pensjon. Vi må også forlenge våre yrkesliv noe. De unge må akseptere flere eldre medarbeidere på arbeidsplassen. Og de må akseptere at arbeidsoppgaver blir tilordet den enkeltes livsløp.

Aktiv aldring betyr at mer av befolkningens aldring skal utspille seg innenfor arbeidslivet. Aktiv aldring betyr et sterkere og synligere bidrag fra eldre på alle samfunnets arenaer. Det betyr et samfunn som ikke henviser aldring til passivitet, eldreghettoer og pleiehjem.

Ingen politikere kan kommandere eldre til å arbeid lenger. Like lite kan vi instruere bedrifter og virksomheter til å tilrettelegge arbeidssituasjon for aldrende medarbeidere. Derimot kan vi forme fremtiden ved de muligheter vi skaper for hver enkelt. Og vi kan tilrettelegge trygdesystemet slik at vi stimulerer til de valg som er samfunnsøkonomisk ønskelige. Vi kan lage situasjoner hvor den enkelte ønsker å arbeide lenger, både fordi det er givende og fordi det er økonomisk lønnsomt. Og ikke minst, vi kan bidra til at det fremmes holdninger og forventninger om at ’alder er ingen hindring’.

Når vi nå for alvor går løs på oppgaven med å tilpasse vårt arbeidsliv til en aldrende befolkning ,er det viktig å være klar over hva slags oppgave vi står ovenfor. Norge er – også på dette området – bedre stilt enn de fleste av våre europeiske naboer.

For det første har vi en gunstigere demografisk utvikling enn neste alle andre rike land. Også vi får flere eldre per unge yrkesaktiv: Men fordi vi har hatt høyere fødselstall i flere ti-år, er vi bedre stilt. Sagt på en annen måte: den likestillingspolitikk, og tilretteleggringen for at særlig kvinner har kunnet kombinere jobb og omsorgsoppgaver, viser seg nå som en tydelig og klok sosial investering: Den setter oss i stand til å tåle morgendagens utfordringer bedre.

For det annet, vi har allerede en høy sysselsetting blant eldre, - svært høy sammenliknet med landene på kontinentet. Det betyr at vi allerede i dag gjør flere ting som er riktig – og det betyr at norske arbeidsgivere er gode til å holde på eldre medarbeidere. Når EU peker ut aldersgruppen 55-64 år som målgruppe, er det viktig for oss å være mer ambisiøse De aller fleste 64-åringer i Norge er ved god helse, og har mye mer å gi i yrkeslivet.

For det tredje, vi ser nå et Europa med voldsom ungdomsarbeidsløshet. Dette er en tragedie. En hel generasjon kan gå tapt. Dette spiller også over på seniorpolitikken: Det skapes press for å lose de eldre ut av arbeidslivet – i den tro at ungdom dermed kan få lettere jobb. Vi har sett triste eksempler på frustrert og fortvilet ungdom som oppfatter eldre i arbeid som en priviligert gruppe. Ungdomsledighet er kanskje den største trusselen mot de holdninger vi trenger for å kunne lykkes med en aktiv seniorpolitikk.

Poenget mitt er, at når vi i Norge starter fra et så gunstig utgangspunkt, blir jobben på mange måter vanskeligere. Vi starter fra den situasjon andre land drømmer om å komme til! Derfor må vi arbeide langs to spor: Vi må være oss bevisst hva gjør bra – og gjøre mer av det! Og så må vi ha store ambisjoner og utvikle disse til en enda mer effektiv seniorpolitikk.

Jeg nevnte at gode omsorgstjenester for småbarnforeldre er en nøkkel til høye barnetall. Men omsorgstjenestene er også viktige i seniorpolitikken. Vi må huske på at de fleste unge eldre også er barn. Sykepleieren på 60 har en mor som er 85-90.

Flere eldre i arbeidslivet betyr at flere kommer i en omsorgsklemme mellom egen jobb og rollen som pårørende til en svært gammel forelder. I dag vet vi at mange pårørende opplever et slikt krysspress, og selv sliter med sykefravær og tidlig avslutning av yrkeskarrieren. Gode omsorgstjenester for de aller eldste er derfor en viktig sosial infrastruktur for fremtidens eldre arbeidstakere.

Derfor har regjeringen satt pårørendepolitikk på dagsorden. Vi arbeider nå med oppfølgingen av to utredninger som kom i fjor, - en om innovasjon i omsorg og en om pårørende politikk.

Jeg nevnte også at det er politikkens oppgave å lage rammebetingelser som gjør at den enkelte selv ønsker å arbeide lenger. Det er det vi gjør i den moderniserte folketrygden: Her gjør vi det økonomisk gunstig å stå lenger i arbeid. Men, det er alltid et stykke vei å gå fra rettigheter til muligheter. Det hjelper ikke om det er aldri så lønnsomt å arbeide lenger om det ikke faktisk finnes muligheter til å gjøre det. Mange eldre gir uttrykk for at de gjerne ønsker å arbeide lenger, men da må jobbens innhold og kanskje også arbeidstiden tilpasses at alderen begynner å kreve sitt. Noen ønsker mer fritid, kombinert med arbeid.

Det er en av seniorpolitikkens hovedoppgaver å skape slike muligheter! Og da er det viktig at vi er realistiske: Aldringsprosessen er svært individuell. Noen eldes før andre. Det er viktig, tror jeg, at vi alle tar dette inn over oss. Vi må ha respekt for aldring. Vi må ha toleranse for at folk vil ha andre ønsker om arbeidsoppgaver når det går mot slutten av yrkeslivet. Det er mye forskning som viser at eldre er like produktive som unge, og at de ikke har mer sykefravær enn unge. Dette er viktige fakta som kan fjerne mange myter om aldring.

Men vi må ikke gå i den grøften at de eldre må begrunne sin plass i arbeidslivet ved at det er like gode som de unge. De eldre må få lov å bli eldre – også innefor arbeidslivet. Selv om noen eldre vil ha høyere sykefravær, selv om noen eldre vil ha lavere produktivitet , så skal det likevel være en plass for dem i arbeidslivet.

Det er det som er vår store utfordring – å finne og skape de gode jobbene hvor folk kan trives og eldes i.

Vi kan ikke diskutere spørsmålet om de eldres muligheter i arbeidslivet uten å ta en diskusjon om særaldersgrenser i tjenestepensjonsordningene. Vi må også ta en diskusjon om en generell aldersgrense.

Mange særaldersgrenser er en historisk overlevning fra tidligere tider, og fremstår, særlig for unge, som et privilegium for middelaldrende i visse yrkesgrupper. Samtidig skal vi være ydmyke for at noen yrker er belastende, og at det kan være saklige grunner for egne regler om pensjonering.

Når det gjelder den generelle aldersgrensen på 70 år i arbeidsmiljøloven, så utfordres denne fra flere kanter. Jeg er ikke overbevist om at det er til seniorpolitikkens beste at denne oppheves. Det finnes mange saklige argumenter mot å oppheve, og det er motstand i flere miljøer. Vi må også gjennomtenke hvilke holdninger det skapes hos yngre arbeidstakere dersom de aller eldstes rettigheter blir for sterke.

Jeg nevnte sammenhengen mellom ungdomsarbeidsledighet og holdninger til eldre arbeidstakere. Selv om vi kan finne eksempler på aldersdiskriminering i Norge, vil jeg likevel påstå at dette ikke er et veldig stort problem i Norge. Men det er viktig å hindre at det får grobunn.

Og det viktigste virkemiddelet mot dette er å hindre ungdomsledighet. Erfaring viser at dersom et land får mye ledighet blant ungdom, så sprer det seg fort en forestilling – både blant unge og eldre, - om at det bare et er begrenset antall jobber å dele på. Tror man på dette, får unge nærmest et moralsk krav på arbeid, mens eldre får dårlig samvittighet for å stenge for unge. Det blir en generasjonskamp mer enn en solidaritetskontrakt.

Vårt utgangspunkt i Norge er at vi trenger all den mobilisering av arbeidskraft som vi kan få til. Skal vi sikre velferdssamfunnet i morgen, trenger vi all den ordinære - og all den såkalt ’rest-arbeidsevne’ - som er i hele befolkningen.

Men når vi argumenterer for dette må vi også være bevisste med hvordan vi ordlegger oss: Når vi vil ha flere eldre til å arbeide lenger, er det først og fremst fordi det er en arbeidsvilje blant folk. Eldre vil arbeide lenger. Men det krever konkrete endringer av arbeidslivet, i hver enkelt bedrift og virksomhet.

For meg er en offensiv seniorpolitikk først og fremst en politikk for å øke livskvaliteten hos hver enkelt av oss. Det betyr å endre holdninger og handlinger i arbeidslivet - så vi kan eldes i – og med - arbeid – uten bitterhet og uten følelse av overflødighet.

Effektiv seniorpolitikk betyr å skape muligheter for en aktiv aldring, - så helse og sosiale nettverk trimmes og vedlikeholdes. Det betyr å skape muligheter som gjør at vi ønsker å arbeide lenger.

Takk for oppmerksomheten og lykke til med arbeidet!