Bedre vilkår for vikarbyråansatte

Mari Eifring i Manifest Analyse skriver i Dagbladet 18. mai at Stortinget er i ferd med å takke ja til et direktiv som ikke er en seier for fagbevegelsen, men for vikarbyråindustrien.

Grunnlaget for påstanden finner Eifring i Storbritannia. Det er interessant å se på konsekvensene av direktivet i andre land, men det er noen særdeles viktige forskjeller mellom Storbritannia og Norge på dette området.  

I følge Eifring har britene innført direktivet med så mange smutthull at det er enkelt for arbeidsgivere og vikarbyråer å nekte vikarene like lønnsvilkår. Direktivet åpner for å gjøre unntak fra likebehandlingsprinsippet på ulike måter. Blant annet kan det gjøres unntak fra kravet til likebehandling av lønn der den innleide har en tidsubegrenset arbeidsavtale med lønn mellom oppdrag. Storbritannia synes å ha benyttet seg av denne unntaksadgangen, mens vi i Norge har valgt ikke å innføre den.  Hos oss gjelder likebehandlingsprinsippet for alle som leies ut fra vikarbyrå, fra første dag. En annen vesensforskjell gjelder direktivets adgang til å innføre ordninger som fastsetter en kvalifiseringsperiode for likebehandling. Så vidt jeg vet, var dette viktig for Storbritannia i prosessen med å vedta direktivet i EU. Adgangen til å ha en kvalifiseringsperiode er uaktuell for Norge.

Direktivet innebærer at mange utleide vil kunne kreve bedre vilkår enn de blir tilbudt i dag. Likebehandlingsprinsippet innebærer at vikarbyråansatte skal ha minst like gode lønns- og arbeidsvilkår i innleieperioden som de ville fått ved fast ansettelse der. For å sikre etterlevelsen av likebehandlingsprinsippet har regjeringen også foreslått en tiltakspakke med flere kraftfulle tiltak, blant annet regler om opplysningsplikt, innsynsrett og solidaransvar. Jeg er derfor overbevist om at reglene her i Norge vil bidra til at arbeidsleie i større grad vil begrense seg til de situasjoner der det faktisk er et reelt behov for eksempel for å erstatte fravær. Dette vil samtidig bidra til å hindre sosial dumping ved at arbeidsgiver i mindre grad leier inn arbeidskraft for å spare kostnader knyttet til blant annet lønn og arbeidstid.